Kulturskatten Lindum

Noen av husene britiske sportsfiskere fikk oppført ved våre fremste lakseelver i andre halvdel av 1800-tallet, var relativt nøkterne sommerhus, bygd i tømmer av lokale norske håndverkere. Andre ble påspandert utsmykninger og ruvet i landskapet. Blant disse er Lakseslottet Lindum, beliggende i de øvre deler av Suldalslågen i Rogaland, det i særklasse største og mest herskapelige huset bygd til en engelsk laksefisker. Huset står der fortsatt, og har en 136 år lang historie som rommer langt mer enn funksjonen det opprinnelig var tiltenkt.

Forvaltningsrevolusjon

Foranledningen var Walter E. Archer, engelskmannen som i 1883, etter mange og lange forhandlinger med trauste suldalsbønder, greide det kunststykke å få leid samtlige fiskeretter både i Suldalsvatnet, i hele elva og 30 kilometer utover i fjorden på en 40 års kontrakt. Målet til Archer var å omskape Suldalslågen fra et tradisjonelt næringsfiske med garn og kjerr, til en elv forbeholdt sportsfiske med stang. Arbeidet for å fremme og beskytte laksestammen, gjennom blant annet kultivering og fredningstid, ble en enorm suksess – og savner sidestykke i en norsk lakseelv.

Archer og fru Alice bygde etter norsk målestokk et staselig hus på Rophaug i nedre del av elva i 1885, og ble værende i Suldal på permanent basis de neste fem årene.

Flere fiskerhus

Hus i Suldal bygget også oberst James Hunter, venn og kollega av Archer, nærmere bestemt på Hiimsmoen, fem kilometer lenger opp langs elva. Han fikk snart selskap av Victor Campell, som fikk satt opp sin feriebolig på Juvåsen, på motsatt bredd. Sammen med Gaula og Namsen i Trøndelag var Suldalslågen den elva hvor engelske laksefiskere i siste halvdel av 1800-tallet preget bygda på ulikt vis, blant annet som husbyggere.

Pioneren Walter Archer, med anseelse så stor at han i 1892 ble utnevnt til sjefinspektør for det skotske laksefisket, innså raskt at han ikke hadde behov for å disponere 22 kilometer elv alene. De øverste 15 kilometerne av lakseførende strekning ble derfor tilbudt utleid til landsmannen Montagu Richard Waldo Sibthorp (1848-1928), også det for en periode på 40 år.

Velstandssignal

Sibthorp lot seg ikke be to ganger og klinket samtidig til som husbygger i Suldal, med oppføring av Lakseslottet Lindum ved moene på Underbakka.

Slottet Sudbrooks Holms hjemme i Lincolnshire var gedigent, og sommerhuset i Norge skulle også signalisere velstand. Og hos Montagu Sibthorp sto det ikke på penger.

Byggmester var Osmund Tveitane, mens lensmann Lars Kolbenstvedt ble hyret inn som byggeleder for et arbeidslag på 20 mann. Tømmeret til den gedigne trevillaen på flere hundre kvadratmeter ble hogd og skåret lokalt. Herligheten sto ferdig i løpet av tre måneder i 1885 og døpt Lindum, navnet romerne 2000 år tidligere hadde kalt Lincoln, Sibthorps hjemby i England.

Attraktive jobber

Montagu Sibthorp skal ha vært en raus kar, godt likt i Suldal. En sommerjobb som tjenestejente på Lindum var attraktivt og godt betalt. 150 kroner for sesongen. Å bli hyret inn som roer for Sibthorp og hans fiskegjester, var også langt bedre godtgjort enn dagslønna som gårdsarbeider i Suldalsbygda, som den gang var like fattig som resten av Europa. Å pleie daglig omgang med engelskmenn gjorde at man også fikk smaken av en annen og fremmed verden.

Det gode liv i Suldal skulle ikke vare. Første verdenskrig rammet England hardt, også de øvre sjikt i det britiske klassesamfunnet. Familien Sibthorp var blant dem som mistet det meste av sin formue. Montagu selv skal ha besøkt Lindum og sin kjære fiskeelv for siste gang i 1914.

Guttehjem

Ingen sto klar til å overta et gedigent sommerhus som ville kreve store utgifter i vedlikehold. Og hvem hadde behov for store saler og 24 dobbeltrom? Forretningsmannen Nic. Wesnes i Stavanger kjøpte Lindum for 105 000 kroner, men kvittet seg fort med eiendommen igjen. Ny eier var selskapet Carl S. Lothe AS i Haugesund, men også det ble en kortvarig kjærlighet. Deretter overtok Stavanger lokallag av Den norske nasjonalforening mot tuberkulose, seinere kjent som Skipper Worse, eiendommen for 250 000 kroner. De hadde behov for et sted som var egnet til å ta imot og behandle tuberkulosesmittede. Lindum ble drevet som et guttehjem fra 1920 til 1944. For disse guttene var lakseslottet alt annet enn en søndagsskole, solid dokumentert i boka «Lakseslottet Lindum – historien om et hus» (2008), ført i penn av Per Lars Tonstad. Hverdagen var tøff, gjorde man noe galt vanket det pryl. Laksefiske sto neppe på timeplanen.

Hvilehjem for slitne husmødre

Under andre verdenskrig vurderte tyskerne å ta det store huset i bruk som et hovedkvarter for distriktet, noe de slo fort ifra seg da de ble klar over at her risikerte man å bli tuberkulosesmittet.

Da tuberkuloseepidemien gradvis ble nedkjempet i 1940-årene, som et resultat av effektiv antibiotika, var det ikke lenger grunnlag for noe guttehjem i Suldal. Lindum ble nå et hvilehjem for slitne husmødre, en status det hadde til ut i 1960-årene.

I årene som fulgte var det pensjonistenes tur til å krype i dynene på Lindum, og stedet ble brukt til kurs og samlinger i regi av Skipper Worse, som også ble en foregangsforening for et godt og aktivt liv som pensjonist.

Trenger liv og vertskap

I 1987 ble hovedhuset pusset opp. Med støtte fra næringslivet drev foreningen eldrekurs på Lindum fram til 1994, før de besluttet å selge stedet. Lindum ble solgt for 3,65 mill. til det tysk-norske ekteparet Tove og Stefan Sztanka, De kastet inn håndkleet i 2001.

Heller ikke for dagens eier, eiendomsutvikler Rune Dramsdahl fra Haugesund, som overtok stafettpinnen for 20 år siden, har Lindum vært en lønnsom investering. Snarere tvert imot. Utfordringen med trehus er evig vedlikeholdsarbeid. Lakseslottet Lindum intet unntak.

Dagens eier har begrenset med tid til å benytte Lindum og medfølgende fiskerett i Suldalslågen til privat forlystelse. Både huset og elva bør være åpent for alle, mener han, men påpeker samtidig at han gjerne hadde sett at kommunen bidro til å gi stedet et løft. Selv har han oppgradert huset for betydelige beløp.

– Men mest av alt trenger Lindum et driftig vertskap som ser potensialet dette stedet representerer, sier Rune Dramsdahl.

– Huset må jo tas vare på, på et eller annet vis! Lindum er en kulturskatt – et monument over engelskmannsperioden i lakseelvene våre, fastslår Bjørn Moe, engasjert grunneier i nedre del av elva og mangeårig leder i Norske Lakseelver.

Den oppfatningen deles av samtlige laksefiskere vi treffer langs elva i løpet av et par dager i september. Spørsmålet er hvem som er villige til å ta strømregninga. Den må betales, også i kraftkommunen Suldal.