De kalde har det godt

Guide: Isfiske

Du trenger ikke være polfarer for å kjenne på ekstrem mestringsfølelse. Isfiske etter røde «rubiner» holder i massevis.

Publisert Sist oppdatert

Å sitte på stolsekken og stirre ned i et høl i isen i timevis? Med tolv blå på gradestokken? Innimellom reise seg litt og vugge fra side til side for å prøve å få liv i tær som kjennes modne for amputasjon. Hva er det som får folk til å gjøre dette frivillig? Og det i så stor grad at det til og med arrangeres norgesmesterskap.

– Av en eller annen grunn er det en terskel for mange å komme i gang med isfiske. Kanskje det handler om respekt for isen. Fisket er egentlig veldig enkelt, og ofte veldig givende!

Stålis

Andreas Frøsland har vært ute på isen i et kvarter, kinnene er allerede rosa. Snart er de like røde som fisken vi jakter på – røya. Mannen er kjent for mange som friluftsveileder, delt mellom NJFF Akershus og NJFF Oslo. Heldigvis hadde han tid til å ta med seg en håpløs redaktør ut i friluft i håp om å formidle grunnleggende isfiskeferdigheter.

Selvsikkert rusler han ut på et islagt vann en snau time nord for Tigerstaden, og borer et prøvehull.

– Her er det tykk stålis. 15 centimeter minst! Bare å komme utpå, lyder oppfordringen.

Selv er jeg noe mer forsiktig. Begge har vi ispigger rundt halsen, Frøsland har i tillegg en kasteline. Driver du med turskøyting eller padler kajakk, har du sikkert en fra før.

Mens sola fortsatt kjemper med å stå opp, er vi i gang med å bore hull. Skatten venter under isen.

Romferd

Vi lar boret får et par raske drag i hullet for å ta unna det meste av isen. Resten av issørpa lukes vekk med en liten øse. Ikke ulikt den mormoren din hadde på kjøkkenet. Akkurat dette med mormor kommer vi forresten tilbake til om litt. Hullet er klart.

Ut av sekken henter friluftsveilederen to ministenger nokså like de ungene mine bruker for å fiske krabber på sommeren. Unnskyld. Pilkestikker heter det. Den ene har «snella» på høyresiden, den andre en senterspinsnelle oppå.

– Hvorfor er det forskjell?

– Egentlig er det bare to ulike patenter, men enkelte synes det er lettere å kjøre fisken med en sentervariant, forklarer han, og knyter på det mest klassiske lokkemiddelet; røyeblinken. Dog har akkurat denne varianten en elektrisk diode som blinker i kontakt med vann.

Uten maggot duger isfiskeren ikke. Disse larvene gjør seg godt i kombinasjon med en røyeblink, mormysjka eller pimpel.
Det gjør godt med et bål for å få tilbake varmen.

Varme larver

– Håpet er at lyset skal trigge røyas nysgjerrighet. Men du må være tålmodig. Den røde rubinen biter ikke nødvendigvis med en gang. Hun kan nærme seg flere ganger, kikke forsiktig, bruke tid før hun plutselig hogger til!

Vi trer på en god klase maggot, trygt oppbevart i ei varm jakkelomme. Skulle tatt seg ut om fluelarvene frøs før de forsvant ned i det kalde vannet.

Et forsiktig lite plopp, så er vi i gang. Lykta tennes umiddelbart. Det pulserende lyset forsvinner stadig lenger ned i mørket. Tankene går til artisten Peter Schilling, som ikke bare lyktes med å lage en tysk storhit med låta Major Tom, men jaggu presterte godt med den engelske versjonen også: Drifting, falling. Floating weightless, calling, calling home. Og som hovedpersonen i popfortellingen følger et lys i det mørke verdensrommet, suges også jeg nesten inn i hullet. Er det liv der nede?

Frøsland demonstrerer korrekt stangføring. Noen kontinuerlige små bevegelser, enkelte rolig løft.

– Herregud, jeg kjente noe bortpå! Hva gjør jeg nå?

– Bare fortsett, ikke endre taktikk nå.

Også Frøsland kjører med den klassiske blinken i enden av snøret, dog uten blinklys. Mon tro om han kommer til å angre på det?

Andreas Frøsland, friluftsveileder i NJFF Akershus og NJFF Oslo, vet et og annet knep for å lure røya opp på isen.

Hvor står fisken?

Dessverre blir det stille, både over og under isen. Solstrålene sliter med å finne en farbar vei ut på vannet. Et vakkert – og kaldt – landskap.

Vi borer opp en håndfull hull et lite stykke fra land, følger grovt konturene fra vannbredden. Bytter raskere mellom hullene. Det gjelder å finne fisken. I konkurransesammenheng er hullet «dødt» om det ikke er respons relativt raskt.

– De proffe fiskerne borer gjerne i et såkalt rosemønster. Starter i midten og jobber seg utover i sirkler til de finner fisken. Der ørreten holder seg nær land på jakt etter mat, bruker røya de frie vannmassene i mye større grad.

– Kanskje et skikkelig dumt spørsmål, men er det farlig å lage for mange hull på for liten flate?

– Nei, egentlig ikke. Og i alle fall ikke nå, med så tykk stålis. Jeg har kun gått gjennom isen en gang.

Mormysjka

Når vi går tilbake til et tidligere hull, ligger det allerede et tynt lag is på toppen.

– I denne temperaturen, fryser hullene fort igjen. Den tynne, ferske isen kan ofte være ganske skarp, og kutte snøret.

– Du, hva er greia med den russiske mormora? Burde vi prøvd det?

– Mener du mormysjka? Det er en dråpeformet, tung sluk med kroken stikkende ut vannrett bak. Det kan ofte være effektiv. Vi kan bytte agn om litt, men la oss prøvde de to siste hullene med blink først.

Så fargesprakende, så vakker. Å trekke ei røye av denne sorten kan ikke kalles annet enn iskald lykke.

Skattejakt

Tærne signaliserer at jeg burde hatt bedre fottøy. Gode jaktstøvler med tykke sokker funker bare delvis. En isfiskestøvel, tenk plast ytterst og tjukk kartank innerst, hadde vært bedre.

Pilkestikka vrir seg i hånda når fisken plutselig tar. Dette er ingen liten rugg! Frøsland hjelper til med å sikre fangsten. Bruker hendene framfor snella for å få den opp.

– Du har mer kontroll på denne måten. Det gjelder å ikke trekke for hardt, og samtidig ha grei fart opp av hullet.

Det plasker og spreller der nede. Så kommer kjeften til syne. Den oransjerøde buken. Skatten er sikret.

– Sjekk den røya da! Dette er jo en fin fisk sett med søringøyne.

Pulsen stiger. Jeg er slett ikke kald lenger. 

– Skal vi prøve en runde til?

Hva slags utstyr trenger du til isfiske?

Ispigger og kasteline. Ispigger er et absolutt krav for å ferdes trygt på isen. Piggene skal henge rundt halsen. Skulle du gå gjennom isen, bruker du piggene for å få feste på iskanten. Så sparker du med beina for å komme så horisontalt som mulig, før du bruker piggene til å dra deg opp.

Viktig; ikke sett deg opp rett i bruddkanten, trolig går du bare gjennom på nytt. Hold posituren på magen, og dra deg lenger og lenger inn på tykkere is før du prøver å reise deg. Så fort du er ute av vannet, gjelder det å få varmen. Har du en makker med deg på isen, er kastelina et godt verktøy. Denne fungerer i praksis som en redningsbøye. Øve gjerne på å gå gjennom isen i kontrollerte former. Både DNT og enkelte lokalforeninger i NJFF gjennomfører kurs.

Stang, snelle og snøre. Det enkleste er gjerne å starte med et eget pilkesett. Her får du ok pilkestikker med påspolet sene (type tynn) og en blink eller to. Det er alt du trenger for å få gode opplevelser på isen. Blir du bitt av basillen, kan du vurdere å oppgradere til en isfiskestang og dedikert snelle. Tynn monofilament er bra. Det gir deg god følsomhet og godt utslag på agnet, selv ved små bevegelser.

Agn. Røya elsker blink, både med og uten lys! Men også mormysjka er bra å ha i skrinet, særlig til abbor. Her kan også pimpel (ser ut som en liten, avlang sluk) være fint. Maggot er et must.

Bor. Det finnes et stort utvalg isbor på markedet, både manuelle og elektriske. I konkurransesammenheng er det forbudt med elektrisk bor. Disse koster fort både to- og tregangeren av et manuelt isbor.

Støvler. Kalde føtter er ugreit på tur. Du trenger gode støvler som holder kulda ute og føttene varme. Såler med godt grep er viktig. Ha gjerne med deg ekstra brodder også.

Votter eller hansker. Hendene er ekstra utsatt ved fiske i kulda. Fingerførlighet er en del av suksessfaktoren. Her må du prøve deg litt fram, ullvanter med åpne fingre som et innerste lag er ofte lurt. Da kan du ha en ekstra tykk vott, eventuelt en tynnere vindvott, på utsiden. Spandere også på deg noen varmeputer i jakkelomma.

Godt for rumpa. Det er godt å sitte når det blir noen timer på isen. En stolsekk er topp, en sammenleggbar turstol gjør også nytten. Enkelte sverger til egne sittekasser kalt «skrylla». Her har du gjerne festemuligheter for ulikt utstyr og et lokk med sete av isopor for å beskytte stjerten mot frostskader. Fangsten oppbevares i kassa.

Klær for øvrig. Tenk gjerne flere lag ull. Husk for all del å ha ekstra skift, slik at du har tørre klær tilgjengelig, om du først skulle være uheldig å gå gjennom isen.

Andre hjelpemidler. Heller ikke på isen står utviklingen stille. Mange av de ivrigste bruker i dag ekkolodd, undervannskamera og lignende utstyr for å lokalisere fisken. Merk dog at ikke alle grunneiere synes det er like forenelig med god, gammel «isfiskeskikk.»

Sjekk reglene i vannet du planlegger å besøke. Blir du helt hekta, kan du vurdere å bruke flere stenger samtidig. Da bruker du stangholder og nappindikator på de stikkene som fisker passivt.

Isfiske trenger slett ikke være så utstyrskrevende. En krakk å sitte på, et bor, en termos med noe varmt, en boks maggot og en pilkestikke eller to er en god start for å kroke fisken. En røyeblink med eller uten lys, samt en mormysjka, funker bra i enden av snøret.

Jakt & Fiske presiserer

Denne guiden har som mål å gjøre dørstokkmila noe mindre for alle som er nysgjerrige på denne formen for fiske. 

Redaksjonen fikk til dette formål tillatelse fra grunneier til å trekke en fisk i et røyevann der det grunnet overfiske er innført fiskeforbud. Etter avtale med grunneier, valgte vi å ikke omtale vannet ved navn. 

Etter at artikkelen stod på trykk i Jakt & Fiske 1-25, har flere lesere spekulert i om redaksjonen har tatt seg til rette. Dette medfører altså ikke riktighet.

Powered by Labrador CMS