Annonse
Fluefiske krever ofte tålmodighet, og det er ofte den som fisker lengst som lykkes.
Fluefiske krever ofte tålmodighet, og det er ofte den som fisker lengst som lykkes.

Sjøørret || Ta natten til hjelp

Når makkeren alltid får mer fisk enn deg …

I femten år har jeg stått ved siden av Arne i sjøørretelva og sett ham dra fisk etter fisk. Hva er det han gjør som jeg ikke skjønner?

Publisert

Det er blitt en stygg uvane: Jeg kjører hjem utpå morgenkvisten etter ei lang augustnatt med enhåndsfiske etter sjøørret i hardangerelva Eio. Kjøreturen tar en drøy time, inkludert opphenging av vadere og diverse utstyr, før jeg kan stupe i seng med mobilen innenfor rekkevidde på nattbordet.

Fiskekompis Arne Iversen (59) fortsetter alltid fisket noen timer til inn i dagslyset – seig som han er. Noen minutter inn i drømmeland plinger første foto på mobilen min: Arne smilende med en monsterørret. Jeg rekker så vidt å sovne igjen, før det plinger på ny: Enda en sjøørret i flerkilosklassen. Smilet til Arne er om mulig enda bredere.

Mobilterror

Jeg sovner urolig for tredje gang. Og så begynner feberfantasiene: Arne glisende med den ene drømmeørreten etter den andre, mens jeg, vassfis og med klump i halsen, baler med fortomsknuter av gordiske proporsjoner. Riktignok har vi en gjensidig avtale: Når vi lykkes, skal det prompte sendes melding og/eller mobilfoto av fangsten. Men det får da være måte på mobilterror. Nå vurderer jeg avtalebrudd.

Sjuende himmel

Dette hender i august: Etter uker med sydenvarme, lav vannføring og fire julidøgn i Eio uten napp, kommer endelig nedbøren i form av styrtregn. Pøsregn pleier forresten ikke å være særlig gunstig for fluebettet, men uansett: Eio svulmer, før lavtrykket trekker nordover like raskt som det kom. Vannføringa kulminerer rundt 100 m³/s. Og da Arne, dattera Janne (17) og undertegnede utpå kvelden står og skuer utover nattfiskeplassen, ser vi sjøørreten vise seg jevnlig i spretne hopp.

Fisken tar knallhardt på kort line og byr på uforglemmelige minutter, særlig fordi håven ligger i bilen.

– Perfekte fiskeforhold! smatter vossingen. Vi lar den kjente nattfiskeplassen Soget ved utløpet av Eidfjordvatnet få hvile til skumringa, rigger stengene med intermediateliner og trekker lavere i den strømsterke og storsteinete elva. I en strømkant kroker jeg jaggu en råsterk sjøørret på 2,6 kilo på en dobbel åtter.

Fisken tar knallhardt på kort line og byr på uforglemmelige minutter, særlig fordi håven ligger i bilen. Jeg er selvsagt i den sjuende himmel. Kan den 15 år gamle forbannelsen kanskje være i ferd med å brytes?

Skal jeg få fisk – og ikke Arne? Nattfiske etter sjøørret, eller annet fiske for den saks skyld, bør ikke være en konkurransepreget aktivitet. Men det er rart med det, konkurranseelementet har en lei tendens til å snike seg inn.

Den som holder ut lengst, blir som regel best betalt.
Den som holder ut lengst, blir som regel best betalt.

Blytunge øyelokk

Man bør i alle fall få en fisk innimellom for å holde motet oppe. Og så er det selvsagt forsmedelig å alltid bli slått av fiskekompisen. Men: «Hvem teller vel de tapte slag på seierens dag», tenker jeg oppglødd, om enn noe prematurt skal det vise seg.

Noen timer seinere, i nattens mulm og mørke, kroker Arne (selvsagt) en ørret på wobbler som (selvsagt) veier 2,7 kilo. Resten av natta produserer ikke et eneste fluenapp, så jeg gir meg like før grålysninga – en smule demotivert og med blytunge øyelokk. Janne slumrer i bilen, mens Arne fortsetter ufortrødent med fiskinga. Kast etter kast.  

– Snakkes, snøvler jeg og setter meg bak rattet.  Jeg burde ha holdt ut litt til, for sjøauren kommer med morgenlyset. Og den er bitevillig.

Et godt utvalg i flueboksen er kjekt, men de fanger ikke fisk der …
Et godt utvalg i flueboksen er kjekt, men de fanger ikke fisk der …

Kvotefylleren

Den første tar en liten sunray langt bakpå brekket. Fisken er stor, umulig å holde, slipper seg utfor og rundt en stein. Fortommen sliter. Bettet er hinsides: På de neste kastene kroker og lander Arne fluefisker på 3,3 og 3,7 kilo – og dermed full døgnkvote. Den hersens mobilen min på nattbordet begynner å plinge igjen.

Uka etter har vi nytt Eio-døgn. Janne er sin far – kvotefylleren – opp av dage. Hun har landet laks i Gaula og Vefsna, hun har skutt hjort og rev – og hun disponerer en skog av fiskestenger. Kvelden starter på best mulig vis for ungjenta, med to terter i Langhølen. Laksen er fredet og gjenutsettes.

Like etter får jeg en tert rundt trekilosmerket høyere i elva, også den gjenutsettes. Nå er jeg i siget. I skumringa kaster en sjøørret på 1,9 kilo seg over den doble åtteren på Soget. For en start! 

PLING!

Og Arne? Riktignok håver han en tert på svarteste natta, men ingen sjøørret. Håpet tennes på nytt. Kan lykken være i ferd med å snu? Og når det utpå morgenkvisten til og med dukker opp en oter på Soget, er jeg sikker i min sak: Dette betyr mobilfred i vår tid.   Jeg setter meg i bilen og kjører fornøyd hjem i grålysninga. Stuper i seng. Hodet finner puta. Drømmeland.

PLING! Det er mobilen min. På nattbordet. Det er Arne. Første foto viser en sjøørret på 1,3 kilo. I tillegg har han gjenutsatt tre terter i Kløvhølen. Halvtimen seinere plinger det på nytt. Mobilfotoet viser en triumferende Arne med sjøørret på 4 kilo fra Langhølen, tatt på en dobbel 10 Allys Shrimp.

Siste foto har følgende tekst: Det gjelder å ikke gi seg. Disse pinslene har jeg altså levd med i hele femten år. Arne slår meg ned i vadeskoene. Hver gang. Er det jeg som er usedvanlig tjukk i huet? Har fiskekompisen skjønt noe jeg fortsatt ikke har maktet å begripe?

En tert i håven gjenutsettes etter fotografering.
En tert i håven gjenutsettes etter fotografering.

Misunnelig djevel 

Forklaringen synes åpenbar – stayeregenskapene. Mannen kan fiske natta igjennom og formiddagen med, uten å kny. I tillegg har vi ulike fiskestrategier: Jeg fisker raskt over nattbrekket.

Ett kast, ett skritt. Ett kast, ett skritt – og så pause. Arne har superlim under vadeskoa og avfisker brekket centimeter for centimeter. Det er tydelig hvilken strategi som gir best uttelling, eller koker bare det hele ned til at jeg er en dårlig taper – en misunnelig djevel?

Fluefiskeekspert Tore Litleré Rydgren, landets eneste universitetslærer i fluefiske ved Universitetet i Innlandet, er muligens mannen å snakke med for å nøste litt opp i fiskemisunnelsens irrganger. 

– Er jeg en dårlig taper?

– Ja, det er du. Skumring og demring er de beste fisketidspunktene. At du ikke fisker i grålysninga, må du nesten ta på din egen kappe, sier han. Rene ord for penga, der altså.

Enkel matematikk

Rydgren, som har erfaring fra Driva, sier det er opplest og vedtatt at inngangen til natta er en veldig god tid. Midt på natta skjer det lite. Da kan man hvile. Og så er fiske på morgensida et giftig tidspunkt. Universitetslæreren tror (gudskjelov) ikke Arne holder høyere fiskekvalitet enn meg. 

Matematikken er enkel. Han fisker mer enn deg. Da vil han også få mer fisk.

– Matematikken er enkel. Han fisker mer enn deg. Da vil han også få mer fisk. Forutsetningen for å få fisk, er som kjent å ha flua i vannet. På spørsmål om det finnes fiskelykke, sier Rydgren at flaksen har en lei tendens til å jevne seg ut av statistikk. Fluefiskeren har dessuten en egen hang til å lage sin egen fiskelykke ved å tilføre ekstremt mye kunnskap til lidenskapen.

– Jeg pleier å si at fiskelykke er tuftet på tre søyler som gjensidig utfyller hverandre: tro, utholdenhet og kunnskap, sier Tore Litleré Rydgren.

Arne Iversen fisker med en egen ro. Stayeregenskapene gir uttelling.
Arne Iversen fisker med en egen ro. Stayeregenskapene gir uttelling.

Klassifisert som god

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har vurdert tilstanden i 174 sjøørretvassdrag i Vestland. Ifølge temarapporten «Klassifisering av tilstanden til sjøørret i 1279 vassdrag» fra 2022, havnet sjøørretbestanden i Eiovassdraget innerst i Hardangerfjorden i kategorien god tilstand.

En stor andel av sjøørretvassdragene (58 %) i Vestland var i dårlig eller svært dårlig tilstand. Kun 4 prosent av vassdragene var i god tilstand og 37 % i moderat tilstand. Ingen vassdrag ble vurdert til å være i svært god tilstand. Lakselus dominerte som viktigste påvirkningsfaktor, fulgt av landbruk og vannkraftregulering.

Powered by Labrador CMS