Rusa på utstyr

Jeg elsker å lese tester av klær og utstyr. Elsker det. Så fort jeg skal ha noe nytt, så lite som en spole med fortom, er jeg på nettet. Jeg googler på engelsk for å få flere treff og jeg pløyer på obskure forum, som ikke er oppdatert på årevis.

Når Jakt & Fiske dumper ned i postkassa, er utstyrstestene det første jeg leser. Kanskje de har prøvd ut noe greier jeg ikke visste at jeg ville ha og ikke trenger, og som jeg kan kjøpe for penger jeg ikke har? Jeg er ikke alene. 

Svært mange sosiale nettfora har navn som tilsier diskusjon og erfaringsutveksling av diverse friluftsaktiviteter. Det er imidlertid påfallende hvor mye oppmerksomhet som blir viet utstyr og klær.

«Kåre» vil vite hvilket telt som er det beste. Når det litt lenger ned i tråden kommer fram at trådstarter ikke har hatt tid til å bruke sitt anbefalte telt mer enn fem dager i året grunnet en hektisk hverdag (jobb, familie, hus og hage) er det ingen som løfter et øyebryn. 

Alle er uansett skjønt enige om at «Kåre» må ha det letteste og beste ekspedisjonsteltet som finnes til de fem dagene i Femundsmarka i juli!

Hvorfor er vi sånn? Hvorfor vil vi vite alt om karbonmaterialets fortreffeligheter selv om vi strengt tatt bare skal bære børsa fra bagasjerommet på Land Cruiseren og bort til jakttårnet et steinkast unna? 

Hvorfor i huleste blir Børge Ouslands packraft-erfaringer fra kryssingen av Polhavet fra Alaska til Svalbard brukt som grunnlag for å velge rett farkost til jentungen, som primært skal bruke den som badebåt på stranda?

Det er selvsagt artig med YouTube-videoer der #prostaffambassadors med høy bokehfaktor forklarer hvordan materialer fluestangprodusentene har rappa fra NASA kan endre fisket – og livet ditt. Men på et eller annet tidspunkt går scrollingen utover tiden du faktisk kunne brukt på å fiske.

Det har lenge vært opplest og vedtatt at dopamin, også kjent som «lykkehormonet», frigjøres når vi får en belønning. Men forskningen har etter hvert vist oss at det i realiteten er selve forventningen til belønning som frigjør dopaminet. 

Man kan kanskje si at det er et «glede seg til»-hormon snarere enn et lykkehormon. Da er det jo klart at en studie i fluestengenes indre sjelsliv gir mening.

Og for en del av oss stopper det kanskje også der, etter at man har talt opp tilgjengelige skilling på kontoen og til og med kjent litt på skamfølelsen over eget overforbruk. Kanskje jeg bare kan bruke en av de fem fluestengene jeg allerede har? Var det ikke selve fiskinga som var den sanne belønninga her?

Heldigvis kommer forskningen oss til unnsetning også her: En amerikansk studie fra 2014 (Waiting for Merlot: Anticipatory Consumption of Experiential and Material Purchases) publisert i Psychological Science, fant nemlig ut at de som tenker på å kjøpe en opplevelse, oppnår høyere nivå av lykke enn de som planlegger å kjøpe ting.

Med andre ord bør vi legge energien vår i å planlegge turer. Mine egne studier fra livets harde skole (iblandet litt anekdotisk kunnskap), viser at forventningslykke knyttet til opplevelser gjør seg gjeldende uavhengig av kostnad i kroner og øre. Det må bare oppleves verdifullt.

Personlig lider jeg av en feilkobling i hjernen, som gjør at alt fiske sør for Dovre oppleves som meningsløst. Jeg er ikke stolt av det, og skulle gjerne sett det annerledes, men når sommeren kommer, må jeg nordover. 

Alle timene jeg i mørke vinterkvelder bruker på å studere kart, og gjensynet med bilder og filmsnutter fra forrige tur, skaper unektelig sterke forventninger. Og det koster ikke stort mer enn det dieseldråget mitt trenger for å ta meg til Finnmark.

Jo da, det er litt miljøskam i den likninga også, men siden jeg dropper Syden og nok et stangkjøp, er det et svært beskjedent klimaavtrykk. Og lykkefølelsen, den er enorm!