Kjerringer på kanalen

DET ER den dagen alt stemmer. Men det vet jeg ikke før etterpå. Det er den dagen jeg skal bli storviltjeger.

HUN JEG deler den lille jaktbua med er ikke i form etter en krevende anmarsj dagen før, og velger å bli ved hytta. 

Det er god mulighet for at det kommer dyr ned til henne, og vi avtaler å holde kontakt på radio. Jeg bestemmer meg for å gå opp til resten av jaktlaget, en time unna. 

«Da kan jo du bare jakte deg opp til oss,» er beskjeden fra jaktleder lengre opp i terrenget.

 Jaha, hvordan gjør man det, tenker jeg. Med en enkel, billig kikkert rundt halsen og lånt jaktradio i lomma, fyller jeg den gamle interrailsekken litt på måfå med ting jeg antar jeg kan få bruk for på en lang jaktdag.

Så tar jeg beina fatt. Mobilen får duge som GPS. Terrenget skal være greit å orientere seg i.

JEG BRUKER litt tid på å forsere den tette fjellbjørkeskogen rundt hytta. Sola er i ferd med å slå tilbake morgentåka. Da jeg kommer til en myr, er stigningen på den andre siden fortsatt skjult av store, grå dotter av tåke som driver langsomt vekk.

Da jeg er midt ute på myra, oppdager jeg dem. Det er ikke stein som ligger strødd på platået ovenfor meg. Det er rein. Mange reinsdyr. Og de er på vei mot meg. De er helt rolige, der de beiter seg ned mot myra. Først tror jeg de står nesten stille, men det er et synsbedrag. 

Flokken trekker, og det går fort. Dyra har fri sikt ned mot meg. Jeg varsler om dyra og får beskjed om at det jaktes på dem, bakfra. 

Jeg vurderer avstanden bort til kanten av myra, der stien passerer noen små vierkratt, men det er for langt. Den eneste måten å gjemme seg på, er å synke sammen og prøve å se ut som en stein. 

Da dyra passerer på et par hundre meters hold, er det fortsatt tåke bak dem. Et sted i tåka går det flere jegere og jeg klarer ikke plukke ut et dyr med trygg bakgrunn. Da flokken dreier og går ufattelig raskt og lett opp den bratte fjellsiden, regner jeg med at dette er min ene sjanse, en sjanse som jeg lar passere uten at jeg klarer å brukte den.

SENERE HAR vi dratt garn, spist og slappet av i sola. Jeg går ukonsentrert ned mot bua og snakker jobb i telefonen da jeg blir kalt opp på jaktradioen. Det er dyr på vei over den store, åpne flaten. Flokken passerer en annen jeger. Et dyr faller. Flokken sirkler.

Plutselig kommer flere års trening til nytte og alt faller på plass. Jeg er kanskje uerfaren, men jeg har brukt tid på å bli jeger. Uten jaktlag og jaktterreng. Uten venner som jakter. 

Som jaktenke da kjæresten dro på jakt uten meg, selv etter at jeg hadde tatt jegerprøve og kjøpt gevær. Jeg har meldt meg på opplæringsjakt og kurs arrangert av av lokale jeger- og fiskerforeninger og dratt på helger med skytetrening.

Så var det ikke nytteløst likevel. Den resultatløse skogsfugljakta med en kollega og den like resultatløse opplæringsjakta på hjort på Vestlandet. Skumringsjakt på ender langs Hallingdalselva. 

Opplæringsjakta med frivillige instruktører på småvilt i Hallingdal, da grinete gubber lurte på hvorfor det var «fullt av kjerringer på kanalen». Timene alene på skytebanen, der skyttere og frivillige instruktører har delt tid og kunnskap, hjulpet meg å korrigere feil og overtalt meg til å trene på flere skytestillinger.

ET STED underveis har jeg blitt jeger. Fortsatt uerfaren, men jeger. 

Jeg studerer dyra og terrenget og ser an vindretningen. Raskeste vei til fjells for den påskutt flokken går ved meg. Jeg finner en sitteplass i den bratte skråningen og får den lille flokken forbi meg på kloss hold. 

Dyra bremser farten i den bratte stigningen. Rifla ligger trygt og velkjent mot skulderen, skytestillingen er komfortabel. Det siste dyret går fritt. Jeg feller det med et godt plassert skudd.

I STEDET for å juble over å lykkes, studerer jeg det vakre dyret med respekt og ettertanke. Og sender en takk til de mange som har gitt av sin tid og delt sin erfaring for å hjelpe meg på veien. De mange frivillige som hjelper til, så det skal bli enda flere kjerringer på kanalen.