Bruk fjellet i vinter­halvåret

En lett vinterbris fra sør stryker over fjellet og får det øverste laget av snøkrystaller til å danse lystig inn mellom vaiende bjerketrær. Saltfjellet viser avmålt gjestfrihet idet Bertil Nyheim gir klarsignal til engelsksetter Birdie. 

Med noen frydefulle byks gir hun seg fjellet i vold. Nyheim legger ned mange treningsdager med bikkjene i høyden i februar og mars. Den viktigste tiden for unghunder eller hunder som mangler litt erfaring, fastslår han.

– Det er mye lettere å få til ryddige fuglesituasjoner som gir hundene positiv læring på denne tiden enn tidlig på høsten. Fuglen kan ofte være samarbeidsvillig, og du kommer godt opp i situasjonene. Her er få andre lukter, og den jevne overflaten gjør vinden mer stabil.

Vær ærlig

Det knirker svakt i skibindinger. Et vindkast napper lett i anorakker og får hundeører til å blafre. Ellers råder fjell- heimens særegne stillhet. Påsketuristene er ennå mange uker unna, og de ivrigste milslukerne holder seg uansett til de merkete løypene.

Birdie slår godt ut og legger seg skrått på vinden i en dalside med glissen vegetasjon. Underlaget er såpass godt pakket at hun bare unntaksvis slår igjennom. 

Hundene som er med ut i dag er forbi unghundstadiet, men er ifølge Nyheim fortsatt i en læringsprosess – det grunnleggende er på plass, men for et par av dem trengs perfeksjonering og polering.

– I dette gamet er det helt avgjørende at man er ærlig med seg selv. Er man ikke det, går det bare ut over hunden. Ignorerer den ordre, er den ikke godt nok dressert, enkelt og greit. Den er ikke klar for utfordringene. Og dette er ting du innerst inne veit før du reiser til fjells. Det du ikke får hunden til å gjøre hjemme på gårdsplassen eller treningsfeltet, får du den i hvert fall ikke til å gjøre i felt med flaksende ryper foran snuta, sier Nyheim, og legger til:

– Det er selvsagt ingen krise om dere har vært overivrige og unghunden jager ryper, men stå bare ikke og skrik etter den. Da lærer den bare at den ikke behøver å høre etter. Koble den så fort det lar seg gjøre på en naturlig måte, og reis hjem og tren mer grunndressur.

GPS eller ei

Birdie trekker an mot ei bjørkeklynge, men siger aldri inn i stiv positur. Det lukter godt, men her er kun ferske spor. I det fjerne skimter vi hvite vinger. Rypene er overhodet ikke interessert i å trykke i dag. Vi labber ufortrødent videre.

Nyheim foretrekker å dele treningen opp i momenter; innkalling, sitt, søk, reis, og ro i oppflukt og skudd. Med en slik tilnærming blir det også enklere å terpe på det som ikke fungerer.

– Dressuren gjøres i all hovedsak hjemme, ikke i fuglesituasjoner på fjellet.

Birdie kalles inn. Ingen nærkontakt med fugl så langt, slik er fjellets lunefulle karakter.

Noen hvite fnugg daler fra oven. Skydekket har blitt lavere, og temperaturen har steget et par hakk
i det Birdies søster, CoCo, legger i vei så snøspruten står. Hun blir snart borte bak noen rabber.

– Hun lever opp til navnet, er vel heit i fuglesituasjoner og har tidvis et søk i drøyeste laget …

Nyheim sjekker GPS-en for å avgjøre hva den firbeinte har fore. Han mener den er et suverent hjelpemiddel i treningsøyemed.

– Hele poenget er jo å få hunden til å lykkes. Med GPS finner du hunden raskt inne i tette kratt, sjansen for en positiv situasjon blir langt større enn om du må rote lenge rundt etter unghunden i en av de første standene i fjellet. Og slår den for stort ut, kan du korrigere med fløyta, selv om du ikke ser den bak knauser og vegetasjon. Uvettig bruk kan selvsagt ødelegge et godt talent, men det er ikke GPS-halsbåndet sin skyld.

Åssiden full av fugl

Vi drar oss mot et høydedrag litt lenger nord etter lunsj. Nå er det Roya, norgesmester vinter 2010, som får prøve seg.

Bertil legger et par lommevarme patroner i hagla. En felling i ny og ne hører med så lenge det er jaktsesong, mener han.

– Vi må jo ikke glemme at alt dette først og fremst skal handle om jakt.

Nyheim mener man bør finne noe annet å drive med om man kvier seg for å ta med børsa ut i fjellet under jakta. Roya har fugl i nesa oppe i et bjerkebelte. Og det viser seg at hele åssiden er full av fugl.

Det flakses og skvaldres i alle retninger. Ikke optimalt for heite unghunder, men med en dreven jeger på laget, får Nyheim og hundene tre fuglesituasjoner med godt læringsutbytte.

Når vi en time seinere setter kursen mot bilen, er sågar middagen sikret med to praktfulle vinterryper i sekken.

Slik får du mest ut av treningen

God planlegging og tilrettelegging gir økt treningsutbytte, fastslår Bertil Nyheim. Her er hans tips for vellykkede turer til fjells.

Gjør hunden vinterklar: Klipp klør, pels og hår på labber får å unngå klabbing. Bruk potesokker; uansett hvor gode labber den har, vil vinterføret tære på den, og små skader kan fort bli store og plagsomme.

Mål: Sett deg realistiske mål, det tar tid å få fram en god jakthund.

Den beste tiden: Februar kan være en tøff tid i høyfjellet, men det kommer som regel noen knalldager. Både vær og føre har en tendens til å være noe bedre i mars, men glem uansett ikke fjellvettreglene. Fuglen er mest samarbeidsvillig på ettermiddagen.

Vær: Godvær uten for mye vind gir hunden gode arbeidsforhold, og rypene er aktive og avsetter mye lukt.

Dressur: Innkalling og sitt, eller en annen stopp-kommando, skal sitte i ryggmargen når du reiser til fjells. Det er en forutsetning for å få jobbet konstruktivt med andre momenter, som søk, reis og ro i oppflukt og skudd.

Bruk den erfarne til læring: Har du med en erfaren hund, kan du i fuglesituasjoner bruke den til å skape positive opplevelser for unghunden; sekundering på litt avstand er fint, bind den så i ei buske mens du lar gammelhunden få gjøre ferdig fuglearbeidet. Unngå for all del hyling og skriking.