Spetshundene er lette i kroppen og bruker både lukt, syn og hørsel for å lokalisere fuglen. Den ultimate skogsfuglhund?

Hekta på spets

Han vokste opp med harejakt og jakt over stående fuglehund. For 30 år siden gikk Roy Vebjørn Kveliaunet til anskaffelse av en finsk spets. Siden har han aldri sett seg tilbake …
Torsdag, 28. februar 2019 - 17:37

– Du slipper å føre hunden og du slipper all dressuren. Med en spets er det bare ut å jakte! fastslår Roy Vebjørn Kveliaunet (58) og gløtter ned på GPS-en. Vi avpasser framdriften etter søket til den ni år gamle tispa Laatu i terrenget foran oss og ut på flankene.

Skogsfugljakt med skjellende hund trakk østlendingen nordover i godt voksen alder, nærmere bestemt til vidstrakte skog- og fjellområder i Lierne i Trøndelag, hvor han til daglig jobber som arealplanlegger.

– Bosatt her kan du strengt tatt ikke ønske deg mer som skogsfugljeger. At Lierne kommune grenser til de nærmest uendelige skogområdene i Jämtland, hvor du kan jakte skogsfugl fra 25. august og ut januar måned, gjør jo heller ikke tilværelsen verre, smiler Kveliaunet.

Totalopplevelse
Vi går sakte innover i fjellskogen på et mykt teppe av mose. Her er fuktige områder dominert   av tung granskog og større og mindre myrer, en og annen hogstflate, eller et ungskogfelt. Prima skogsfuglterreng. Hunden er i godt driv ute på en av flankene.

– Jeg vokste opp med dunker og harejakt, hvor selve losen var en viktig del av jakta. Jakt med spets byr etter min mening på noe mer. Du slipper å sitte på post, det blir los når hunden finner fugl, men her får du i tillegg den spennende smygefasen, for selv å finne fuglen. Det er der jaktas høydepunkt ligger. Selve skuddet er som regel greit, dersom man evner å komme i posisjon, påpeker Roy og kaster et nytt blikk på GPS-peileren.


Losen går og smygingen er inne i sin siste fase. Her har Laatu kontroll på både fuglen og jegeren.

Godt hjelpemiddel
Ideelt er søksrundene hos en spets på åtte-ti minutter. Søket er i prinsippet det samme som hos en stående fuglehund, men en god spets skal helst ha større søksrunder. I de seinere årene har det imidlertid blitt vanlig å utstyre hundene med peilehalsbånd. Dermed er ikke kontakten mellom jeger og hund like nødvendig som tidligere.

Roy stopper. Hunden beveger seg saktere. Jobber hun med noe? Vi avventer. Dette er utvilsomt elektronikkens store fordel når du jakter med en skjellende hund: Rett nok vil vi høre losen, dersom den ikke er for langt unna, men peileren gjør det lettere å justere egen framdrift, slik at vi ikke kommer foran hunden, med risiko å selv støkke ut fugl.


Tiurkyllingen ble ikke skutt under los, men som et resultat av losen. Laatu gjorde sin del av jobben.

Losen går
200 meter ut på vestre flanke skjer det åpenbart noe. Jo da, Laatu er på jobb! Når en spets finner fugl, skal den i prinsippet reagere motsatt av en stående fuglehund; den skal sette fart og tresette fuglen raskest mulig. Da flyr den ofte ikke så langt. Spetsen hører innslaget i veden, følger på, lokaliserer fuglen og losen går. En spets bruker både nesa, syn og hørsel for å lokalisere fuglen.

Vi stopper og kan høre noen litt prøvende forsiktige bjeff et stykke framme. Peileren viser at hunden fortsatt er i bevegelse – før det er full stans.

På med hansker og ansiktskamuflasje, men her er ingen bråhast, som tilfellet ofte er med en stående fuglehund – hvor det hastes opp i en stand – som forhåpentlig fremdeles står. Under jakt med spets nærmer man seg losen langsomt og forsiktig. I gamle dager het det at man skulle stappe pipa og ta seg noen blås, før man begynte å stille inn på. Nå hører vi losen tydelig; først litt ujevn og søkende, så jevn og taktfast.

– Laatu har spikret fuglen, fastslår Roy. Av intensiteten i skjellingen, mener han det sitter en storfugl der framme.


Laatu har spikret fuglen, fastslår Roy.

Vår feil
Myk mosebunn og fravær av buskvegetasjon gjør smygingen tilnærmet lydløs. Ganske raskt er vi kun 80 meter fra losen, men ei stor bjørk sperrer for utsikten. Vi må runde myra for å komme inn fra en annen vinkel. Vi støkker opp en tiurkylling fra bakken. Den suser forbi treet hvor vår fugl sitter, men losen fortsetter ufortrødent.

– Det er forskjellen på en rutinert hund og en som er mer usikker. Laatu slipper ikke losen, mens en mer urutinert hund ville dratt etter tiurkyllingen, hvisker Roy.

Vegetasjonen er fortsatt for tett, og nå er vi kun 47 meter fra hunden. Vi er tvungen til å foreta en sideveis manøver. Det resulterer i at den store fuglen tar til vingene og forsvinner i sikkerheten.

– Det har åpenbart beitet et kull her, og hun har antakelig fått flere fugl på vingene, uten at vi har hørt det. Deretter har hun søkt videre til hun fikk opp den som satte seg i veden her. La du merke til at Laatu vendte seg med bredsiden til, for å ha kontroll på både oss og fuglen? Ergerlig, men det var ikke hennes feil, oppsummerer Roy.

En norsk og svensk jaktchampion vet åpenbart hva den holder på med.


For jeger med spets er det en fordel om tiuren har beitet en stund på bakken før jakta starter. Du kan tillate deg å ta det litt rolig på morgenkvisten.

Ingen morgenfugl
– Mange spetsjegere hevder at losen tiltrekker seg fuglens oppmerksomhet og dermed gjør det lettere å smyge inn på skuddhold?

– Min erfaring at den eneste funksjonen losen har er å styre jegeren, sier Roy etter en kjapp lunsj og med hunden ute i nytt søk.

Det er allerede godt utpå dagen. I motsetning til mange andre jaktformer trenger ikke jegeren med skjellende hund være noen morgenfugl, ifølge Roy Vebjørn Kveliaunet. Han mener snarere det er en fordel å vente med avmarsj til litt utpå dagen, slik at fuglen rekker å avsette mye beitespor.

Igjen «sladrer» elektronikken om action et stykke framme. Vi stopper og kan høre noen spredte enkeltbjeff i det fjerne. Vår mann prøver å danne seg et bilde av situasjonen:

– Hun vet at det sitter en fugl der, men hun ser den ikke og vet ikke nøyaktig hvor den er.

Ikke lenge etter får losen en helt annen rytmisk klang og intensitet.


Når du jakter med spets slipper du å haste seg opp i standen i håp om at det fremdeles står. Her er det smyging i full kamuflasje som gjelder.

Smart gammelrøy
– Nå har hun kontroll! sier Roy ivrig. Han påpeker at det er lett å tabbe seg ut på noe man kan tro er en falsk los. Dermed tar man den ikke helt på alvor, og så sitter det likevel en fugl der. Parolen er å alltid stole på hunden.

Vi nærmer oss langsomt. Laatu loser på noe Roy mener må være et storfuglkull. Vi hører noen fugler reise av sted. Gammelrøya drar nordover og over myra, hvor hun blir sittende og kakle for å avlede hunden fra resten av kullet. Hunden lar seg lokke og loser på røya. Hun blir sittende en stund før hun tar til vingene.

– Typisk! Røya oppnådde det hun ville, akkurat som rypa som med slepende vinger tiltrekker seg oppmerksomhet, mens resten av kullet kommer i sikkerhet.

Når røya drar, gambler vi på at det ikke er mer fugl i dette området. Men en tiurkylling sitter igjen på opptaksplassen. Hunden tar den opp, men den er oppmerksom på oss og er vekk på et øyeblikk.


Drømmesynet. Tiur i topp!

En ufortjent tiur
Av og til får man ufortjente sjanser. Roy oppdager en tiur i toppen av ei gran, 80–100 meter unna. Vi står eksponert for all verden, men tiuren sitter til alt hell med blikket vendt fra oss. I sakte film finner Roy anlegg og lar kula fly. Tiuren bikker umiddelbart og er død i skuddet. På vei til fallet tar nok en tiur ut. Så var her ikke tomt likevel!


Rolig nå …


Et velrettet skudd og tiuren raser i bakken.

At tiuren ikke ble skutt i los, lever Roy greit med. Den var likevel et resultat av arbeidet til finskspetsen Laatu.



Riflevalget til Roy Vebjørn Kveliaunets er en dedikert skogsfugljeger verdig. Han benytter en Sako i kaliber 7x33, en ikonisk fuglerifle fra de finske skoger.

Kombi og rifle

Roy Vebjørn Kveliaunet foretrekker et kombivåpen når han skal jage inn en unghund tidlig på høsten. Da er storfuglkullet gjerne samlet, og man kommer ofte inn på haglehold.

Seinere på høsten og vinterstid er det rifle som gjelder. Roys «verktøy» til jakta med spets er en skreddersydd Sako i kaliber 7x33, en 6,8 grams kule med diameter 7 mm i en 33 mm lang hylse. Utgangshastighet er ca. 800 m/s. Begrensningen er fallende kulebane utover 100 meter.

Skjellende hund – noe for deg?

Synes du denne jaktformen virker forlokkende, etter å ha lest denne artikkelen? I så fall anbefaler vi at du tar kontakt med Norsk Spesialklubb for Finsk Spets og Norrbottenspets (NSFN).

På foreningens hjemmeside www.nsfn.no finner du blant annet opplysninger om rasestandarder, oppdrettere, ulike aktiviteter etc. I medlemsbladet «Spetsnytt» finner du resultater fra jaktprøver, samt relevante nyheter og artikler om jakt med «treskjeller». Klubben har drøyt 1500 medlemmer.

 

Emneord: 

På forsiden nå