Her ser vi en Mayfly som sitter på et vinglass, her skal det fiskes ørret i Frankrike!Foto: Morten Harangen
Reportasje || Ørretjakt i Normandie
Det gode liv langs kalkelvene
Frankrike er mer enn vakre strender, edle dråper og gastronomiske opplevelser. Kalkelvene i Normandie er verdt et besøk, om du deler Charles Ritz store lidenskap – fluefiske!
Landsbygda
i Normandie er blendende vakker. Etter å ha kjørt en god time fra Charles de
Gaulle-flyplassen, har vi lagt motorvei, kaos og slitne, gamle bygninger bak
oss. Erstattet av store åkre, blomsterenger og sjarmerende landsbyer.
Den lave
kveldssola kaster et varmt lys over landskapet. Frankrike viser seg simpelthen
fra sin aller beste side. Det er tidlig
i juni. Min bror Terje er med som reisefølge. Sammen skal vi de neste dagene
jakte ørret i kalkelvene i Normandie.
Kanskje ikke den mest kjente
destinasjonen for norske f luefiskere, men for den som liker å kombinere
hobbyen med god mat og drikke, og samtidig oppleve historiske omgivelser, kan
en tur til regionen trygt anbefales.
Godt
utgangspunkt
Vår base
er den snart 200 år gamle herregården Le Roy Moulin. Den ligger tilbaketrukket
og idyllisk til, rett ved det lille tettstedet Glos-sur-Risle i departementet
Eure.
Omkranset av enorme mammuttrær, med kalkelven La Risle rennende over
eiendommen, og relativt kort avstand til andre elver som Andelle og Iton, kunne
vi ikke ha funnet et bedre utgangspunkt for vårt lille eventyr.
Det var over
broen rett ved herregården amerikanske soldater krysset La Risle på sin vei mot
Tyskland etter landgangen i Normandie for 80 år siden – på fransk Le
Débarquement.
Monsieur
Ritz
Mens de
berømte kalkelvene i England forbindes med pionerer som Frederick M. Halford,
G.E.M. Skues og Frank Sawyer, er det først og fremst sistnevntes gode venn,
Charles Ritz (1891-1976), som knyttes til de franske elvene.
Som eldste sønn av
den sveitsiske hotell-gründeren César Ritz, overtok Charles imperiet da faren
døde. Dog var det fluefiske som var hans store pasjon. Den berømte forfatteren
Ernest Hemingway beskrev Ritz som en av de aller dyktigste sportsfiskere han
kjente – og trakk dessuten fram hans utmerkede penn.
Den norske journalisten
Esther Marie Wiig fikk et intervju med den da 80 år gamle Ritz på familiens
flaggskip, Ritz Paris på Place Vendôme, i 1973. I sin reportasje skrev Wiig at
møtet med hotelldirektøren plutselig tok en uventet vending:
Under samtalen som
av ham var forutbestemt til å vare maksimum en halvtime, glemmer han tiden, og
plutselig sier han impulsivt: «Nå skal
De få se noe som jeg vanligvis ikke viser fram, det er rom nr. 310».
Jeg blir nå
vist Monsieur Ritz sitt høyst private verksted, hvor det er alle slags verktøy
og materialer for å binde fluer og å lage fiskestenger. Midt i det store hotell
har han dette rom hvor han kan trekke seg tilbake.
Å finne fram i det rurale Frankrike kan være krevende. Særlig om man kun er utstyrt med sterkt falmet skolefransk og et ditto ordforråd.
Rådgiver
med privilegier
Hotell-magnaten
hadde privilegiet å kunne fiske mange steder. Han besøkte ofte norske
lakseelver, men det var La Risle-strekningen ved den gamle mølla Aclou –
utenfor byen Valleville – som hjertet hans virkelig banket for.
Den tilhørte
venn og banksjef Edouard Vernes, og var full av ørret. Ritz var teknisk rådgiver
for fiskeutstyrsprodusenten Pezon et Michel, og her hadde han rikelig anledning
til å teste og perfeksjonere splitcane-stengene de produserte fra 1938.
Dette
forteller han selv i biografien «Pris Sur Le Vif», med et kjærlig stikk til
sine bekjente og petri brødre på den andre siden av Kanalen:
Den
fineste og mest frodige strekningen i La Risle, er utvilsomt Aclou. Jeg tror
det er den vakreste i verden, og bedre enn selv de fineste stedene i Test,
Itchen og Wylye […] Avhengig av tid på sesongen og hvor fiskene har posisjonert
seg, kan du fiske med både tørrflue, våtflue og nymfe. Det er et ideelt sted
for å eksperimentere!
Mayflies
Vel
tilbake ved La Risle på Le Roy Moulin, finner jeg og Terje et lovende, rolig
parti av elven. En dyp renne følger bredden på den andre siden, med spredte
busker som henger over vannet.
Plasser som gir skjul og trygghet for ørretene,
samtidig som strømmen over hodene deres fungerer som et samlebånd med mat.
Tidlig i
juni klekker døgnflua Ephemera danica, gjerne omtalt som mayflies, i kalkelvene
i Frankrike. Dessverre langt fra så tallrike som i Charles Ritz tid, men
fremdeles i tilstrekkelig antall til å lokke pen ørret til å ta både ekte vare
og fluefiskerens imitasjoner.
Vel å merke dersom temperatur, vind og andre
forhold er gunstige. Klekkingene starter først seint på ettermiddagen eller
kvelden. Derfor er det ikke mange fluefiskere å se i kalkelvene før i 16-tiden.
Ørretpiknik
Ritz
beskrev fisket i det lyset var i ferd med å svinne, som det mest lovende, det
mest spennende og, noen ganger, det mest skuffende:
Vakingen
om kvelden er et fabelaktig skue. Elven koker. Men fangsten er så godt som
alltid moderat, for – til tross for den omfattende og regelmessige vakingen –
tar fisken bare hver tjuende eller, til og med, hver førtiende døgnflue, skrev
mesteren i sin bok.
Charkes
fikk rett. Det blir en rolig kveld for oss. Døgnfluene er ikke mange nok til å
skape noen særlig begeistring blant ørretene, men et par mindre fisker lurer
vi. Dessuten smaker den medbrakte camemberten, skinken og vinen aldeles
fortreffelig nede ved elven. Og – i morgen er det en ny dag.
Engelsk?
Glem det
Vi
studerer kartet. Å finne fram i det rurale Frankrike kan være krevende. Særlig
om man kun er utstyrt med sterkt falmet skolefransk og et ditto ordforråd.
Å
snakke engelsk er nemlig bare å glemme, selv om jeg mistenker at det i noen
tilfeller handler vel så mye om vilje, som om evne. Terje og jeg har funnet oss
et sted i sola utenfor en liten restaurant i Valleville.
Vi har lyst til å se
Charles Ritz laboratorium – La Risle-strekningen ved Aclou – til tross for at
vi har blitt fortalt det er umulig. Privat og ikke lenger tilgjengelig for
fluefiskere, hevdes det.
Et lite
mirakel
Kartet
sammenliknes med Ritz egne beskrivelser og annen tilgjengelig informasjon.
Strekningen er faktisk bare tre, fire minutters kjøring unna. Vi setter oss i
bilen og lar det stå til. Det viser seg at Aclou-mølla i dag huser en
antikvitetsbutikk.
Dette blir interessant! Vi parkerer, og innleder en slags
samtale med det som later til å være eieren. Så skjer det lille mirakelet. Han
forbarmer seg over de lite språkmektige fluefiskerne, og bekrefter at «jo da,
det var her Charles Ritz fisket.
Vil dere bli med inn i hagen og se?». Om vi
vil bli med inn i hagen og se!!!??? Mannen, hvis navn jeg glemte å spørre om –
men heldigvis husket å takke hjertelig – er vennligheten selv.
Han tar oss med
inn i hagen, lar oss fotografere, viser oss mølla og forteller at
Aclou-strekningen er om lag to kilometer lang. De første døgnfluene er på
vingene, og elven er vakker. Virkelig vakker! Akkurat slik Ritz fortalte i
boken sin.
Ørreten
biter
Fornøyde returnerer vi til Le Roy Moulin. Det er
stille og behagelig, noen skyer på himmelen og 20 grader i lufta. Vi hører
gjøken fra trærne på den andre siden av jordene, og majestetiske traner svever
over hodene våre.
Enkelte danicaer kommer allerede seilende, og de første
ørretene er oppe og plukker dem. Dette lover godt. Smatt! En pen fisk besegler
skjebnen til en døgnflue. Endelig! Jeg går så forsiktig jeg kan i posisjon, og
legger imitasjonen min et par meter ovenfor ørreten. Ingen respons.
Nytt kast,
null interesse.
Det er bare å vente til fisken viser seg igjen. To, kanskje tre minutter går, så
er den der igjen! Jeg kaster ikke bort tiden. Sekunder seinere ligger
imitasjonen på vannet – og ørreten slår til.
Liberté
Jeg gir
tilslag, men fisken sitter ikke! Var jeg for rask? For treig? Bommet ørreten på
flua? Merde! Uansett hva grunnen var, blir det stille. Fisken er skremt. Ritz
hadde nok sett oppgitt på meg og ristet på hodet.
Idet sola går ned og mørket
siger på, ser vi stadig flere døgnfluer på vannet. Ikke mange, men likevel nok
til at ørretene vaker. I løpet av den siste, lille timen belønnes vi med noen
fine fisker i god kondisjon.
Jeg kjenner på litt ekstra takknemlighet her vi står
på historisk grunn, 80 år etter at horder av soldater kjempet seg i land på
strendene Utah, Omaha, Sword, Juno og Gold. For fisken, men først og fremst for
friheten. Den kommer ikke gratis.
En skadet jeger i 50-årene er fraktet ned fra fjellet Hovdunga i Aurland i Vestland fylke med luftambulanse.
Vest politidistrikt skriver på politiloggen natt til lørdag at de klokken 1.19 fikk meldingen om at en jeger i et jaktlag på Hovdunga i Aurland hadde skadet seg og blødde fra et sår i hodet.
Ifølge opplysningene var mannen noe desorientert, og helsepersonell ønsket derfor at han skulle hentes ned fra fjellet for nærmere undersøkelser.
Det var lett snødrev i området og ikke flyvær verken for luftambulanse eller redningshelikopter på meldetidspunktet. Derfor ble mannskaper fra Røde Kors sendt opp til hytta.
Lørdag morgen melder politiet at mannskapene fra Røde Kors kom fram til hytta klokken 5.30, og at et helikopter fra luftambulansen ankom stedet klokken 6.02 og kort tid senere lettet med den skadede om bord.
Ti lokallag i Naturforbundet krever et møte med fiskeriministeren for å be om ytterligere tiltak for å hjelpe økosystemet i Oslofjorden.
– Vi frykter at økosystemet i Oslofjorden vil kollapse, slik forskere har påpekt er i ferd med å skje. Å redde Oslofjorden er fortsatt mulig, men det krever rask handling, og vi forstår ikke hvorfor politikerne nøler, sier leder Henrik Hovland i Naturvernforbundet Oslo Nord. Det melder nyhetsbyrået NTB.
Det er ikke ett fett hva elgen spiser. Skogens konge har en bemerkelsesverdig evne til å finne en god balanse mellom proteiner, fettstoffer og karbohydrater i kostholdet.
Utstyrt med kamera rundt halsen, har elger på øya Vega i Nordland avslørt hva menyen deres består av. Forskerne har kombinert denne informasjonen med kjemiske analyser av planter og målinger av tilgang på beite.
Resultatene viser at elgen strengt regulerer inntaket av såkalte makronæringsstoffer (proteiner, fettstoffer og karbohydrater). Hensikten er å oppnå en best mulig balanse i kostholdet. Forskjellige planter inneholder ulike næringsstoffer, og elgen må få i seg det rette forholdet mellom proteiner, karbohydrater og fett for å bygge opp vinterreservene. Dette melder Norsk Institutt for Naturforskning (Nina) på egne nettsider.