Det gode liv langs kalkelvene

Landsbygda i Normandie er blendende vakker. Etter å ha kjørt en god time fra Charles de Gaulle-flyplassen, har vi lagt motorvei, kaos og slitne, gamle bygninger bak oss. Erstattet av store åkre, blomsterenger og sjarmerende landsbyer. 

Den lave kveldssola kaster et varmt lys over landskapet. Frankrike viser seg simpelthen fra sin aller beste side. Det er tidlig i juni. Min bror Terje er med som reisefølge. Sammen skal vi de neste dagene jakte ørret i kalkelvene i Normandie. 

Kanskje ikke den mest kjente destinasjonen for norske f luefiskere, men for den som liker å kombinere hobbyen med god mat og drikke, og samtidig oppleve historiske omgivelser, kan en tur til regionen trygt anbefales.

Godt utgangspunkt

Vår base er den snart 200 år gamle herregården Le Roy Moulin. Den ligger tilbaketrukket og idyllisk til, rett ved det lille tettstedet Glos-sur-Risle i departementet Eure. 

Omkranset av enorme mammuttrær, med kalkelven La Risle rennende over eiendommen, og relativt kort avstand til andre elver som Andelle og Iton, kunne vi ikke ha funnet et bedre utgangspunkt for vårt lille eventyr. 

Det var over broen rett ved herregården amerikanske soldater krysset La Risle på sin vei mot Tyskland etter landgangen i Normandie for 80 år siden – på fransk Le Débarquement.

Monsieur Ritz

Mens de berømte kalkelvene i England forbindes med pionerer som Frederick M. Halford, G.E.M. Skues og Frank Sawyer, er det først og fremst sistnevntes gode venn, Charles Ritz (1891-1976), som knyttes til de franske elvene. 

Som eldste sønn av den sveitsiske hotell-gründeren César Ritz, overtok Charles imperiet da faren døde. Dog var det fluefiske som var hans store pasjon. Den berømte forfatteren Ernest Hemingway beskrev Ritz som en av de aller dyktigste sportsfiskere han kjente – og trakk dessuten fram hans utmerkede penn. 

Den norske journalisten Esther Marie Wiig fikk et intervju med den da 80 år gamle Ritz på familiens flaggskip, Ritz Paris på Place Vendôme, i 1973. I sin reportasje skrev Wiig at møtet med hotelldirektøren plutselig tok en uventet vending: 

Under samtalen som av ham var forutbestemt til å vare maksimum en halvtime, glemmer han tiden, og plutselig sier han impulsivt: «Nå skal De få se noe som jeg vanligvis ikke viser fram, det er rom nr. 310». 

Jeg blir nå vist Monsieur Ritz sitt høyst private verksted, hvor det er alle slags verktøy og materialer for å binde fluer og å lage fiskestenger. Midt i det store hotell har han dette rom hvor han kan trekke seg tilbake.

Rådgiver med privilegier

Hotell-magnaten hadde privilegiet å kunne fiske mange steder. Han besøkte ofte norske lakseelver, men det var La Risle-strekningen ved den gamle mølla Aclou – utenfor byen Valleville – som hjertet hans virkelig banket for. 

Den tilhørte venn og banksjef Edouard Vernes, og var full av ørret. Ritz var teknisk rådgiver for fiskeutstyrsprodusenten Pezon et Michel, og her hadde han rikelig anledning til å teste og perfeksjonere splitcane-stengene de produserte fra 1938. 

Dette forteller han selv i biografien «Pris Sur Le Vif», med et kjærlig stikk til sine bekjente og petri brødre på den andre siden av Kanalen:

Den fineste og mest frodige strekningen i La Risle, er utvilsomt Aclou. Jeg tror det er den vakreste i verden, og bedre enn selv de fineste stedene i Test, Itchen og Wylye […] Avhengig av tid på sesongen og hvor fiskene har posisjonert seg, kan du fiske med både tørrflue, våtflue og nymfe. Det er et ideelt sted for å eksperimentere!

Mayflies

Vel tilbake ved La Risle på Le Roy Moulin, finner jeg og Terje et lovende, rolig parti av elven. En dyp renne følger bredden på den andre siden, med spredte busker som henger over vannet. 

Plasser som gir skjul og trygghet for ørretene, samtidig som strømmen over hodene deres fungerer som et samlebånd med mat.

Tidlig i juni klekker døgnflua Ephemera danica, gjerne omtalt som mayflies, i kalkelvene i Frankrike. Dessverre langt fra så tallrike som i Charles Ritz tid, men fremdeles i tilstrekkelig antall til å lokke pen ørret til å ta både ekte vare og fluefiskerens imitasjoner. 

Vel å merke dersom temperatur, vind og andre forhold er gunstige. Klekkingene starter først seint på ettermiddagen eller kvelden. Derfor er det ikke mange fluefiskere å se i kalkelvene før i 16-tiden.

Ørretpiknik

Ritz beskrev fisket i det lyset var i ferd med å svinne, som det mest lovende, det mest spennende og, noen ganger, det mest skuffende:

Vakingen om kvelden er et fabelaktig skue. Elven koker. Men fangsten er så godt som alltid moderat, for – til tross for den omfattende og regelmessige vakingen – tar fisken bare hver tjuende eller, til og med, hver førtiende døgnflue, skrev mesteren i sin bok.

Charkes fikk rett. Det blir en rolig kveld for oss. Døgnfluene er ikke mange nok til å skape noen særlig begeistring blant ørretene, men et par mindre fisker lurer vi. Dessuten smaker den medbrakte camemberten, skinken og vinen aldeles fortreffelig nede ved elven. Og – i morgen er det en ny dag.

Engelsk? Glem det

Vi studerer kartet. Å finne fram i det rurale Frankrike kan være krevende. Særlig om man kun er utstyrt med sterkt falmet skolefransk og et ditto ordforråd. 

Å snakke engelsk er nemlig bare å glemme, selv om jeg mistenker at det i noen tilfeller handler vel så mye om vilje, som om evne. Terje og jeg har funnet oss et sted i sola utenfor en liten restaurant i Valleville. 

Vi har lyst til å se Charles Ritz laboratorium – La Risle-strekningen ved Aclou – til tross for at vi har blitt fortalt det er umulig. Privat og ikke lenger tilgjengelig for fluefiskere, hevdes det.

Et lite mirakel

Kartet sammenliknes med Ritz egne beskrivelser og annen tilgjengelig informasjon. Strekningen er faktisk bare tre, fire minutters kjøring unna. Vi setter oss i bilen og lar det stå til. Det viser seg at Aclou-mølla i dag huser en antikvitetsbutikk. 

Dette blir interessant! Vi parkerer, og innleder en slags samtale med det som later til å være eieren. Så skjer det lille mirakelet. Han forbarmer seg over de lite språkmektige fluefiskerne, og bekrefter at «jo da, det var her Charles Ritz fisket. 

Vil dere bli med inn i hagen og se?». Om vi vil bli med inn i hagen og se!!!??? Mannen, hvis navn jeg glemte å spørre om – men heldigvis husket å takke hjertelig – er vennligheten selv. 

Han tar oss med inn i hagen, lar oss fotografere, viser oss mølla og forteller at Aclou-strekningen er om lag to kilometer lang. De første døgnfluene er på vingene, og elven er vakker. Virkelig vakker! Akkurat slik Ritz fortalte i boken sin.

Ørreten biter

Fornøyde returnerer vi til Le Roy Moulin. Det er stille og behagelig, noen skyer på himmelen og 20 grader i lufta. Vi hører gjøken fra trærne på den andre siden av jordene, og majestetiske traner svever over hodene våre. 

Enkelte danicaer kommer allerede seilende, og de første ørretene er oppe og plukker dem. Dette lover godt. Smatt! En pen fisk besegler skjebnen til en døgnflue. Endelig! Jeg går så forsiktig jeg kan i posisjon, og legger imitasjonen min et par meter ovenfor ørreten. Ingen respons. 

Nytt kast, null  interesse. Det er bare å vente til fisken viser seg igjen. To, kanskje tre minutter går, så er den der igjen! Jeg kaster ikke bort tiden. Sekunder seinere ligger imitasjonen på vannet – og ørreten slår til.

Liberté

Jeg gir tilslag, men fisken sitter ikke! Var jeg for rask? For treig? Bommet ørreten på flua? Merde! Uansett hva grunnen var, blir det stille. Fisken er skremt. Ritz hadde nok sett oppgitt på meg og ristet på hodet. 

Idet sola går ned og mørket siger på, ser vi stadig flere døgnfluer på vannet. Ikke mange, men likevel nok til at ørretene vaker. I løpet av den siste, lille timen belønnes vi med noen fine fisker i god kondisjon. 

Jeg kjenner på litt ekstra takknemlighet her vi står på historisk grunn, 80 år etter at horder av soldater kjempet seg i land på strendene Utah, Omaha, Sword, Juno og Gold. For fisken, men først og fremst for friheten. Den kommer ikke gratis.