Den ufullendte sportsfisker

Restene etter nattlig kebabmåltid ligger strødd rundt en liten dam på Ensjø torg midt i Oslo. En kar med høyttrykkspyler gjør sitt for å rydde opp. Det er ved denne lille plaskedammen fluefisker Lars Nilssen (66) foreslo å møtes for å snakke om fiskeglede og farene han ser i ny teknologi, riktignok etter å ha gitt undertegnede en aldri så liten skjennepreken noen uker tidligere. Mer om det siden. 

Dammen er egentlig en utgravd kulp i Hovinbekken, som etter minst en mannsalder i rør er hentet fram igjen og restaurert. Strekningen fra Hasle til Ensjø og etableringen av Teglverksdammen ble hedret med Oslo bys arkitekturpris i 2023. Foreløpig prislapp har for lengst rundet godt over hundre millioner kroner.

Ved første øyekast er Nilssen nesten litt unnselig der han kommer slentrende på de lange beina. Jeans og sneakers. Kanvasjakke. Tuben til fluestanga i neven. Nærmest en slags ur-hipster. Men … er det ikke noe rart med silhuetten? Har Nilssen egentlig en liten pukkelrygg han har klart å skjule i alle disse år? Nei da. Det viser seg at fyren bare har gjemt håv og fiskesaker under jakka. 

– Du får unnskylde at jeg er litt trøtt, jeg kom ikke hjem fra marka før klokka var halv fire på morra- kvisten. 

– Ble det noe fisk da?

– To fine ørreter, den ene var attpåtil høvelig svær, formidler Nilssen entusiastisk.

Plopp! 

Jaggu vaker det i den lille dammen midt blant ender, søppel, biler og T-bane. 

– Mange kan ikke begripe at det er ørret her, midt i byen. Men fakta er at dette er et minst like naturlig habitat som krystallklare fjellvann. Jeg har kommet til at ørreten er fiskens svar på rotte.

Det var en gang …

Før vi går videre i saken, må vi ta et aldri så lite historisk tilbakeblikk: De første menneskene kom til Norge da isen trakk seg tilbake langs kysten for 12 000 år siden, eller der omkring. Steinaldermenneskene bosatte seg der tilgangen på mat var enkel, og levde av å jakte sel, sanke i fjæra og fiske. 7000 år seinere (i Alta) risset noen inn helleristninger som viser kveitefiske med snøre. 

Den gang ble krokene gjerne laget av bein. I takt med at vi mennesker utviklet oss, gjorde fiskeutstyret og- metodene det samme. Fokuset var matauk, i alle fall fram til fisket her hjemme også ble eksportnæring på 1100-tallet.

Vel 550 år seinere publiserte engelskmannen Izaak Walton boken «Den fullendte sportsfisker». Men sportsfisket som tidsfordriv vokste først fram etter at Napoleon ble slått i 1815 og Storbritannia gikk inn i en relativt fredelig periode. Med på lasset fulgte en voldsom økonomisk oppgang for bemidlede briter, som nå kunne dyrke sin nysgjerrighet på fiskens (særlig ørretens) livssyklus, utforskning av tørrfluer og etiske refleksjoner om hva som er et «edelt» fiske. 

Over dammen publiserte filosofen Henry David Thoreau boka «Walden» – og det etter hvert så kjente sitatet «Many men go fishing their entire lives without knowing it isn’t fish they’re after» – i 1854.

Her hjemme skrev Mustadfabrikken seg inn i historiebøkene få år senere, med utviklingen av fiskekrokmaskinen i 1877. Og da Asbjørn Hørgård satt på gutterommet i Trondheim 1934 og lagde sin første splittkeinstang, hadde britisk tankegods om fluefiske allerede begynt å slå rot i Norge. 

Finnen Lauri Rapala lagde sin første wobbler i 1936. Etter andre verdenskrig, ble også ekkoloddteknologien tilgjengelig for fiskere. Artig nok har selskapet Simrad, som hadde røtter nettopp her på Ensjø, en viktig finger med i den historien.

Spoler du fram til 2025, har teknologien bare utviklet seg raskere og raskere. Nå er sportsfiskemiljøet delt i synet på utviklingen, etter at levende ekkolodd, også kalt live transduser, lar fiskeren se hvordan fisken reagerer (eller ikke reagerer) på agnet i sanntid. Satt på spissen, kan du nå fiske målrettet etter utvalgte fisker. Rigger du transduseren på en velutstyrt fiskebåt, kan du følge fisken helt til den biter. Noen omfavner det, andre roper varsku. Lars Nilssen tilhører definitivt sistnevnte leir.

Våte drømmer

Men akkurat nå vil han vise fram Hovinbekken, og forhåpentligvis en fin ørret eller to. Vi krysser T- banelinja, suller rundt på Kampen. Den profilerte fluefiskeren leder an på jakt etter bekken – uten umiddelbart hell.

– Vi kunne kanskje brukt kartet på telefonen?

– Jeg vil ha minst mulig teknologi og dilldall mellom meg og fisken, proklamerer mannen og forteller om bestefaren som var fiskebonde i Vesterålen, og om fiskegleden som hoppet over faren og gikk rett videre til ham selv. Nilssen vil sammenlikne intens fiskeiver med langt framskreden narkomani.

– Ser jeg to vak, er jeg på kjøret. Det er på mange måter trist, men sånn er det bare. Og har du den driven, må du enten gjøre det mye, eller du må kutte det ut. Å fiske litt er bare plagsomt. 

– Er det en lett aldrende mann som ser seg tilbake?

– Som Karen Blixen sa: Å mene det samme når du er 60 som du gjorde da du var 50, er et tegn på ulevd liv. Jeg ble for alvor fisker da jeg var 13 år og trakk opp en haug regnbueørreter på spinner i et lite tjern i Østmarka. Vannet var rotenonbehandlet noen år tilbake. Det var bare lov å bruke flue. Lite visste jeg at kompisen min og jeg hadde knertet 1/3 av bestanden i vannet. Oppsynsmannen som tok oss på fersken, ble selvsagt fly forbanna, men uka etter var jeg på min første dugnadskveld i fiskestellets ånd. Etter det ble han min mentor, en mann jeg fortsatt konsulterer når det gjelder fiskekultivering. 

Femti år seinere (og vel så det) arrangerer Nilssen selv fiskekonkurranse for unge i bekken vi nå går langs. 

– Du vet, i England er det sterke dyreverngrupper som vil forby sportsfiske, her hjemme mener jo Mattilsynet at det å fiske for forlystelsens skyld heller ikke er lov. For fisken er det jo en dødskamp, selv om vi setter den ut igjen. Jo mer den kjemper, desto morsommere synes vi det er. «Kjempesprek», kaller vi det, sier Nilssen og glemmer å se hvor han går.

Sekundet seinere er han blaut opp til leggen, uten at det stopper strømmen av betraktninger. 

– Jeg var med en fyr ut på Mjøsa i en båt til en million kroner, rigget med levende ekkolodd. Det var som et tv-spill med levende agn. Det byr meg imot. På Facebook holder den ene fiskeren etter den andre fram en kjemperugg tatt med samme utstyr. Det er litt ekkelt.

– Fluefiskere er vitterlig også opptatt av å vise fram fangsten?

– Joa. Det er lov det, men jeg innbiller meg at det er mer på naturens premisser. Med den teknologien som er nå, har du full kontroll under vann. Da forsvinner magien og utforskergleden. Det er ikke fiske lenger. Det er noe … annet. 

Urmennesker og selfier

Selv hadde jeg satt av noen dager i april for nettopp å kjenne på magien. Gjort research, funnet meg et skogsvann i Østfold der klekkingen kanskje hadde kommet langt nok. Planen var å bruke ett døgn her, og ett langs kysten. Målet var ørret på flue begge steder. Godt med vak i skogsvannet til tross, ble det ingen kubbe. 

Det gikk ikke stort bedre i skjærgården. Til slutt ba jeg om assistanse fra en båtførende kompis. Farkosten var riktig nok «bare» utstyrt med tradisjonelt ekkolodd, men da omrisset av en stor fisk dukket opp på skjermen, kjente jeg på den samme kribling som ved vak i skogen. Er det egentlig to sider av samme sak? 

Jeg ringer professor Dag O. Hessen, som kan bekrefte at jeg trolig ikke er helt på jordet.

– Uansett hva slags utstyr du bruker, så er det kicket som ligger i bunn helt fra da vi var urmennesker. Det er stas å få en stor fisk, det appellerer til noe i oss. Før handlet det om matauk, så har det gått mer over i det sportslige, sier Hessen. 

Selv tilhører han den delen av menneskeheten som løper for å hente fiskestanga når han ser det vaker.

– Noen vil si det er uproblematisk å bruke så avansert teknologi for å finne og fange stor fisk, for så å slippe den ut igjen. Men er det riktig av oss å gjøre det for en selfie og masse likes hvor enn du måtte poste bildet? Vi vet jo at fisken blir stresset. Det er mange etiske aspekter her som er verdt å reflektere over, funderer biologen og forfatteren. 

Hessen har formidlet sine tanker om oss mennesker og vårt forhold til naturen gjennom en rekke bøker og opptredener i media.

– Det å stå ved et øde vann og være spent på om noe biter på – uten å vite hva som er under overflaten – det er meditativt. Da går vi inn i naturen, ikke bare ut i den. 

Andre tider

Det var kanskje litt av det samme tankegodset som førte til at et godt røyevann på Hadeland ble stengt for fiske før jul i fjor. 

– Se for deg ti hull på rekke og rad boret med elektrisk bor, og så et par undervannskameraer her og der. Da er det utrolig lett å fange fisken. Men fiske skal ikke være lettvint, da er det ikke spennende lenger. Vi er forbi tiden vi fisker for matauken sin del. Derfor satte vi ned foten, forteller eier av røyevarpet og utmarks- forvalter Amund Wøien i Lunner allmenning.

Den tidligere omtalte skjenneprekenen fra Lars Nilssen, skyldtes at han trodde selveste Jakt & Fiske hadde gitt blanke i fiskeforbudet etter en introduksjonsartikkel om isfiske fra nevnte vann. Gemyttet roet seg imidlertid da vi kunne vise til at grunneier Wøien hadde gitt oss tillatelse til å fange én røye – i illustrasjonsøyemed.

Allemannseie

Et raskt sveip i sosiale medier viser at det slett ikke «bare» er fiskere med haspel- eller castingsnelle som bruker levende ekkolodd:

« … Jeg var så heldig å få en flott fisk i Mjøsa på litt over 7 kilo på flue tidligere i år. Nå skjedde underet igjen og min PB skulle brytes med en gris av en ørret på 8.48 kg … Tatt på en hvit og lilla baitfish imitasjon, synk 7 klasse 8, fra båt. Fant den på live og den svømmer videre», skriver en tilfeldig utvalgt fisker.

Kjell-Remi «Gjeddejeger» Westlie fra Porsgrunn er frelst sportsfisker, og elsker jakten på stor fisk – særlig med fluestang. Han ønsker ikke å ta stilling til hvorvidt målrettet fiske etter store individer påvirker en bestand negativt. Til akkurat det spørsmålet mener han debatten innad i miljøet er preget av for mange bastante meninger og for lite faktabasert kunnskap.

– Jeg har selv fulgt en enkelt fisk over lengre tid og byttet agn et titalls ganger – helt til fisken har tatt. Men jeg opplevde ganske fort at de store fangstene ikke lenger smakte like godt når jeg brukte dette utstyret.

Westlie har blant annet delt sine tanker om hvordan teknologien påvirker hans fiskeopplevelse på egen blogg. 

– Jeg synes det er vanskelig å gratulere når ørret over fem kilo og gjedde over ti kilo blir standard. «Alle» vet jo at den neste storfisken er rett rundt hjørnet uansett. 

Westlie frykter teknologien er i ferd med å endre synet på hva som er et godt fiske og en god fisker – og at fiskegleden drukner i et prestisjejag etter mest mulig oppmerksomhet i sosiale medier. 

– I Norge har vi flere svært profilerte fiskere, som er sponset med dyrt utstyr fra ulike leverandører. Men når de samme personene reklamerer for ulike typer agn, sneller og stenger uten å være helt ærlige om at de også bruker livetransdusere, får folk fort et forvrengt bilde av hva som er vanlig å oppnå på fisketur. Er det én ting bruken av live har lært oss, er det at valg av agn har mindre å si når du plasserer det rett foran snuta på fisken, påpeker Westlie. 

Et verktøy i kassa

Selv om sola skinner, sørger vinden for at turen ut på Rødenessjøen i Østfold blir en noe hustrig affære. Jarle Reitan, sponset av blant annet Rappala og Comstedt, skal vise oss hvordan han bruker levende ekkolodd i sitt fiske. Også han skildrer til dels steile fronter i sportsfiskemiljøet på grunn av den tekniske utviklingen og ulike syn på gode og mindre gode bruksområder. 

På kastedekket ligger et knippe riggede fiskestenger, et lokk skjuler boks på boks med flere hundre wobblere, jigger og annet utstyr. Både tradisjonelt og levende ekkolodd er på plass, det samme er den elektriske baugmotoren med fotpedal. Ja, også må vi ikke glemme de innfelte høyttalerne da.

– De har jeg satt inn selv altså, litt kos må det være på tur. 

Dagens mål er å finne en abbor på over 1500 gram, helst 2000. Men akkurat det er det kun en håndfull som har klart i Norge. Med lyden av Spin Doctors og Everlast suser vi fram til første fiskeplass. Reitan er godt kjent på vannet, og har brukt mye tid med tradisjonelt ekkolodd for å lage egne fiskekart. 

– Personlig skrur jeg først på «liven» når jeg kommer fram til fiskeplassen jeg har valgt meg ut. Jeg kjører ikke rundt med utstyret på for å finne storfisken, forteller han. 

Mens påhengsmotoren skrus av, skrus baugmotoren på. Det samme gjør det levende ekkoloddet, som kan svinges hit og dit for å se i ulike retninger under vann.

– Mengden av stor fisk som blir tatt, har skutt i været. Nå har spinnfiskere kroket flere og større fisker enn trollingfiskerne på Mjøsa, sånn har det aldri vært før. 

– Hva tenker du om det?

– Selv med live, kreves det kunnskap for å kroke fisken. Ikke er den bitevillig hver gang heller. Men i teorien kan utstyret brukes til å plukke ut alle de store individene fra et vann, og det ser jeg på som problematisk. Selv om målet for mange med slikt utstyr er gjenutsetting, er ikke alle like gode på det. 

Reitan hiver utpå en wobbler – og får fast fisk umiddelbart. En abbor på snaut 570 gram blir med hjem til middag.

Kort tid seinere viser det levende ekkoloddet en større fisk, som slett ikke reagerer på wobbleren. Reitan bytter til en gummijigg, men heller ikke det frister fisken i dag. 

– Jeg ser på det levende ekkoloddet som et verktøy for å lære mer om hvordan jeg fisker. I dette tilfellet var ikke wobbleren så interessant, fisken gikk bare dypere. Men jiggen gjorde heller ikke særlig inntrykk, fisken svømte bare vekk. Det må den få lov til. Jeg er her for å fiske, ikke kjøre båt. 

Reitan forteller historier om sportsfiskere som har fulgt samme storfisk i flere timer og kastet på den igjen og igjen.

– Til slutt biter fisken i rein frustrasjon. Det synes jeg ikke er greit. Dette skal være en jakt der byttet har en reell sjanse til å slippe unna. Ellers blir det jo nintendofiske. Ser du for mye på skjermen, mister du mye av overraskelsen og sjarmen.

Vi fester stengene på dekk og gjennomfører en lang etappe i 35 knop og motvind – til en av Reitans favorittplasser helt nord i den delen av Rødenessjøen som egentlig heter Skullerudsjøen. 

– Her vet jeg, takket være det levende ekkoloddet, at det er kvisthauger på bunnen. Magefølelsen min sier at storabborene gjemmer seg her så tidlig i sesongen.

Ekkoloddet finner nevnte kvister, før vinden dreier båten hit og dit. Etter et par kast, napper det igjen. 

– Her var det var mye futt! Dette er vel ikke abbor ...? Jo, visst søren! En stor og fin en!

Reitan haler inn og er klar med håven, synlig fornøyd.

– Dette er et godt eksempel på at jeg lyktes ved hjelp av live, men ikke fordi jeg fisket målrettet på en fisk med live, gliser østfoldingen før fisken veies (1105 gram), måles (39 cm) og settes ut igjen.

Fiskets uutholdelige letthet

Postskriptum. Vi hopper tilbake til hovedstaden og Bryn brannstasjon. Rett på nedsiden av stasjonen kommer tilløpet til Teglverksdammen ut fra under en parkeringsplass. Takket være et par polarbriller fra Biltema til 99 spenn, blir det fort klart at minst tre ørreter ligger på lur for å spise seg feite. 

– Jeg tipper vi har fisk innen ti kast!

Lars Nilssen sysler med fortom og flue. Var det en wobbler i skrinet der? Det snakker vi i så fall ikke høyt om. De ti kastene blir til femten, uten at det ender i tilslag. 

– Jeg tok visst munnen litt for full. Kom, så drar vi ned til dammen, kommanderer Nilssen. 

Også her ender kastene uten fast fisk på kroken. Mon tro om et ørlite ekkolodd hadde gjort livet hans lettere?