Tema || Skogsfugl
Historiske forskjeller i skogsfuglbestandene
Hvordan står det egentlig til med skogshønsene i Norge? Vi har snakket med tre eksperter, som har litt ulike inntrykk av situasjonen.
Publisert
Per Wegge og Jørund Rolstad har vært sentrale innen forskningen på skogsfugl i Norge, med Varaldskog-prosjektet på Finnskogen som sitt «testament».
Mulig å restaurere
Professor emeritus Per Wegge ved NMBU, mener storfuglbestandene ser «forbausende bra ut».
– På 1970-tallet, før vi startet forskningen, hadde arten en kraftig nedgang. Det var derfor naturlig å se spesielt på virkningene av flatehogst og fragmentering av biotopene – dvs. resultatet av bestandsskogbruket som ble innført på 1950-tallet. Konklusjonen fra forskningen den gang, var at endringene i skoglandskapet ville ha negativ innvirkning på «gammelskogarten» storfugl, men trolig en positiv effekt på orrfugl. Men nå har det vist seg at det er (nesten) like bra med storfugl som på 80-tallet og utover, forteller Wegge.
… i åpen furuskog, der grana får lov til å komme opp, får du utviklet et fint blåbærsjikt – som igjen gir gode storfuglbiotoper.
Godkjent habitat
En avårsakene til at det har har gått bedre med storfuglen enn forventet, tror forskeren bant annet kan skyldes at den nye kulturskogen – særlig den på rikere furumark med innslag av skjørtegraner og blåbær – er «godkjent» habitat for storfugl.
Han forteller at storfuglen nå også etablerer leiker i yngre skog. Det gjør ham langt mer optimistisk på storfuglens vegne enn tidligere.
– På Finnskogen og ellers på Østlandet har vi derimot hatt en nedgang i orrfuglbestandene, uten at vi har noen annen forklaring enn at det kan skyldes økt predasjonstrykk, sier han.
Wegge stiller seg uansett positiv til Oslo kommunes satsing på viltvennlig skogbruk:
– Jeg tror det Knut Johansson sier er helt riktig. Ingenting er verre enn de 30-40 år gamle, tette granplantasjene. Men i åpen furuskog, der grana får lov til å komme opp, får du utviklet et fint blåbærsjikt – som igjen gir gode storfuglbiotoper, sier han.
Olav Hjeljord, viltforsker på skogsfugl og hjortevilt gjennom et langt liv, velger å gå lenger tilbake i tid. Mange kjenner Hjeljords studie der han sammen med kollega Leif Egil Loe, beregnet at rypebestanden har gått ned med cirka 90 prosent de siste 150 åra.
– Når vi sier at det er «bra» med fugl i våre dager, så kan det være «bra» i våre øyne, men ikke om vi sammenlikner med tidligere tider. Det er ingen tvil om at skogsfugl har gått tilbake noenlunde parallelt med rypa, sier Hjeljord.
Han understreker at bestandene kan ha vært like lave i perioder tidligere også, det er toppårene og «rytmen» som er blitt sjeldnere, forklarer Olav Hjeljord. Han mener imidlertid å kunne se en viss stabilisering de siste tiårene, særlig i de sentrale delene av utbredelsesområdet.
Når vi sier at det er «bra» med fugl i våre dager, så kan det være «bra» i våre øyne, men ikke om vi sammenlikner med tidligere tider.
100 tiurer i én flokk
Forskeren trekker fram flere historiske perioder, da det beviselig var store mengder skogsfugl – som da offiseren, jegeren og Marka-kjenneren Johannes Dahl (1872-1960) opplevde å se det han kalte et «tiurflak» på over 100 fugl (!) på skitur i Nordmarka vinteren 1886.
– I 1929-30 var det en stor bestandstopp. Da snakket man om «russertiur», fordi man trodde all fuglen kom derfra. Men mye av den veide rundt tre kilo, så det handlet om norskfødt ungfugl, forteller Hjeljord.
Fra hans egen hjemkommune Kongsberg, fortelles det om flokker på over 50 fugl vest for Knutefjell tidlig på 1900-tallet.
Hjeljord mener at de virkelig gode skogsfuglbestandene – de fleste steder – avtok i årene før og etter andre verdenskrig. Men at det likevel, helt fram til midt på 60-tallet, ikke var uvanlig å se mellom 100 og 200 fugl på en god jaktdag i Indre Agder.
Håkon Gregersen, ivrig skogsfugljeger og viltøkolog, jobber til daglig med vilt- og fiskekartlegging hos Multiconsult. Han er noe mindre positiv til utviklingen.
Gregersen har samlet egne data på spillplasser siden 1981, og er en av dem som overvåker flest orrfugl- og storfuglleiker i Norge. Han har totalt kartlagt hele 780 orreleiker og 890 tiurleiker (!) og overvåker 120 av dem året rundt med viltkameraer innstilt på «time laps».
– Mindre og færre leiker
Viltøkologen publiserer jevnlig fagartikler på bakgrunn av materialet, og ser fram til en oppsummerende vitenskapelig publisering i framtida. Han deler likevel noen inntrykk:
– Den grove trenden er at bestandsutbredelsen ser ut til å trekke seg sammen. Det virker ikke som om det er noen særlig eksport av fugl fra kjerneområdene og ut i periferien, sier han, og konkretiserer:
– Langs hele kystbeltet fra Agder til Østfold, har orrfuglen stort sett forsvunnet. Det er mange eksempler på leiker i de lavereliggende skogene som tidligere hadde 10-20 haner, som nå står tomme. Leikene er færre og mindre, sier han.
Hvis trenden fortsetter, vil skogsfuglens tid etter hvert være over.
I glemselens slør
Gregersen gleder seg når det kommer oppsving i bestanden, slik som sist høst. Han betegner dette likevel som små lyspunkter sett i en større historisk sammenheng:
– Hvis trenden fortsetter, vil skogsfuglens tid etter hvert være over. Tidligere hadde vi tette bestander som produserte et overskudd også inn i optimale områder. Nå har vi en trend der bestanden skrumper og skrumper, der til og med kjernepopulasjonen er lav i forhold til historisk tetthet, mener Gregersen.
Han ramser opp eksempler fra kommuner og skogområder i både Østfold, Akershus, Buskerud og Innlandet. Viltøkologen peker på endring av leveområdene som en viktig årsak, og anslår bl.a. at 70-80 prosent av lavereliggende myrer og sumpskog-arealer er drenert og gjengrodd.
Han kommer flere ganger inn på begrepet endringsblindhet: Når jegere kan betegne et område eller en jakthøst som «veldig bra», kan det likevel være langt fra tilfelle sett i et historisk perspektiv.
