Toppjakt
Slik feller du fugl på topp i kulda
Å jakte tiur i topp er en klassiker innen nordisk jakt. Jakta er svært utfordrende, og ikke minst – temperaturavhengig. Toppjaktekspert Håkan Jonsson har rådene som kan gi «svartfugl» på sekken en iskald januardag.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
– Det er en fordel at snøen er tørr og at det er tilnærmet vindstille, når det er så kaldt som nå …
Håkan Jonsson (58) har vokst opp med toppjakt på tiur her, i de endeløse jämtlandske skoger, et par timers kjøring fra Lierne i Trøndelag. Det er ikke direkte folksomt der heller.
Vi har hengt oss på for lære knepene som kan utgjøre forskjellen på bomtur og fugl på sekken i bitende kulde.
Gradestokken viser minus 30 på morgenkvisten når vi tar oss sakte fram i den eldre fjellnære barskogen. Her er spredte bekkesig, halvåpne myrer og rik undervegetasjonen preget av einer. Normalt et godt vinterområde for storfugl.
Stedvis synker vi ned til knærne der vi stamper fram på brede jaktski i den tørre løssnøen.
Tvinges opp
Vi nærmer oss et større myrsystem. Håkan sveiper nøye over terrenget forut med håndkikkerten. Erfarne toppjegere vet at det ikke skal rare vinden til før tiuren forflytter seg noen etasjer ned i furua, gjerne inn mot trestammen- eller verre- ned på bakken.
Hadde snøen vært fastere, kunne fuglen beitet på einerbuskene, men i denne løssnøen er det utelukket. Skal tiuren få i seg mat i dag, må den opp i furua. Kombinert med rimfrost er det ensbetydende med at den svarte fuglen vil sitte godt eksponert …
Vi oppdager noen rimdekte furuer med grønne topper, et sikkert tegn på at her har det sittet fugl. Snart oppdager vi også en tiur, der den sitter og strekker hals i en av toppene. Men den har sett oss, før vi ser den …
Guide: Tolv tips til toppjakta
Tiur i dokk
– I streng kulde er det lite beiteaktivitet og fuglene overnatter i dokk. Tiuren søker til furua for å beite en kort stund i grålysninga, før den seiler ned og går i dokk igjen. Der kan de bli liggende til neste morgen, forklarer Håkan og peker på en fordypning i snøen. Et stykke framme skremmer vi da også opp en tiur som har ligget i dokk denne ettermiddagen.
Det blir med naturopplevelsen denne dagen. Vi er tilsynelatende alene i disse vidstrakte barskogområdene, men faktum er at et økende antall norske jegere de seinere årene tar turen over grensa i januar, for å forlenge jaktsesongen på skogsfugl – og prøve seg på en jaktform som er noe av det mest utfordrende nordisk natur kan by på.
Vel tilbake i koia konstaterer vi at det skyer over utover kvelden, og at kvikksølvet kryper sakte oppover.
– Ideelt sett burde det i alle fall vært 10–15 grader mildere, fastslår Håkan Jonsson og blåser ut lyset.
Mildvær gir håp
Neste morgen våkner vi til 10 cm nysnø, lett snødryss, vindstille og «bare» 18 kuldegrader.
– Lovende. Mer beiteaktivitet, sier vårt svenske vertskap optimistisk, mens han mater ovnen. Vi har ingen bråhast med å komme oss ut. Vi bor midt i jaktterrenget.
Det blir reprise på gårsdagen, men nå nyter vi godt av å benytte gårsdagens spor på transportstrekningene. Vi snirkler oss innover og tar kun korte avstikkere ut mot myrkanter, for spaning med håndkikkertene, for deretter å fortsette i skjul i storskogen.
Av og til beslutter Håkan å krysse ei myr, og sikter inn mot en ny kolle. Nysnøen henger tungt på trærne. Sitter det svart fugl der, skal det godt gjøres at vi ikke oppdager den.
Les også: Bli en bedre skogsfugljeger
Beiter i sola
Det lir utpå ettermiddagen. Skydekket forsvinner gradvis og erstattes av ei solskive som gir mer varme i sinn enn kropp.
– Er vi heldige, setter fuglene seg i sola.
Vi er framme ved nok ei myr. Jegeren blir stående med kikkerten til øynene, lengre enn vanlig denne gangen.
– Ser du tiuren på andre siden av myra, nesten helt øverst i furua? Nå beveger den på seg.
Jo da, nå ser også jeg den svarte flekken, 500 meter foran oss. Og er her en, kan artsfrender befinne seg like i nærheten.
– Se til høyre, noen trær bakenfor. Der sitter det en til, hvisker Håkan.
Kort hals
Vi trekker oss forsiktig tilbake i skogen, før vi raskt avanserer to-tre hundre meter og spenner av oss skiene. Den dype løssnøen gir en tung, men tilnærmet lydløs framferd det siste stykket i skogen, godt i skjul for begge fuglene. Sannhetens øyeblikk.
To par øyne ser bedre enn ett. Risikoen for at minst én av dem holder utsyn, når vi må passere kritiske glenner i terrenget, er åpenbar. Men det kan være ungfugl, og de sitter gjerne hardere i veden enn eldre fugl, har jeg forstått svensken rett.
Skulle en av dem begynne å strekke hals, sitter den straks mye løsere, og kan fort dra med seg kompisen, om den skulle stupe ut av treet. Du må ha «kontroll» på samtlige fugler mens du avanserer.
Smygingen går greit! Begge tiurene sitter der de satt da vi oppdaget dem, og begge med kort hals. I tillegg har en tredje fugl åpenbart seg, i toppen av ei mindre furu. Avstanden til nærmeste fugl er ca. 130 meter.
Mer å lære: Toppjakt i Sverige - triksene som får ned tiuren.
Ingen panikk
Håkan kryper ti meter fram med sekken foran seg. Sekken er dekket av et hvitt stretchlaken og er nå gull verdt som anlegg. Tre patroner mates inn i rifla, trådkorset ligger to-tre cm over hvitflekken. Det går ett minutt før ei kule i 308.win bryter stillheten. Tiuren bakser litt med vingene, før den styrter til bakken.
De to andre tiurene sitter fremdeles. Lyden av et rifleskudd er ikke helt ulikt lyden av isen som smeller til i kulda, og er i seg selv ikke spesielt skremmende. Men nå er fuglene tydelig urolige, strekker hals og kan ta til vingene når som helst.
Her haster det om man skal sikre en double. Håkan finner en av dem i siktet, men sekunder før han skal presse inn avtrekkeren, stuper den ut av furua og drar med seg tredjemann.
Håkan grovmåler tiurstjerten med fingrene, konstaterer at nebbet ikke er spesielt kraftig og anslår felt fugl til å være en toåring.
– Ungfugl er gjerne i flertall under toppjakt, fastslår han.
Skal vi gå etter de to andre? Nei, i morgen er det atter en dag. Når den gryr, viser gradestokken minus 38. Beslutningen er enkel. Vi drar hjem.
Skogsfugl i november: Slik lykkes du som støkkjeger
Temperaturen styrer atferden
Sterk kulde: I sterk kulde sitter tiuren ofte under skjørtegraner for å redusere varmetapet. Er snøen tilstrekkelig løs, kan den overnatte i dokk. Da flyr den kun opp en kort stund i grålysninga for å beite i furua og så ned i dokk igjen. Der kan den bli liggende til neste morgen. Lite beiting og vaktsom fugl gir begrensede jaktmuligheter. Mange drevne vinterjegere mener det går en grense for effektiv toppjakt ved rundt 20 kuldegrader.
Mildvær: Det blir lengre beiteperioder og fuglen er normalt mindre sky enn i streng kulde. Tiuren beiter spesielt mye etter en kuldeperiode, da har den mye å ta igjen. I gode år kan man oppleve å se flokker av ungfugl som beiter i ettermiddagssola. Ungfuglene sitter ofte hardere, men tar en av dem til vingene, kan den dra resten av flokken med seg.
