Fra villmark til industriområde

Huh. Huuuuuuh. Huuuuuuuuuuh. Lenge før Frank Robert Lund går ut av Caddien for å låse opp bommen på vei inn til jaktterrenget, er den der. Støyen fra vindturbinene er allestedsnærværende. Som en repeterende, evigvarende susing. Rundt og rundt.

– Før jaktet jeg i villmarka. Nå sitter jeg på post i et industriområde. Naturgleden er sterkt redusert, sier mannen som har jaktet elg nord på Finnskogen i over 40 år.

Rundt oss står de 13 vindturbinene i Kjølberget vindkraftverk, som siden oppstarten i 2021 har dekket energibehovet til nær 10.000 husstander. Behovet for bærekraftig strømproduksjon for så mange mennesker må vel være viktigere enn naturopplevelsen til et knippe jegere?

Det nylige ferdigstilte Grenseviltprosjektet i regi av Høgskolen i Innlandet, hadde nettopp jegernes naturopplevelse og påvirkninger av jakta som ett av flere temaer. Rapporten er todelt, der 665 jegere har svart anonymt på deres opplevelse av å jakte ved vindkraftverk. I tillegg har forskerne sett på jaktstatistikk fra forvaltningsområder med vindturbiner:

En analyse ... viste en lavere elgavskyting i vald eller elgjaktområder med mange turbiner og når de er nærmere vindturbinene, spesielt i anleggsfasen. Mulige årsaker til dette kan være lavere elgtetthet i nærheten av vindturbiner fordi elgen unngår disse områdene, og/eller redusert avskyting fordi jegerne velger å jakte mindre i områder med vindturbiner.

– Noen ganger klarer jeg ikke engang å høre hva som sies på jaktradioen på grunn av støyen. Selv når jeg sitter stille på post fire kilometer unna og lokker, er støyen der. Jeg trodde faktisk ikke at bråket skulle være så ille. Og det sier jeg, som har barnebarn som mener jeg nesten er døv, sier Lund.

Han beskriver at forholdene gjerne er verre vinterstid, fordi støyen øker i grått og vått vær, eller med is på vingene. Dessuten har hver turbin en sikkerhetsradius på 400 meter på grunn av faren for at det løsner store isklumper.

– Enkelte ganger står vinden slik at turbinene står i fare for å kaste isklumper ned på veiene. Da er tilgangen til jaktterrenget enda dårligere. Lund forteller at elgen derimot ser ut til å ha avfunnet seg med støyen i terrenget, og ofte står ganske tett på turbinene.

Vindturbinene står godt synlige i terrenget.

Det er kanskje et syn alle som ferdes i naturen må bli vant til?

Ut av landet

Over halvparten av inntektene fra Kjølberget vindkraftverk går til det tyske selskapet Stadtwerke München, som også eier 60 prosent av vindkraftverket. Resten eies av Hafslund Eco og Gudbrandsdal Energi. Denne oppdelingen av eierskap er slett ikke unik for kraftverket i Våler kommune.

Tall fra Norges vassdragsog energidirektorat (NVE) viste allerede for to år siden at over halvparten av vindturbinene som står i Norge genererer strøm for nordmenn og penger for utenlandske eiere. Av alle kraftverkene som er i drift i Norge i dag, er den totale utenlandske eierandelen 67 prosent.

– Vi mener vindkraft, enten det er på land eller til havs, skal være under fellesskapets eie og kontroll. Jeg tror alle priser seg lykkelig over at det er det offentlige som eier vannkraften nå som vi hadde strømkrise, uttalte stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes (SV) til NRK i den forbindelse.

Kappen etter vinden

«You don’t need a weather man to know which way the wind blows», sang Bob Dylan i 1965. I underkant av 50 år seinere har det grønne skiftet for lengst blåst innover landet, med 65 vindkraftverk i produksjon i Norge. Fem nye søknader om utbygging av vindkraft er inne til behandling. Samtidig er det flere kraftverk som har mistet konsesjonen fordi utbyggingen ikke kom i gang før fristen for driftsstart gikk ut.

Konsesjonsbehandlingen av vindkraft på land ble stoppet i april 2019. Siden juni 2021 var det igjen mulig å søke om konsesjon, forutsatt at vertskommunene for kraftverkene anmoder NVE.

Det ønsker Energikommisjonen å bidra til at kommunene skal gjøre.

«Mer av alt – raskere», heter rapporten som Energikommisjonen leverte til Oljeog energidepartementet den 1. februar i år. Tittelen er beskrivende for hovedkonklusjonen; at det må gå raskere å bygge ut kraft i Norge. En raskere konsesjonsbehandling er et av virkemidlene som blir foreslått:

«Hensynet til naturen har gjort storstilt utbygging av vannkraft uaktuelt. Folkelig motstand har ført til full stans i utbygging av vindkraft på land. Det er lange ledetider i konsesjonsbehandlingen av både produksjon og nett, det er uavklarte rammebetingelser for solkraft, vindkraft på land og vindkraft til havs, og det er ulike barrierer for hver enkelt av oss til å spare energi.»

Vår påvirkning av naturen gjør at arter forsvinner 1000 ganger raskere enn ved naturlige endringer. Nå diskuteres det om fremtidige vindturbiner skal stå i skogen, eller om veien videre er såkalt «nærvind», altså turbiner som plasseres der det allerede er infrastruktur.

Frank Robert Lund har jaktet elg på Finnskogen i mannsalder. Han sier at elgen ikke bryr seg så mye om turbinene når kraftproduksjonen først har startet. Men for sin egen del, er naturopplevelsen kraftig forringet.

Avhengig av hvilken vei vinden står, er enkelte av veiene inn i jaktterrenget utilgjengelige på grunn av faren for iskast fra vingene.

Blåser bort

Står du på bakken og ser utover landskapet, reagerer du kanskje ikke så mye på en turbin i landskapet eller tre. Zoomer du ut, og ser et kraftverk ovenfra, tegner det seg et annet bilde. Til hver turbin går det en vei. Og jo større turbinen er, desto rettere må veien være for å frakte rotorbladene dit. Sett fra luften, framstår infrastrukturen som dype arr i naturen.

– Veiutbygging står for 10 prosent av nedbyggingen av natur i Norge. Mye er motorveier og hyttetrafikk, men også skogsbilveier og infrastrukturen som kreves for å plassere vindturbinene i terrenget, bidrar. Summen av alle disse inngrepene blir store. Problemet oppstår når vi samtidig vet at en fjerdedel av alle arter som er truet av utryddelse er truet nettopp på grunn av at leveområdene deres blir bygd ned, sier professor Vigdis Vandvik.

Hun forteller at selv om den enkelte vindturbinen har et lavt fotavtrykk – altså ikke tar mye plass eller beslaglegger mye natur isolert sett – kan et uheldig plassert vindkraftverk utgjøre en betydelig trussel for noen arter, som trekkfugler. Vandvik leder senteret for bærekraftig arealbruk CeSAM ved Universitet i Bergen, og var til stede under forhandlingene om FNs naturavtale i Montreal på tampen av fjoråret.

Det er dystre tall hun kommer med. 60 prosent av pattedyrene på jorda er husdyr, målt i vekt. Menneskene utgjør 36 prosent, og alle ville dyr – fra rotter til blåhval – utgjør de resterende fire prosentene. Og av disse står altså minst en fjerdedel av artene som utrydningstruet. Bare her i Norge står 11 arter av pattedyr som kritisk eller sterkt truet på Artsdatabankens rødliste. Ytterligere 14 arter er oppført som sårbare eller nært truet.

Tilbakegangen i antall pattedyr er likevel bare en liten del av det store bildet. Også fugler, insekter, planter og sopper forsvinner. Og det i en rasende fart. Vår påvirkning på naturen gjør at arter forsvinner 1000 ganger raskere enn ved naturlige endringer.

– Biomassen planter på land er halvparten så stor som den kunne vært, både ville og dyrkede, det er fordi vi mennesker breier oss og fjerner natur. Det tragiske er at vi bygger ned natur for å redde klimaet, som igjen fører til naturtapet. Og naturtapet fører igjen til mer klimaproblemer, forklarer Vandvik.

Fønvind

En fersk rapport fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø pekte på at klimaet i Norge blir varmere raskere enn skogene våre klarer å henge med på. Enkelt sagt er plantene, insektene, organismene og dyrene som lever i Norge tilpasset et borealt klima. Men på grunn av klimaendringene, nærmer vi oss et temperert klima, altså klimaet som får mange nordmenn til å reise sørover når det blir for kaldt og surt her på berget.

– Når leveområdene stykkes opp av veier, deles leveområder i biter. Dermed blir det mindre utveksling mellom populasjonene av en art, som igjen gir mindre robuste arter. Vi vet at mangfold gir motstandsdyktig natur, det samme gjør store områder med sammenhengende natur. Vi må legge til rette for å ha flest mulig arter i naturen, sier Vandvik.

– I FNs naturavtale har landene ikke bare forpliktet seg til å bevare 30 prosent av naturen, men også restaurere 30 prosent av naturen som er ødelagt?

– Ja, det stemmer. Og det er viktig. Men det aller beste er å ikke ødelegge den naturen vi har igjen. Men når et økosystem først er ødelagt, tar det lang tid og mye innsats å restaurere naturen. Ofte blir det ikke som før, selv om du legger ned en betydelig innsats i å «reparere» naturen.

Natur versus kultur

Alle som ferdes ute, vet at det ofte lønner seg å sette opp teltet i le for vinden. Turbinene skal derimot logisk nok helst stå der det blåser mye. I skogssammenheng betyr det gjerne på høydedrag og topper. Men dette er også steder der skogen historisk sett kanskje ikke har vært drevet like intensivt på grunn av vanskelig tilgjengelighet. Slik truer vindkraftutbyggingen viktige, intakte økosystemer.

– Derfor er det godt at næringen nå snakker mer og mer om «nærvind», altså utbygging av turbiner i industriparker og i utkanten av byene. Likevel er det noe med premisset som skurrer. Jeg er bare ikke med på framstillingen av at vi trenger så enormt mye mer kraft i Norge som enkelte hevder, og at miljøhensyn er noe negativt som alltid er krevende å gjennomføre, sier Vandvik.

– Hvorfor er det så viktig hindre nedbygging av mer natur?

– Naturen er jo fantastisk! Den lagrer karbon, gir beskyttelse mot flom og ekstremvær, og gir oss et høstbart overskudd av vilt og bær. Naturen har en egenverdi, vi også har forpliktet oss til gjennom Naturavtalen i 2022. Da må vi satse mye mer på energieffektivisering, og tenke kritisk gjennom hvilke samfunnsinteresser som er viktige nok til at den fantastiske naturen vår må ofres. Da er kanskje ikke bitcoinfabrikker og datalagre øverst på lista?

Follow the money

En annen som ikke uten videre kjøper premisset i budskapet om behovet for å bygge ut mer kraft i Norge, er seniorforsker Eric Nævdal ved Frisch-senteret, en uavhengig stiftelse opprettet av Universitetet i Oslo med samfunnsøkonomi som hovedgeskjeft.

I en kronikk i Aftenposten gikk han hardt ut mot at Statnett, NHO, kraftprodusenter, representanter for kraftkrevende industri og politikere som snakker om faren som ligger i at vi kan miste kraftoverskuddet i Sør-Norge i løpet av de neste årene.

– Hva mener du med det?

Nævdal kommer med et lite hjertesukk om journalister som skal forenkle alt hele tiden, men setter tålmodig i gang:

– Dersom vi eksporterer så mye strøm vi klarer, og det likevel er prisforskjeller mellom Norge og Europa, betyr det at Statnett kjøper billig strøm i Norge og selger den til utlandet. Vi klarer helt enkelt ikke eksportere nok strøm til å jevne ut prisforskjellene. Da oppstår det som kalles flaskehalsinntekter.

– Men er det ikke bra at vi tjener penger på strømmen «vår»?

– Det er ikke forbrukerne som tjener penger på at strømmen selges dyrt til utlandet. Det er norske kraftprodusenter som tjener på mer kraftutbygging og eksport av strøm. Vi er forpliktet gjennom EUs tredje energiarbeidspakke til å bruke flaskehalsinntektene til å bygge ut infrastrukturen til å overføre strøm til kontinentet, altså transmisjonskapasiteten. Til slutt blir da prisene i Norge og i Europa tilnærmet like. Da forsvinner konkurransefortrinnet til kraftkrevende norsk industri, og norske strømkunder får europeiske priser.

Den frittalende økonomen er ikke nådig i sitt syn på kraftdebatten i Norge:

– Den norske befolkningen burde ikke la seg lure til å bytte bort verdifulle naturressurser mot kraftproduksjon de selv får svært liten glede av, sier Nævdal.

Lovart eller le?

Én som bidrar til å skape blest om nettopp nærvind, er tidligere statsråd Åslaug Haga. Hun er i dag leder i interesseorganisasjonen Fornybar Norge, sammenslåingen av Norwea og Energi Norge. Hennes jobb? Å legge til rette for «fornybare og bærekraftige energiløsninger som bidrar til å kutte klimagassutslipp og skape nye arbeidsplasser og inntekter for Norge», slik det står på organisasjonens egen nettside.

Jakt & Fiske har bedt Haga om et intervju om temaet. Haga har ikke svart på vår henvendelse.

Tilbake i terrenget til gamle Borregaard Skoger innser Frank Robert at vindkrafta har kommet for å bli. Han vil ikke beskrive seg selv som en fanatisk vindkraftmotstander, men håper at mer av utbyggingenflyttes fra naturområder til steder der det allerede er både infrastruktur og støy.

– Vi må ha strøm og finne bærekraftige løsninger for framtida. Men kanskje er det ekstra viktig at vi som elsker jakta og naturen er gode foregangsfigurer og tenker mer på hvordan vi kan både spare strøm og bli mer selvforsynt med strøm. Vi kan ikke fortsette å bygge ned naturen vår. Det er uendelig mye bedre med elg enn rotorblader i solnedgang, sier han.

Siden publisering av Energikommisjonens rapport, har Fornybar Norge samlet 500 forskere og personer fra næringslivet under overskriften «Oppdrag: Mer kraft!». Her konkluderte forskningsinstituttet Sintef Energi med at Norge ved en storstilt utbygging av vannkraft vil kunne bli «Europas grønne batteri». Hvilke konkrete naturinngrep det kan føre til, er derimot uklart.

Dokumentar | Tap av leveområder

Nedbygging av natur ble enklere med regjeringen Solberg

SV vil ha offentlig eie av vindkraft

Plus

Frykter økt naturtap