Tema || Viltvennlig skogbruk:
Bedre skogsfuglmarker
I Oslos kommuneskoger drives storskala, viltvennlig skogbruk. Et viktig grep er å gjøre den tette kulturgranskogen mer lysåpen.
Publisert
Sist oppdatert
I Oslomarka jobber kommunen for å bedre livsvilkårene for vilt og naturmangfold. Det gjøres særlig ved å drive storskala plukkhogst. Målet er å åpne den tette og ensaldrede kulturgranskogen, slik at beiteplantene slipper til.
– For at folk lettere skal forstå hva vi driver med, kaller vi det plukkhogst. I praksis tar vi ut trær enkeltvis og i småflater på inntil to dekar. Inntil 2010 var vi «norgesmestre» i bestandsskogbruk, med flatehogst som tilnærmet enerådende metodikk. Dette har vi altså gått bort fra, sier seksjonsleder i Bymiljøetaten, Knut Johansson.
I tillegg til sin skogfaglige bakgrunn, har Johansson et langt jegerliv bak seg, både som stor-, og småviltjeger.
Betydningen av blåbærlyng
Da Johansson & co foretok denne snuoperasjonen, var kommuneskogen dominert av ensaldrede granskoger som tidligere hadde blitt plantet på hogstflatene. Slik skog er ofte for mørk for blåbærlyngen, som verken kan ha det for mørkt eller lyst, men trenger «halvskygge».
Blåbærlyngen er av forsker Olav Hjeljord kalt «en av grunnsteinene i skogens økosystem». Dette fordi den utgjør en stor del av næringen for en lang rekke arter, bl.a klatremus, trost, hare, hønsefugl, rådyr, hjort og elg. Blåbærlyngen kan faktisk utgjøre så mye som 80-90 prosent av elgens næring på seinhøsten!
Jokere for kyllingproduksjonen
Blåbærlyngens betydning for storfuglen er også godt kjent: En undersøkelse av over 200 tiurleiker i Sør-Norge, viste klar sammenheng mellom antall fugl på leiken og mengden eldre blåbærrik, gammel skog i nærheten.
Dette handler heller ikke bare om lyngen og bærene, men også blåbærmålerlarvene, en vesentlig del av skogsfuglkyllingenes kosthold de første ukene etter klekking.
På spørsmålet om hva som hadde sterkest innvirkning på kyllingproduksjon på Varaldskogen, fant forskerne Jørund Rolstad og Per Wegge at de tre viktigste faktorene var mengden insektlarver, smågnagere og blåbær året før.
Skaper skjuleplasser
Der Oslo kommune åpnet de mørke planteskogene, begynte blåbærlyngen å komme tilbake.
Men skogsfuglene har også andre behov. I tillegg til tilstrekkelig næring året rundt, er det helt avgjørende med riktig type skjul mot predatorer som for eksempel rev og hønsehauk.
– I en kulturgranskog finnes det ikke skjørtegraner. Slike graner må ikke bare ha barheng helt ned til bakken, men også greiner som er tunge nok til å bære en tiur på nattkvist, forklarer Johansson og fortsetter:
– I de områdene hvor vi startet med storskala, lukkede hogster, over areal på 2000-3000 mål, har vi sett stor økning i storfuglbestanden, sier han.
Johansson poengterer at utformingen av småflatene er alfa og omega for å lykkes.
«Sekker med jerpefangst»
– Men har skogsfuglbestandene virkelig gått tilbake så mye i Oslomarka, sammenliknet med «gamle dager»?
– Det er i hvert fall mitt klare inntrykk, sier Johansson, og gjenforteller opplevelser fra egen slekt – deriblant oldefar og tippoldefar – jaktguider for «storfolk» som trengte assistanse av erfarne jegere med gode hunder til elg- og bjørnejakt.
– Oldefar var bosatt i Lommedalen i Bærum. Han var hoffleverandør av jerpe og leverte sekker fulle til kongehuset, forteller han. (Arten har gått betydelig tilbake over store områder, journ. anm.)
– De jaktet også tiur helt ned til skigarden på gården sin. Det skjer ikke i dag, bedyrer han.
Knut Johansson mener at den historiske nedgangen skyldes summen av mange faktorer: moderne skogbruk, økte predatorbestander, og betydelig økt ferdsel.
– I Oslomarka har det blitt stor tetthet av skiløyper og stier. Det samme med antall løse hunder utenom båndtvangstiden. Skogsfuglen blir stadig støkket, og dermed også mer utsatt for predasjon, sier han.
Han tror storskala roviltjakt kunne gitt en positiv effekt, men at det beste likevel er å drive et skogbruk som gir hønsefuglbestandene naturlige fortrinn og beskyttelse.
Til gagn for mange arter
– Skogshønsene kan se ut til å greie seg bedre på det indre Østlandet, Glomdalen, Finnskogen og Østerdalen, enn i mer grandominerte, lavereliggende områder i Sørøst-Norge?
– Ja, og det kan hende at det skyldes naturgitte forutsetninger: høyere furuandel, mer åpen skog og mindre ferdsel. Men at det var noe mer skogsfugl der enn i Nordmarka på 50-tallet, det har jeg ingen tro på, sier skoglederen.
Knut Johansson er opptatt av at lukkede hogstformer ikke bare gagner skogsfugl, men livet i skogen generelt. Etter at den tette skogen åpnes skånsomt, kommer først smyle – næring både for markmus, elg og hare. Og etter tre-fire år overtar blåbærlyngen.
Varme hogstflater
– Elgen trenger til de grader på halvskyggeskogen, og det gjør den av flere grunner: På tidligvåren før kalven blir født, er blåbærlyngen kritisk viktig. Det samme på høsten før vinteren setter inn, sier Johansson og fortsetter:
– Elgen kan beite rogn, osp, selje og bjørk og lignende på hogstflatene, men siden den ikke liker varme, kan det være vanskelig for den å bruke områdene om sommeren. Da blir det natta, kanskje helt ut mot morgensiden, før den kan bruke flatene. I slike perioder kan halvskyggeskogen med blåbærlyng bli redningen, sier han.
Økte kalvevekter
Johansson viser til at kalvevektene har gått betydelig opp etter omleggingen av skogsdriften.
– Snittvekta i Marka er 45-47 kilo. Vi har for lite statistikk på vår eiendom, men vi ser at vekta nå kan være oppe i 75 kilo i den delen av skogene hvor vi åpnet opp først, der elgen lever hele året.
– Lønnsomhet er viktig for skogbruket. Er det mulig å tjene penger på å drive plukkhogst?
– Ja. Når vi begynner å tynne den mørke kulturskogen i hogstklasse 3, så kan vi ta ut mer kubikk per driftstime enn normalt. Seinere, når den lysåpne skogen har blitt eldre, er hvert tre mye større enn i en tilsvarende kulturskog. I stedet for trær på 300-400 liter kubikkmasse, kan vi ta ut trær på 1000-2000, sier Johansson.
Totalt blir 30-60 prosent av kubikkmassen tatt ut ved slik småflatehogst.
Viltvennlig er lønnsomt
Det er drift av skogsmaskiner som er den store utgiften ved avvirkning av skog. Skoglederen tegner en skisse for å forklare hvordan skogsmaskinen kan ta ut like mye eller mer tømmer per driftstime med Oslo kommunes modell.
– Når skogen har oppnådd den strukturen vi ønsker, forventer vi minst like bra økonomi hos oss – samtidig som vilthensyn er ivaretatt på hele skogarealet. Dette krever selvfølgelig mer kunnskap og planlegging over tid, og mange skogeiere synes nok det er lettest å holde på som de har gjort siden 1950, sier han.
Han mener likevel at dette er framtida, og tror det uansett vil komme EU-krav om mer bærekraftig skogbruk.
Villmarksfølelse
Knut Johansson gløder for hjorteviltet og skogshønsenes kår, både som skogbruker og jeger. Han legger heller ikke skjul på at opplevelsaspektet er viktig for ham.
– Når jeg jakter storfugl, vil jeg helst gå i en «tidløs» skog med villmarkspreg. Jeg har ingen interesse av å skyte tiur på ei hogstflate, avslutter han.
Slik gjenskapes myrene i marka
Myrene er av stor betydning for viltet og naturmangfoldet forøvrig. I Oslomarka er trolig så mye som ni av ti myrer grøftet. Oslo kommune jobber for å tilbakeføre dem til opprinnelig tilstand.
Bymiljøetatens Knut Johansson tar oss med til ei myr som var helt gjenvokst.
– For 100 år siden var denne myra helt åpen. Vi har flatehogd skogen og tettet grøftene. Nå blomstrer myrulla igjen og orrfuglen har begynt å spille. Vi ser også at det blir flere insekter og at svalene kommer tilbake, smiler han.
Det var som følge av skogreisingspolitikken etter krigen at myrene ble drenert og plantet til. Etter hvert som forskningsmiljøene har forstått hvor viktig myrene er for livet i skogen, ikke minst for flomdemping og som karbonbank, er det slutt på dette. I 2020 ble skogreising på myrer forbudt.
