Forfatterintervju
En skapelsesberetning
Etter en artikkelserie i Morgenbladet i 2017, ble Kjetil Østli og Simen Sætre lagt for hat av oppdrettsnæringen. Nå har duoen skrevet bok om fjøslaksens tilblivelse.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
– Hva skjer om man utvikler en ny fisk tilpasset menneskets behov, og setter ut millioner av den i merder langs kysten?
– Da skjer det både problematiske og fascinerende ting, sier Simen Sætre og skildrer det videre forløpet som en rekke med dominobrikker som faller, en etter en.
– Ved å skape en ny fisk har man også skapt et stort problem med lakselus, som også rammer villaksen. Lusa angripes med kjemikalier, men så oppdager man at disse kjemikaliene påvirker reker og andre arter. Lusa har også blitt resistent mot kjemikaliene. Derfor har man begynt å bruke leppefisk til å spise lus. Men fordi leppefiskene ikke overlever lenge i laksemerdene, har man stadig hatt behov for å fiske opp mer av den, slik at den er blitt overfisket. Og sånn fortsetter det.
Tiden skriker etter mer uavhengig forskning.
– Hva er de største dominoeffektene her?
– Det er skremmende å oppdage hvor lite man har visst om konsekvensene av kjemikaliene man har sluppet ut i havet, og rekkevidden av det, tilføyer Kjetil Østli.
Kortsiktig profitt
Tilbakegangen for villaksstammene er ikke noe nytt. Om den negative spiralen fortsetter, er det ikke gitt at vi vil ha levedyktige villaksbestander i framtida.
Under arbeidet med boken, har de to forfatterne blant annet besøkt lakseelver i Canada, elver som tidligere ble omtalte som «laksemaskiner». De seinere åra har det vært mye oppdrettsrusk i maskineriet, og villaksen har vært i sterk tilbakegang også der.
– Det er jo tragisk. Man er nødt til å avveie hva som gir penger på kort og lang sikt. Istedenfor å ha en natur som fungerer, med laksestammer som formerer seg og kan vare i hundrevis av år, er det nå utenlandske selskaper, dessverre ofte norske, som tar ut pengene, og lite blir igjen lokalt, sier Sætre.
Tap av kultur og opplevelser
– Hvordan preger villaksens tilbakegang norske lokalsamfunn?
– I Vosso fortalte en kar at han følte sorg hver gang han så elva. Laksestammen var allerede svekket av kraftutbygginger og andre inngrep, og så kommer lakselusa og rømt oppdrettslaks i tillegg. Ungdommen som vokser opp nå har aldri opplevd Vosso som den fantastiske storlakselva den engang var. Vi snakker om tap av kultur, tap av opplevelser og tap av muligheten til å drive lokal, bærekraftig næringsutvikling, sier Østli.
Sætre påpeker at det har vært skrevet avisinnlegg om rømninger fra lakseoppdrett helt siden 80-tallet og at man lenge har hatt kunnskap om genetisk forurensning. Det har bare ikke blitt tatt på alvor før de siste årene.
Syk fisk
Noe som overrasket forfatterduoen, var hvor dårlig det faktisk sto til med helsa til oppdrettslaksen. At 60 millioner laks hvert år dør før de er slakteklare, var de godt kjent med. Men at mye av fisken som klarer seg, lider av en rekke sykdommer, var ukjent. Det gjorde at boken til slutt inneholdt mer om dyrevelferd enn opprinnelig planlagt.
– Man har skapt en fisk hvor en av fem dør før den er slakteklar. Dette har fått pågå uten at man har stilt noen krav. Jeg syns det er overraskende hvor lemfeldig man har vært, sier Sætre.
– Jeg har blitt forledet av språket og bare forholdt meg til laksen som «biomasse» og ikke tenkt på hva «produksjonslidelser» egentlig er. Først da Simen stilte spørsmålet: «Men hva dør de av da?», gikk det opp for meg at laksen faktisk er et husdyr, med de samme rettigheter til dyrevelferd som andre husdyr, sier Østli.
– Så hva dør de av?
– Hjertesvikt anses som et av de største problemene for øyeblikket, fordi laksen vokser for fort. Når det er så mye fisk tett samlet, spres også sykdommer raskt. Det er også mye sårskader på grunn av lakselus og avlusing, påpeker Sætre. Han ser flere likhetstrekk med hva man har sett i kyllingindustrien.
– Når det gjelder kylling, så har forbrukerne i det minste fått noen valg, og mange er villige til å betale litt ekstra for kyllinger som har hatt et ålreit liv. Vi kan håpe at det samme skjer med laksen, sier Sætre.
Tette bindinger
Et gjennomgående tema for artikkelserien fra 2017, og utgangspunktet for bokarbeidet, er forskningsfrihet – eller rettere sagt mangelen på sådan.
– Gjennom koronapandemien har vi hatt Fauci (Anthony Fauci, amerikansk immunolog. Red.anm.) og andre som har sagt «stol på vitenskapen», og jeg kunne ikke vært mer enig. Men i ernæringsforskningen ser vi at mye skjer med midler fra næringen selv, sier Østli.
Han viser blant annet til ernæringsforskeren Marion Nestle, som blant 79 utvalgte ernæringsstudier, som alle var støttet av næringen, fant at 72 av dem viste fordelaktige resultater for oppdragsgiveren.
– Bindingene har vært der hele tiden, også for laksen. Men tiden skriker etter mer uavhengig forskning. Hvis man begynner å mistro vitenskapen, da er vi ille ute!
Simen Sætre tilføyer at blant politikere har det vært et mantra at forskning skal være næringsvennlig, men at pendelen nå må svinge for at ikke troverdigheten skal smuldre bort.
– Har dere funnet noe som gir grunn til håp?
– Ja, vi opplever at det internt i bransjen aldri har vært mer snakk om dyrevelferden enn nå, og ikke bare i fiskeripressen. Vi har også veterinærer som jevnlig løfter fram dette aspektet. Boka kan forhåpentlig bidra til en holdningsendring. Det er et bedre klima for det nå enn på lang tid!
