Ørretjakt i svensk Lappland

Jeg husker ikke dagen, men glemmer ikke fiskekompisens rungende «JA!».

Det var jeg som hadde vært sinken, men nå var jeg endelig klar.

Det begynte å bli en stund siden min trofaste fiskekamerat gjennom mange år, Martin Ellingsen, hadde for­talt om mannen med de lange armene, mannen som lovet kjempeørreter i Sveriges ødemark.

Jeg hadde i det stille bestemt meg for at min gamle ørretrekord fra Man­ dalselva i 1998 nå skulle utfordres. En snart 15 år gammel pers på 2,8 kg er for så vidt respektabelt, men kun en mellomstasjon. Målet for sommer­ ferien 2013 var satt.

En norsk villmann
Mannen med de lange armene hadde også briller. På første samling virket han hyggelig og svært overbevist over egne planer: Jan Robert Sveen driver med guiding av jaktturer, nå hadde han også lyst til å slå seg på fiske. I den anledning ville han ha noen litt over snittet ivrige utøvere til å teste produktet. Han understreket at han selv også ville fiske på tur – ikke være barnevakt for kundene. Det passet oss bra.

Første løft
Vi kjørte på skift hele natta og rullet inn i Kvikkjokk i svensk Lappland neste formiddag. Vi skulle ha tre helikopterløft med to fiskedager på hver destinasjon. Her var det snakk om å rekke over mest mulig på en uke. Som avholdsmann forstår jeg fortsatt ikke hvordan jeg lot overtale til å la bellybåten min bli igjen, til fordel for enda en sixpack med øl.

Likevel; helikopterturen var den perfekte starten på troféjakta. Vi landet i myrdynene i en dal kledd i hvit myrull og multebær. Lavvoen ble slått opp ved et innbydende vann omgitt av fjell, myrer og bjørkeskog, og snart kjente vi hvilepulsen nærme seg. For en kort stund, vel å merke. Det første vaket ble snart registrert av Martin, og fluestanga var nesten ferdig montert før ringene i vannet hadde forsvunnet.

Vannet ble 48 timers rein idyll med multekrem. Men alt som glitrer er ikke gull. Det ble ingen ørret over to, men vi så dem og vet hvor de er.

Til myggmyra
Vel om bord i helikopteret to dager seinere, pekte piloten ned i vakre og sagnomsuste Tarradalen. Han fortalte at der, ved elvebredden, var det flott å slå leir. Det lange gresset blafret så vakkert under oss, at vi alle trodde det var sant.

Men bare sekunder etter at helikopteret tok av, gikk myggen til angrep fra alle kanter. Dette var rett og slett ikke til å holde ut. Konsentrasjonen av mygg på akkurat denne plassen overgikk det meste av tidligere erfaringer. Å slå opp lavvoen her var uaktuelt. Etter å ha sauset oss inn i myggmelk, ble vi enige om å pakke en dropbag hver og legge i vei. Overnattingen fikk bli under åpen himmel når den tid kom.

Rundreisen
Nå fulgte en miniekspedisjon oppover elva. Etter sju kilometer i den grunneste og minst produktive delen, innså vi at retningsvalget var dårlig. Men når vi først hadde gått så langt, kunne vi like godt mate på litt til.

Snart hadde vi brukt ti timer på turen, dratt smårøyer, spist turmat og passert en forlatt reindriftskoie. Nede i dalen fant vi tørre kvister og en fin leirplass. Vi hadde pakket lett – altfor lett. Et liggeunderlag og vadebukser ble i snaueste laget, og vi måtte holde liv i bålet for å holde varmen.

Vi våknet til synet av Sareks kjente kjemper. Kongen selv uteble, men en elgku med to kalver travet rett forbi uten å ense oss.

Noen dager smaker morrakaffen ekstra godt, og følelsen av velvære meldte seg i hvert åndedrag.

Joker i ermet
Med støle kropper våknet vi opp noen hundre meter fra myggmyra neste dag. Slitne etter gårsdagens tilbaketur hadde vi lafset opp lavvoen på usamisk vis kvelden i forveien. Det forstyrret ikke nattesøvnen.

Da piloten atter en gang viste sitt blide åsyn i den roterende doningen, skjønte han fort at det ikke hadde vært sushi og bar overkropp i leiren siden sist. Vi la på en «hyggelig» måte litt mer press på ham før siste løft. Det skulle betale seg.

Turens lengste svev var snart over, og vannet vi hadde blitt flydd til var Jan Robert Sveens joker i ermet. Det gikk rykter om storfisk i disse traktene. Skikkelig storfisk. Kloke av skade lot vi lavvoen ligge til «myggnivået» var målt og godkjent.

Vi begynte å fiske med smaken av bomtur klistret som geitost til ganene. Skulle vi blanke på dette opplegget? Det var i så fall ikke vår feil. Vår jobb var å fiske

og være ærlige.

Uten å si noe, sto vi side om side og kastet. Ingen ting skjedde.

Etter en stund åpnet jeg slukboksen igjen. Sølvkrokens Aura 12 grams oransje og svart var en nyhet jeg hadde skikkelig trua på. Jeg byttet og kastet. Der! Et napp.

Neste kast landet perfekt. Jeg brukte en 9 fots Berkleystang og nanofil multifilament. Nå visste jeg det var noe der ute. Spinnstopp. Pause. Pang! Fast fisk, type stor. Denne fisken ville jeg ha, nei – denne fisken måtte jeg ha. For stemningen, for turen, for drømmen om å slå min egen pers.

Fisken hadde tatt på fire-fem meters dybde, bak en markbank av halvstore runde steiner. Den var sint og jeg var redd. 0,16 mm line føltes plutselig veldig tynt.

Da fisken viste seg første gang, måtte jeg ta meg sammen for ikke å bli stående apatisk og måpe.

– Den er svær! Godt over tre kilo, hylte jeg og la press på fisken for å få den bort fra marbakken. Jeg var glad Martin sto der med en sjøørrethåv, og ikke en vanlig ørrethåv.

Fisken ble landet og hadde plutselig to viltre sørlendinger over seg. Bilder ble tatt og fangsten foreviget. En røff hannfisk på 4,3 kilo. Den endte sine dager som sushi og kveldsmat i lavvoen.

Fisket hadde så visst ikke vært eventyrlig, men hovedmålet var nådd. Og når man knuser sin gamle rekord med 1,5 kilo, har man ikke lov til å være misfornøyd.

Røde prikker i hvitfiskparadis
Jeg fikk nesten ikke mer fisk, men de andre to fikk plutselig noe over seg og fanget dusinvis med kilosharr og røslige gjedder. Martin hadde bellybåt og fant noen gromplasser som ga flere gjedder på mellom fem og ti kilo.

På turens siste dag roet jeg ned i lavvoen på morgenkvisten, mens Martin stresset videre i bellybåten.

Vi bestemte oss for å ta en tur til utløpet, og nok en gang skulle jeg få kjenne Abusnellas silkemyke brems. Med en 7 grams Møreungen X OBK skjesluk vel anbrakt i det våte element, smalt nok en storørret på. Her lå det kampesteiner strødd rundt, og fisken ble kjørt knallhardt. Jeg landet den med et urbrøl, før den ble veid, foreviget og fikk friheten tilbake.

Vekta nådde 3,5 kg. Jeg var i lykkerus – uten øl og bellybåt.

Fiske i Kvikkjokk

Du trenger selvsagt verken guide eller helikopter for å fiske i områdene rundt Kvikkjokk. Om du har klart å finne fram til denne lille bygda med knapt 100 innbyggere, har du nok det som trengs for å komme deg videre ut i det flotte og varierte landskapet omkring.

Kvikkjokk er utgangspunkt for mange stier som blant annet fører de reisende inn mot nasjonalparkene Sarek og Padjelanta. En annen kjent sti er Nordkalottleden. Denne starter i Kvikkjokk og går helt til Kautokeino via Finland og er 800 kilometer lang.

De fleste vannene inneholder ørret. Mange har også røye, harr og gjedde. Om du vurderer å ta en tur på egen hånd, er STF Fjällstasjon Kvikkjokk et fint utgangspunkt for overnatting og informasjon.

Den svenske turistforeningen har mye bra informasjon om området. Her finner du også info om Fjällstasjonen. Sjekk ut: www.svenskaturistforeningen.se