Jegerbrødrene Nansen
Tidenes influencere
Mye er skrevet om nasjonalhelten Fridtjof Nansen. At han og broren Alexander var lidenskapelige jegere, og sentrale i NJFFs barndom, er mindre kjent. Deres engasjement ga jakt og friluftsliv enorm goodwill.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Brødrene Fridtjof og Alexander Nansen kom til verden med et års mellomrom. De ble født inn i en broket familie, der både mor og far hadde barn fra tidligere ekteskap. De eldre brødrene var forbilder, og særlig den 15 år eldre Einar Bølling var en friluftsmann som trakk med seg gutta på fisketurer om sommeren og skiturer om vinteren.
I «Illustreret Tidende for Børn» i 1893 skriver Fridtjof Nansen at de i 10-11-års alderen gikk hjemmefra (Frøen) og inn i Sørkedalen for å fiske, uten å spørre om lov. Da de kom hjem langt til kvelds fikk de ikke skjenn av mor, men «hun hadde tårer i øynene».
Storebror Fridtjof var impulsiv av legning og valgte en karrierevei som zoolog, for å få mer tilgang på friluftsliv. Utferdstrangen var stor, og brakte ham ut på flere banebrytende og internasjonalt berømte ekspedisjoner. Lillebror Alexander valgte å gå i far Baldur Nansens fotspor og ble advokat.
Brødrene jaktet jevnlig sammen. Begge var høyt på strå i samfunnet, og det manglet ikke på jaktinvitasjoner. I 1912 jaktet de sammen med Kong Haakon VII på Axel Heibergs eiendom Strand i Lyngdal. Herfra skriver Alexander at « … tirsdag 8/10 skjøt Kongen en gammel tiur som først jeg, siden Fridtjof bommet på».
Harejakt høyt verdsatt
Nansen-brødrene var også hyppige gjester hos sin felles gode venn Peter Martin Anker (1863-1939), der harejakta i Ankers skoger på Rød herregård i Halden var høyt verdsatt. Den gang var det også tillatt med spilljakt på skogsfugl, og brødrene var ofte hos Peter om våren for å skyte skogsfugl på spillplassen.
Alexander omtaler denne spilljakta slik: «En ussel jagt, vil kanskje nogen sige. Jasaa. Ja, så prøv det, prøv ventingen, spændingen, stemningen og kom saa og sig det igjen».
Alexander Nansen (1862–1945) overtok sin fart advokatpraksis i Kristiania. Han ble valgt som formann i Norsk Jæger- & Fiskerforening i 1900, et verv han ble sittende i de neste 16 årene. Hans arbeid for å gjøre jakta folkelig, og modernisering av forvaltning av vilt- og fiskebestandene var banebrytende.
I en nekrolog av Arne Omsted i forbundets tidsskrift i 1945, omtales han som en svært ivrig småviltjeger og en fremragende fluktskytter.
Glimrende sveitserstøvere
Allerede i 1887 kjøpte Alexander jaktretten Valhøvd, en stor eiendom på Gol i Hallingdal, der han jaktet fram til 1939. Alexander holdt en rekke jakthunder, der særlig pointeren King var en suveren fuglehund. Likevel sies det at det var harejakta han satte høyest. Han holdt derfor en rekke harehunder, blant annet de glimrende sveitserstøverne Klang I og Klang II.
Fridtjof Nansen kjøpte et landsted i Rollag i Numedal i 1899, hvor han også skaffet seg jaktrett. Her lå han ofte på jakt med hele familien hver høst, men han hadde også mange turer på egen hånd. I «Min elgjakt i fjor» 1893 (i Ørebladet, forløperen til Tidens Tegn) beskriver Fridtjof Nansen også jaktiveren: «Skogen lokket og drog, som den alltid lokker en svak jegersjel om høsten».
På Høgåsen i Asker får han skutt sin elgokse, og beskriver spenningen rundt jakta i detalj. I «en Høstjagt» fra 1916 betoner han harejaktas fortreffelighet, men i enda større grad gleden ved å være utendørs.
Reinjakt med hagle
Svien Solli forteller i sin bok «Jegeren Fridtjof Nansen» (2002) om mange av polarheltens allsidige jaktturer, blant annet en reinjakt i 1915. Jakta foregikk både i Iungsdalen i Nordfjella og på Hardangervidda ved Sandhaug. Fra denne jaktturen skrev han til Peter M. Anker at han hadde felt 11 rein. Han benyttet et dobbeltløpet Holland & Holland haglgevær med riflet munning for rundkule (såkalt Paradox), som var skaffet til Fram-ekspedisjonen.
Interessen for jaktvåpen var stor, og Fridtjof hadde mange ulike våpen opp gjennom årene. Blant annet var han opptatt av kulekonstruksjonen på isbjørnjakt, og eksperimenterte med forskjellige typer ammunisjon for å finne beste «medisin».
Vel 500 fugl …
Fridtjof var rett som det var i Sølen-traktene og i Engerdal hvor han jaktet både hare, rype skogsfugl – og ikke minst elg. I 1916 var han rundt i området for å finne et egnet terreng å kjøpe for jakt. Men det var smått med rype; «Mest gammel fugl og små kull. Men jeg skjøt da vel 500 fugl på et par uker», skriver han til vennen Peter M. Anker.
Han var mest profilert som rype- og harejeger, men felte trolig et stort antall vilt i betydelige mengder.
Avhengig av jakta
Som ung var Fridtjof Nansen med på seljakt i Vestisen. Der var både sel og isbjørn viktige for det økonomiske utbyttet, men han beskriver opplevelsene som om det var sportsjakt.
Under ekspedisjonene på ski over Grønland i 1888 og med Fram over polhavet fra 1893–96 var jakt for sjølberging en viktig del av maten underveis. Ikke minst da han og Hjalmar Johansen hadde forlatt Fram, for å gjøre et framstøt mot Nordpolen, var de avhengige av å jakte for maten.
De tok seg sørover og overvintret på øya Franz Josefs land, hvor de nesten utelukkende levde av isbjørn og hvalross. Også på sine tokt som havforsker mange år seinere, passet Fritjof på å ha med både rifle og hagle. Han sørget kontinuerlig for påfyll av sjøfugl til byssa.
Enorm goodwill
Fridtjof Nansen var både skrivefør og en dyktig tegner, og hans levende og ofte dype beskrivelser av friluftslivet og jakta var med på å danne et bilde av nordmenns identitet, som en nasjon av turgåere og til dels jegere.
Etter hans verdenskjente bragder med å krysse Grønland på ski og sitt framstøt mot Nordpolen, var han en internasjonal kjendis som ble lyttet til. Og nettopp dette samspillet, med storebror Fridtjof som samtidens største influencer for jakt og friluftsliv, og lillebror Alexander som myndig formann i Norsk Jæger- & Fiskerforening, var en gylden kombinasjon for jaktas status på begynnelsen av forrige århundre.
Dette teamarbeidet ga en goodwill rundt jakt og fiske som man trolig fremdeles kan spore i dagens høye aksept for jakt og friluftsliv i Norge. Begge ble æresmedlemmer i NJ & FF, Fridtjof i 1896 og Alexander i 1916, etter sin lange formannsperiode.
Av natur var ikke brødrene Nansen særlig ulik mange av dagens jegere. De hadde en sterk dragning til jakta og var svært dedikerte. Til tross for hektisk liv med jobb og familie, benyttet de enhver anledning til å få seg en jakttur!
Kilder:
Fridtjof Nansen: Fram over polhavet Bind I og II, H. Aschehoug 1897
Jon Sørensen: Fridtjof Nansens Saga, Jacob Dybwads forlag 1931
A.H. Wisnes: Nansens røst I og II -Artikler og taler av Fridtjof Nansen, Jacob Dybwads Forlag 1942
Fridtjof Nansen: Over Grønland og Polhavet, På ski over Grønland og Eskimoliv, W. Nygaard 1942
Norges Jeger og Fisker Forbunds Tidsskrift Hefte I 1945, Nasjonalbiblioteket
Tim Greve: Fridtjof Nansen, Gyldendal 1973
Espen Søilen: Sportsmenn i veideland 1995
Svein Solli: Jegeren Fridtjof Nansen, Gyldendal 2002
