Annonse

Håndverk

Rocker ved gamle tradisjoner

Lusekofta er byttet ut med hettegenser og tatoveringer. Den unge knivmakeren tar også i bruk materialer man vanligvis ikke finner hos andre knivmakere. Sånt kan skjære seg.

Publisert

Han er noe så unikt som en knivmaker under 70 år, og har ikke bare tatt seg friheten å bryte ned skillet mellom den tradisjonelle staskniven og brukskniven. Han blander også inn nye materialer, og kaller kreasjonen en hybrid av tollekniven. 

– Jeg har jo opplevd å stå på et marked der en mann slengte fra seg knivene mine på bordet i harnisk, fordi de ikke var tradisjonelle nok, forteller Stian Eriksen (36) med et lurt smil.

Glasstaket

Kritikken skal ha kommet fordi den «unge» kniv- makeren har valgt å bruke såpass «moderne» materialer som fossile støttenner og jeksler fra ullhåret mammut i knivskaftene sine. Når han i tillegg blander inn vulkanfiber – en kjemisk behandlet cellulose – og akryl, er det duket for trøbbel.

Tradisjonelle norske bruks- og staskniver er gjerne laget av helt andre materialer, som er typiske for den regionen de kommer fra. En tradisjonell staskniv fra Telemark har gjerne sølvholker på skaftet, med skåret eller pautet akantusdekor på slirene (se egen ramme). Brukskniven fra Agder har gjerne et helt skaft av tre fra valbjørk og en slire med skåret eller presset mønster. 

«Akkurat som språket, har kniver mange dialekter», skriver Knut Moland og Øystein Køhn, i boka Norske kniver (1997). Så er du født i knivfylket Telemark og bosatt i knivbygda Gjerstad i Agder (som har tre kniver som kommunevåpen), må du kanskje regne med litt støy i tradisjonsmiljøet.

– Jeg synes jo historie er viktig og interessant, men jeg er trassig, og nekter å bruke teknikker kun basert på stedet jeg er født og oppvokst, sier Stian.

Knivmaker Stian Eriksen lar seg ikke binde av tradisjonene i sine valg av materialer.

Født sånn

Trassen får også utløp på bassgitaren i det lokale progrockbandet den unge knivmakeren er med i. Eller når han svinger hakke og spade rundt huset. For Stian bygger ikke bare yrket sitt på gamle tradisjoner, han bygger også opp igjen huset etter oldefar, og etter hvert også smia. 

– Oldefar Kristian Lia var smed og knivmaker og smidde bak skjulet her oppe. 

Stian peker forbi bekken han har temmet med en steinsatt mur, med god hjelp fra far. 

– Oldefar lagde tradisjonelle Gjerstad-kniver. Det var brukskniver med pressa dekor på slirene. 

Selv om Stian har et noe anstrengt forhold til påtvunget kultur, slipper knivene hans gjennom nåløyet hos forståsegpåerne. Som ung og lovende fikk han i 2014 førstepremie i rekruttklassen på Dyrsku´n i Seljord – i konkurranse med staskniver fra hele landet. Han ble også tildelt et toårig statsstipend fra Kulturrådet. Utdannelsen sin tok han ved Universitetet i Sørøst-Norge på Notodden, og ved Raulandsakademiet. 

– Stian er ganske utradisjonell, men han er en komplett knivmaker, som lager både skaft, blad og slire selv. Han er kreativ, samtidig som knivene er funksjonelle, men påkostet, sier Øystein Køhn (76), som foruten å være knivmaker selv, også var mangeårig redaktør av Knivbladet og har forfattet en rekke knivbøker.

Kalkspat fra sedimenter i innsjøer blir støpt til klosser ved hjelp av kunstig eller naturlig harpiks, i ulike farger.
– Det er irriterende med kaffekopper med hank som har feil vippepunkt. Sånn er det også med knivene. Det må være proporsjoner mellom blad og skaft. De må kunne brukes, selv om de er fine å se på, sier Stian Eriksen.

Vår tids materialer

I boka «Norske kniver» beskriver Øystein Køhn og Knut Moland hvordan tilgang på lokale materialer har formet norsk knivtradisjon. Der totningene gjerne brukte kuhorn, brukte telemarkingene geitehorn. I områder der rosemaling og treskjæring sto sterkt, som i Telemark og Gudbrandsdalen, finner man dette igjen i dekoren på knivene. 

Da kan vel kanskje mammutens framtreden fra 40 000 års dvale i tundraområder (som nå holder på å smelte) også si litt om vår egen tid. Klimakrisen gjør fossilt elfenben tilgjengelig. Ettersom de ikke truer livet til nålevende dyr (som elfenben fra elefanter) kan de omsettes fritt og fraktes over hele verden. I 2018 var omsetningen av fossilt elfenben fra Sibir 100 tonn, med Kina som viktigste marked.

Også utenfor Belgia og Nederland fisker reketrålerne stadig opp støttenner fra havbunnen, som for 20 000 år siden besto av grønne gressletter som huset både mennesker og mammuter. 

Kniv med skaft av fossilt elfenben (mammut) og calceon (kalkspat støpt med kunstig eller naturlig harpiks). Bladet er mønstersmidd.

Helstål

I verkstedet i kjelleren i Gjerstad blir råmaterialet formet til det ligger godt i hånden. Det tradisjonelle trelags smidde stålet, med eggstål i midten og seigere og mykere jern på sidene, er i dag (stort sett) erstattet med moderne helstål, der knivbladet er laget av ett og samme stålemne.

Fascinasjonen for kniver kan også bli så sterk at den driver kundene over på mønstersmidd stål (damask). Her har blant annet Japan lange tradisjoner. 

– Da blir det smidde stålet brettet og smidd igjen, og du kan forme det som en kanelsnurrdeig, med fine mønstre, forklarer Stian. 

Foreløpig kjøper han disse bladene som råemner, som han former til. Når smia blir ferdig, er ambisjonen å være selvforsynt med håndlagde mønstersmidde blader.

Historiske planter 

I hagen nedenfor smietomta henger vintertåka tett over korngule rester av sommer. Under den svarte molden venter 30 ulike slag liljeløker på våren, for å bli til glede og inspirasjon. 

– Farger, uttrykk og materialer henger sammen. Du må se proporsjoner og linjeføring, og tilegne deg en type intelligens for faget, omtrent som musikkteori. Jeg er ikke så god til å tegne, men får dybde og linje i andre materialer, som kniver, og lar meg inspirere både av annen kunst og naturen, sier Stian.

Her er han helt i tråd med tradisjonene. I flere hundre år har den gamle Akantus-planten inspirert dekor på kirker, kunst og håndverk, inkludert kniv- slirer, over hele verden.

Rødlistet

Men den unge håndverkeren sørger over det store bortfallet av knivmakere – og venner.

– Vi er en rødlistet art. Store deler av nettverket mitt er blitt borte, mange av dem gode venner. Gjennomsnittsalderen blir høyere for hvert år, og det er færre som bruker kniver, sukker han. 

For selv om Stian også selger til samlere i utlandet, er dagjobben som produsent av kjøkkeninteriør helt nødvendig. Kan hende har det moderne mennesket glemt magien i et håndlaget, unikt verktøy.

– Du trenger det jo ikke. Men mange blir fascinert av materialet, og av at ingen er like. Trenger du egentlig alle skoene og støvlene du har kjøpt? Trenger du en turkniv, slaktekniv, spikkekniv, eller kunne du klart deg med én, spør Stian.

De tradisjonelle knivene fra Telemark (venstre) og (Aust-) Agder (høyre) har flere likhetstrekk, som for eksempel dekor med akantusranker. Mange forbinder likevel staskniven med sølvholker og gravering med Telemark, og brukskniven med forseggjorte slirer fra (Aust-) Agder. Begge deler er eksempler på tradisjonell norsk knivtradisjon.
Knivmaker Stian Eriksen velger derimot å gå sin helt egen vei når han velger materialer og utforming til sine moderne kniver. De består for eksempel av fossilt elfenben, eksotiske treslag – og akryl. Samt legeringer av sølv, tinn, messing, kobber og bronse.

– Må tørre å bruke den

Vi spør en moderne kniventusiast, Thomas Winje Øijord, også han en «ungdom» på 42 år. 

– Hvorfor skal du ikke ha en håndlaget kniv? Finnes det ett argument for hvorfor du ikke skal? spør Øijord. 

Han har selv kjent på suget etter håndverket, og skrevet bok om opplevelsen av å våkne en morgen med en umåtelig sterk trang til å lage en kniv. 

– Men kjøp en brukskniv og ikke en staskniv. Har du behov for en kniv du ikke skal bruke på kjøkkenet, så kjøp en håndlaget en. Dette er en fantastisk fin norsk tradisjon hvor det følger med sjel som du kommer til å sette pris på. Men kjøp noe du tør å bruke. 

– Har du behov for en kniv du ikke skal bruke på kjøkkenet, så kjøp en håndlaget en. Dette er en fantastisk fin norsk tradisjon hvor det følger med sjel som du kommer til å sette pris på.

Thomas Winje Øijord, forfatter og kniventusiast

– Stian er ganske utradisjonell, men han er en komplett knivmaker, som lager både skaft, blad og slire selv. Han er kreativ, samtidig som knivene er funksjonelle, men påkostet.

Øystein Køhn, forfatter og tidligere redaktør av Knivbladet

Stålet ligger klart og venter på å bli forvandlet til en helt unik kniv.

Stål er ikke bare stål

Helstål betyr at knivbladet lages av ett og samme stålemne, i motsetning til laminerte knivblad, som er smisveiset sammen av et bløtt stål utenpå eggstålet.

Knivblader i damask, er mønstersmidde blader som består av flere biter stål av ulike kvaliteter som smis sammen, brettes og vris til ønsket antall lag og mønster. Resultatet blir et blad med ekstra styrke og smidighet – og en egen estetikk.

Rustfritt stål inneholder mer krom, som hindrer rust, men gjør kniven vanskeligere å slipe.

Karbonstål er en samlebetegnelse for stål med lavt innhold av krom, og som dermed kan ruste. Stålet gir en skarp egg som holder seg lenge, men som må pleies for å unngå rust.

Verktøystål (lavlegert stål) er enkelt sagt en ståltype midt imellom karbonstål og rustfritt stål.

Håndverks- og skogskniver er gjerne laget av karbonstål og verktøystål, som tåler hard bruk, mens man i jakt- og fiskekniver ofte bruker rustfritt stål, og prioriterer hardhet framfor seighet.

Seigt eller hardt? En kokkekniv kan gjerne ha et hardt og sprøtt stål, som er ideelt når du skal kutte tomater. Skal du spikke i tre, bør stålet være seigere/mindre sprøtt. Her vil det kreves hyppigere sliping for å beholde skarpheten.

Powered by Labrador CMS