En fisk å dø for

– Å steike sa …! Jeg sier det høyt, selv om det er ikke folk i nærheten. Det som plutselig har fått meg til å snakke med meg selv, midt inne på vidda, er synet av to hvite striper over den lyse bunnen.
Hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg lett gått forbi standplassen, men jeg har vært her før og vet hvor jeg skal se etter dem. Nå sitter jeg krokbøyd bak et vierkratt og kan studere en kraftig bygd Salvelinus alpinus som slapper av. Med ett blir jeg veldig svimmel, glemmer nesten at fjellstøvlene har samme fuktighetsinnhold som den enorme myra jeg har passert på vei hit, og at jeg ikke har spist på seks timer.

Stanga blir i sekken. Kroppen krever sitt nå. Jeg vasser over elva uten å ta av meg de blaute fjellstøvlene og finner leirplassen fra året før. Setter opp teltet. Vrenger av meg de våte klærne og ruller meg inn i soveposen. Det siste jeg gjør før jeg sovner er å legge vadere og fiskeutstyr klart til neste dag.

Kilometerbonus

Røya er den vakreste laksefisken vi har. Den har i tillegg ganske sære krav til leveområder, som gjør at vi ofte må langt nord, høyt til fjells, eller begge deler for å finne den.

Og merk. Røyedrømmen handler ikke om å fange en blyantrøye i et overbefolkede kraftmagasin i Sør-Norge.

Drømmen handler om en fisk som kilo for kilo slår en laks i eksplosivitet og styrke, og en ørret i lunefullhet. Og som knuser all konkurranse som omhandler det ytre. Du kan kjøpe deg en stor vill ørret eller ti. Det er bare å sette av nok penger til en tur til Kola. Men du kan ikke kjøpe deg en stor og vill skandinavisk fjellrøye på flue.

Derfor har jeg allerede glemt halvannen mil i myrlendt terreng i styrtregn, at jeg kun har med frokostblanding og Real turmat for å holde sekken lett, og at whiskyrasjonen er så liten at det nesten kan kalles homøopati.

3-2-1- LIFT OFF

Oppskrift på en god morgen: kaffe på bål. Frokostblanding med tørrmelk. Tørre vadere. Et lite vassdrag med elvestubber og vann for meg selv. Verdens beste firerstang.

Noen timer og kilometer seinere har morgenen gått fra god, super til legendarisk. To røyer i håven. Sett backing flere ganger. Den største var ny pers. Den nest største var også for stor til å bli middag for en mann. Været er perfekt. Lettskyet, varmt, svak sørøst, fare for byger. Det er den første magiske varmebølgen som ruller inn. Rett sted til rett tid, humrer jeg for meg selv.
I et innos fanger jeg en røye jeg tipper veier sju-åtte hekto. Den skal bli mat. Jeg veier den etter avliving. Vekta viser 1,2. Jeg er fartsblind!

Whiskyen går ned mens sola danser over vidda. Jeg ruller inn i teltet igjen. Sliten og mett av røye.

Når?

Den første sjansen er rett etter isløsning. Da kan de aller største sige inn på grunt og varmere vann, mens deler av vannet er islagt. Perioden kan gi kjempefangst, men er usedvanlig vanskelig å prikke inn perfekt, og varer kort. Den beste og sikreste tiden er når insektklekkingene akkurat starter, før temperaturen blir for høy. I høytliggende strøk kan august være den beste måneden.

Hvor?

De beste sjansene for å finne storvokste individer finner du i fjellvann langs hele den skandinaviske fjellkjeden, fra Innlandet og nordover til finskegrensa. Elvelevende bestander fins, men er sjeldne og i generell tilbakegang. Indre Troms er muligens det aller helligste for de som jakter de største røyene. Det ligger ofte mye research bak hvert funn av gode områder for fluefiske etter røye, og de beste plassene offentliggjøres sjelden.

Derfor er fjellstøvler og kart vel så viktig for resultatet, som fluer og vadere.

Hvordan?

Jeg kunne ha skrevet en avhandling om hvor sær og vanskelig røya er, men det er gjort av en rekke andre stangsvingende skribenter med lave krav til etterrettelighet. Sannheten er nemlig denne: røya er dum som en ørret og styrt av sult og kjønnsdrift. Er vanntemperaturen fra 8–15 grader er den veldig aktiv, og du trenger bare treffe den i en bettperiode for å ha gode sjanser. Den er litt nærsynt, og mindre sky enn ørret, så du kan ofte komme nærmere innpå, uten å skremme den.