Slik tar du ørret, abbor og gjedde på isen – og her finner du dem

I denne trioen er det abboren som er den mest populære for pilkerne. Abboren er også en gave for foreldre med fiskeglade

barn, og krever minimalt med utstyr og planlegging. Ørreten og gjedda, kan tidvis være tilnærmet umulige, men gjør man sine saker etter boka, er selv disse predatorene mulig å komme på talefot med.

Om man ikke er godt kjent, må man som oftest lete opp fisken. Skal men få maksimal uttelling, er det ikke sjelden det må noen titalls hull til.

Det går oftest fint å kombinere fisket etter flere arter i ett vann. Gjedde- og abborfisket går ofte hånd i hånd, og kan gjerne fiskes på de samme områdene. Det gir gjeddefiskeren noe å gjøre mellom gjeddehoggene, og ferskt agn til stengene. Ørreten kan fiskes sammen med abbor og røye, om den finnes. Husk bare å legge om stilen, agn og fiskeplass for å øke muligheten for fangst på isen.

Den lunefulle abboren

Abboren er en godværsfisk – også på isen. Det kan stå en stim under føttene dine og glo på agnet. Ingen tar. Så – minuttet eller en time seinere – kan du oppleve et skikkelig abborkalas.

Kunsten er å «knekke koden». Det gjelder uansett vær, vann og årstid. Det gjøres best ved å variere ofte og bruke forskjellige teknikker – og fortsette med det som gir mest fisk. Agn er oftest best, men vi ser tydelig at større eksemplarer ofte går for fiskeimitasjoner som balansepilk eller hele agnfisk på ståsnøre.

Abborpimpel: Den mest populære metoden å fange abboren på, er med abborpimpel, en pimpelstikke og en maggot eller to. Denne metoden søker vannlagene og det er svært lett å flytte mellom forskjellige hull.

Mormysjka: Når abboren er vrien, eller man rett og slett ønsker å benytte denne fascinerende metoden, er de små bly- eller wolframkrokene et lite eventyr å fiske med. Med de små stikkene, men syltynne nappvarslere, ser man hver minste bevegelse, og selv durkdrevne sportsfiskere blir som barn. Effektivt sammen med maggot, mygglarver eller kunstagn.

Fiskeimitasjoner: Spesielt for dem som jakter storabboren, er balansepilken med sine viltre bevegelser en favoritt. Pilkene står vannrett, og får god fart og svømmemønster som trigger. Akkurat som pimpelen er det lette å forflytte seg med utstyret. Bevegelse er veien til suksess. 3-11cm lengder, 5-7cm er mest vanlig.

Agnfisket: Til storabbor er ikke dette veldig utbredt, men det har vist seg å være effektivt. Samme teknikk som til ørret og gjedde, men med lokale småfisk eller brisling som agn.

Tips: Bor opp en rekke hull før du starter fisket. Slik får du raskt avfisket et større område, før du eventuelt går videre til en ny grunne eller odde og gjentar prosessen.

Sær ørret

Mye ørret gyter på høsten, og er ikke alltid i topp kondisjon om vinteren. Men ofte er det mengder av feit og fin fisk igjen. Det moderne og klassiske ståsnørefisket med mark trolig den sikreste veien til ørret på isen. Men man skal ikke utelukke effekten og spenningen i de mer aktive metodene. Disse kan gjerne brukes i samspill med et ståsnøre eller to. Slik får du maksimal uttelling på turen

Teknikk: Bruk av mormysjka etter ørret er svært likt røye og- abborfisket, og kan være svært effektivt og givende. De små metallkulene agnes gjerne med maggot, fjærmygg eller en rekehale.

Balansepilk har lenge vært ansett som den beste aktive metoden til større ørret. Man bruker de samme størrelsene og teknikkene som til storabbor. Forflytninger er viktig. Fisken tar gjerne ganske raskt om den er villig. Husk myke horisontalstående softbaits.

Røyeblink fanger desidert flest ørret. Ikke fordi det er best, men fordi det brukes ofte og overalt. I motsetning til røya, er ørreten mer forsiktig. For røye/ørret- eller ørretfiske med slike skjeer, brukes en liten lokkeskje og om lag 15-25cm ned til agnet. Rykkene bør også dempes og kombineres med lengre pauser enn ved røyefiske.

Tips: Akkurat som røya, er det en fordel å fôre opp noen hull med fete godsaker som ostekjuke, mais, pølse- eller rekebiter. Helst dagen før, alternativt fores noen hull raskt, og gis en times fred før fisket starter. Lukt lokker alltid.

Gjedda – kongen i vannet

Gjedda er uten sammenligning vannets mest brutale og beregnende predator. Å få et ti kilos beist opp av pilkehullet, er en heftig opplevelse. De færreste spiser gjedda, og fang og slipp er blitt vanlig.

Teknikk: Nesten uten unntak er meitefiske etter gjedde synonymt med et knippe moderne ståsnører. De fleste bruker en form for nappvarsel med et knippe stenger som tåler en fight. Som agn, brukes diverse fiskeslag som abbor, sørv, sik, brisling, sild eller makrell. Disse festes horisontalt med en eller to treblekroker. Man fisker fra en meter under isen og ned til bunnen. Vanligst er to-fire meter under isen.

Når gjedda tar, skal snella være åpen slik at fisken svelger agnet uten motstand. Skal fisken settes tilbake, bør du

imidlertid ikke vente altfor lenge med å sette tilslaget. 5–10 sekunder er et greit utgangspunkt.

Tips: Når man bruker flere snører, får man mulighet til å variere agn, fiskedyp og plass. 3–6 stenger er ikke noe problem å håndtere, da det ofte er lenge mellom hvert napp, og angeldon eller elektroniske varslere er hørbare eller synlige på nesten 100 meters avstand.

Ps! Husk at levende fisk som agn ikke er tillatt, og at mange vann forbyr bruk av død fisk fra andre vann som agn.