Mange jegere har terreng hvor rådyrstammen er såpass lav at småviltet får mest oppmerksomhet. I en rekke dalstrøk vil man imidlertid oppleve at rådyra trekker ned i liene når den første snøen faller. Dermed kan selv et skrint rådyrterreng by på flotte jaktopplevelser de siste dagene før jul. Foto: Vegard Veberg

Dra nytte av vintertrekket

Når datoen tilsier ribbe- og gavekjør, kan mang en jegersjel kjenne et visst vemod komme snikende. Ikke heng med hodet. Kanskje sitter du på et bedre rådyrterreng enn du tror. I hvert fall på denne tiden av året.
Torsdag, 6. desember 2018 - 9:52

Vi skriver 21. desember. Åsene rundt bygda skinner kritthvite mot den blå himmelen. I dalbunnen kan Randsfjorden så vidt skimtes der den ligger innhyllet i frostrøyk. Snødybden i liene går knapt over skosålene, men på heia rekker Kong Vinters pudder godt opp på leggen.

Gradestokken viser fire minusgrader. En sky av snøkrystaller glinser i den bleke desembersola idet basseten forsvinner inn mellom to juletrær med stø kurs oppover i lia. Det går ikke mange minuttene før uttaket er et faktum.

Vårt jaktterreng har ingen stor forekomst av rådyr, den kan snarere karakteriseres som middels til lav, og den kortbeinte må ofte jobbe lenge før det blir uttak. Men på denne tida av året er det ofte annerledes. De skogkledde åsene rundt ligger ikke spesielt høyt. Men differansen i snømengden er likevel såpass stor at rådyra trekker ned i dalsidene.


Med generalpost og rungende rådyrlos, er julestria glemt.

Fast rute
Den firbeinte franskmannen spiller opp borte i lia. Jaktkompisens basset er en god viltfinner med stor jaktlyst. Skulle rådyra dra ut, henger den ikke på i timevis. Da legger den heller av og returnerer, og vi kan forsøke oss på nye drev. Denne gangen ser det ut til at dyra turer fint.

Selv sitter jeg på det som vel må kunne kalles en generalpost. Når dyra kommer nordfra, skal de ofte innom denne kollen. Under meg har jeg et lite dalsøkk, som i seinere tid er hogd ut. Her hadde rådyra sin faste rute også mens gammelskog sto tett. Og jammen bruker de fortsatt det samme trekket.

Forsiktig uttak
Vi har de siste dagene sett mer spor enn vi pleier i terrenget, noe som stemmer godt med teorien og de erfaringene vi har med dette føret. Men selv om konsentrasjonen av dyr i terrenget øker på denne tiden av året, er vi bevisst det faktum at vi jakter på dyr fra et langt større sommerbeiteområde. Hard beskatning ved trekkjakt som dette, er derfor uaktuelt.

Uansett bør man ha oversikt over hvordan jakttrykket har vært i både eget og tilstøtende terreng. I år har det vært lavt i våre trakter, og vi vurderer det som bærekraftig å ta ut noen få dyr nå på tampen av sesongen.


På heia ville snømengden skapt trøbbel for den kortbeinte basseten. Nede i dalsiden var forholdene perfekte.

Førjulspresang
Losen gjør en stor sløyfe rundt meg, og jeg får plutselig se et enslig dyr passere i lange sprang et godt stykke på oversiden av posten. Jeg har valgt rifla i dag, men holdet er for langt og farten for stor til at jeg vurderer å skyte. Losen går noen runder nord for posten, og jeg blir sittende og nyte den flotte musikken. Julestria er for lengst glemt.

Så skjer det; losen dreier og kommer i min retning. Jeg får øye på dyret 150 meter unna, før det smetter inn i et lite skogholt og blir stående helt i ro. Hunden nærmer seg raskt, men dyret blir stående.

Plutselig slipper dyret seg ut på flata – og i lange, grasiøse byks holder det stø kurs mot dalsøkket mitt. Jeg sitter på stolsekken med godt anlegg på knærne, klar til å plystre i håp om at dyret skal sette på håndbrekket. Det viser seg å bli unødvendig, for plutselig bråstopper rådyret for å lytte etter bikkja.

Det står med bredsiden til. Holdet er drøyt 70 meter, og jeg lar skuddet gå. En bukk ender sine dager etter et godt hundearbeid. En finere førjulspresang er vanskelig å oppdrive.


– Trekkdistanser på 10 -20 kilometer er vanlig for rådyra i de store dalførene, sier hjorteviltforsker Atle Mysterud.

Et vanlig fenomen

 Seinhøst-trekk ned til store dalfører er hovedregelen, ifølge hjorteviltforsker Atle Mysterud ved Universitetet i Oslo.

– Dyra trekker til områder hvor det er lettere å leve om vinteren, og dette er som oftest i dalbunnen og dalsidene i de store dalførene våre, sier Mysterud.

– Er det først og fremst snøfall som setter i gang trekket?

– Ja, noen dyr kan riktig nok trekke tidligere på høsten, men som oftest ser vi at det er snø og kuldeperioder som starter trekket. Den store hop kommer når det begynner å bli så mye snø at livet blir vanskeligere inne på åsene rundt dalførene.

– Hvor langt kan rådyr trekke til sine vinterområder?

– Vi har målt rådyr som har forflyttet seg opp mot fem mil, men dette er trolig svært sjelden. Det er derimot vanlig med trekkdistanse på 10–20 kilometer. Det vanlige er å anta at de trekker til nærmeste dalbunn med gode vinterforhold.

Ser du noen ulemper ved slik trekkjakt?

– Så lenge man ikke overdriver uttaket, er dette en gylden måte å få høstet noen dyr i områder som ellers er vanskelige å jakte i på grunn av lav vilttetthet. Har man en kvote, regulerer dette seg selv. Dersom det er fri avskytning av rådyr, må man tenke seg litt om. Uttaket bør stå i forhold til det som er tatt ut i eget og tilstøtende jaktfelt tidligere på høsten.

Emneord: 

På forsiden nå