Fluefiskets Formel 1

En mørk skygge beveger seg langsomt et stykke utpå flatsen – nesten helt ute ved marbakken. Det viser seg etter hvert å være en ganske stor pilskate, eller stingray som de heter her. Flere mørke silhuetter med gule halefinner åpenbarer seg bak pilskaten – det må da være kingfish?

Jeg kaster fluen godt foran fiskene og lar den synke til bunns. Når fiskene er to-tre meter unna, trekker jeg den sakte inn. Det plasker voldsomt i overflaten i det en av de gulfinnete torpedoene akselererer lynraskt ned mot bunnen og suger i seg fluen.

Jeg trekker inn til det sier stopp, deretter gjelder det å holde fingrene unna snella!

Fluesnøre og backing fosser utover grunna i et forrykende tempo. 150 meter ute tar fisken en liten pause og jeg får hentet inn litt backing. Like etter setter den fart igjen. Jeg får etter hvert kontroll, den er rundt sju kilo.

Jeg fjerner flua og ser fisken pile tilbake til kameratene sine. En ørret blir som et par dvaske sokker sammenlignet med en kingfish!

Samtlige tapt
Det var på min andre New Zealand-tur i 2018 at jeg et stykke ut i mars besluttet å gi ørreten en pause og heller prøve meg på flatsen i Golden Bay, på nordspissen av Sørøya. Etter nøye granskning av satellittbilder på Google Maps, fant jeg en rekke interessante grunner for utforskning. Det tok litt tid før jeg fant skatene, men ikke lenge etter så jeg den første kingfish’en vifte med halen rett opp.

I flueboksen hadde jeg diverse fiskeimitasjoner fra tidligere tropiske fisketurer, men fikk ingen respons på disse. Dagene gikk og jeg fikk flere sjanser, da på kingfish jeg så cruise i overflaten. Jeg kastet og strippet mine fiskeimitasjoner så fort jeg klarte, og etter hvert fikk jeg enkelte til å ta fluen.

Men hver gang inntraff katastrofen. Fortommer røk, kroker brakk og fluer kom i retur. Etter noen uker med iherdig fiske hadde jeg kroket fem kingfish og mistet samtlige! Jeg besluttet revansje sesongen etter.

Fascinerende økosystem
Jeg er tilbake i midten av januar. I Golden Bay er temperaturene på vei opp, og det fascinerende økosystemet i ferd med å våkne til liv. Kjølig og næringsrikt vann fra Tasmanhavet varmes og blandes sammen med ferskvann fra elvene som renner inn i Golden Bay, noe som gir gode vekstvilkår for plankton og alger.

Dette er viktig mat for skalldyr og bløtdyr, som igjen blir mat for litt større dyr, som fugl, fisk og rovpattedyr.

Langs land er det store grunner som blir fylt og tømt av tidevannet to ganger om dagen, og her er det mange steder mulig å vade seg ganske langt utover. Det anbefales å orientere seg når tidevannet er lavt og passe på å komme seg inn igjen tidsnok, forskjellen mellom høyvann og lavvann kan være opp til 5,5 meter.

Havets vaktmestere
Rundt disse grunnene svømmer havets vaktmestere, nemlig skatene. De saumfarer sjøbunnen på jakt etter krabber, reker og bløtdyr. Samtidig virvler de opp sjøbunnen og sørger for at næringsstoffer spres på grunnene. Det finnes i hovedsak to typer skater i Golden Bay; shorttail stingray (pilskate) og eagle ray (ørneskate).

Pilskatene er sorte og ofte litt større enn de brune ørneskatene. Det er de sorte pilskatene du vil se, for det er kun rundt dem man finner kingfish.

Ofte har jeg sett kingfish med halen til værs oppå pilskater, åpenbart for å stjele mat fra dem. Andre ganger følger de etter eller sirkler rundt pilskatene i overflaten, for så å angripe småfisk, flyndrer eller krabber som prøver å komme seg unna. Kingfish har en variert diett med både bunndyr og småfisk på menyen, samtidig kan de tidvis også bli ganske selektive.

Suksess og stangknekk
Etter en ukes fiske kom endelig forløsningen: Fire kingfish mellom 70 og 90 cm på samme dag. Deretter brakk jeg den første åtterstanga. En bagatell, jeg hadde omsider fått fisk.

Mine fiskeimitasjoner ble imidlertid refusert stadig oftere, og jeg angret bittert på at jeg lot krabbeboksen ligge igjen i Norge. En dag bestilte jeg fluebindeutstyr med hastelevering til campingplassen.

Noen dager seinere dukket det opp, og jeg satte i gang en stor produksjon av både krabber, flyndrer, reker og småfisk bundet på skikkelige kroker (TMC 811s) i størrelse 2/0 og 3/0.

Presentasjonen avgjørende
Med rykende ferske og solide fluer, kroket jeg stadig mer fisk, og jeg var overbevist om at koden var knekt. Men selv med «riktige» fluer var ikke kingfish lett å lure. Som med mye annet fiske, er selve presentasjonen utrolig viktig.

Når det første fisken ser er flua som beveger seg på samme måte som byttedyret den imiterer – da har du en perfekt presentasjon!

I mange tilfeller ser man pilskaten og kingfish’en litt i seineste laget, og man får ikke lagt ut flua riktig før fiskene ser deg. Da er det som regel kjørt og man bør trekke seg rolig tilbake og finne noen andre eksemplarer.

Kun vet et par anledninger får jeg kingfish til å ta flua i slike situasjoner, og da har det vært mange av dem, og de konkurrerer om maten.

Imitasjoner
Med imitasjoner av bunndyr som f.eks. krabbe eller baby-flyndre, er det beste å kaste dem et godt stykke foran fiskene i svømmeretningen, slik at fluen rekker å synke helt ned på bunnen.

Avhengig av dybde og strømforhold, kan det ofte være snakk om 10 meter foran fiskene. Et synkesnøre er optimalt når du fisker på vann dypere enn 30 cm. Unngå ørret-tilslag, men fortsette å trekke inn flua til det sier stopp. Deretter må du, som nevnt innledningsvis, slippe snøret før fisken setter av gårde, hvis ikke risikerer du at fortommen ryker.

Fiskefakta

Sportsfiske: New Zealand besøkes av et stort antall fiskere fra hele verden, hvor av mange fluefiskere. Sesongkort for innlandsfiske koster rundt 800 kroner og dekker mesteparten av landet. I sjøen er alt fiske gratis.

Sesong: Sesongen for kingfish i Golden Bay er best i perioden desember-februar. For innlandsørret ellers i landet er sesongen oktober-april.

Fiskeutstyr: Til kingfish anbefales et par solide stenger i klasse 8-10, helst 4-delte så de går i bagasjen. Stengene må kunne kaste store og tunge fluer, raskt og presist i sterk vind.

Snellene må være beregnet for saltvannsfiske og ha plass til rikelig med backing. Anbefalingen er minst 200 meter backing.

Fluesnøret bør være synk eller intermediate. Ta med et reservesnøre i tilfelle skader grunnet skjell eller lignende. Som fortom benyttes som regel én stanglengde 20 pund flurocarbon-tippet. Det kan være lurt å ha med et par dykkesko som er lette å gå med. Det er ingen koraller og ikke behov for såkalte «flats-boots». Det kan anbefales å ta med noe smøring til innsiden av lårene for å unngå gnagsår.

Fluer: Et rikelig utvalg med fluer som imiterer småfisk, krabber, reker og eventuelt baby-flyndrer i krokstørrelse 2/0. Fluer beregnet for permit fungerer også bra.

New Zealand – fakta

Areal: 268 680 kvadratkilometer

Hovedstad: Wellington, 208.000 innbyggere.

Befolkning: 4,9 millioner

Klima: Fra subtropisk på nordspissen av Nordøya til minusgrader i alpene på Sørøya.

Reise: Fly til Auckland, Wellington eller Christchurch. Flybilletter koster 8–10 000 kroner. Det er nå mulig å fly med kun én mellomlanding i Midtøsten. Reisetiden er da omtrent 24 timer.

Mat og drikke: Som hjemme.

Overnatting: Et vell av muligheter, spesielt campingplasser hvor du kan slå opp teltet, leie en rimelig hytte, eller parkere bobilen.

Billeie: Lei av bobil i alle prisklasser tilgjengelig, en perfekt måte å ta seg rundt på. Sikkerhet: New Zealand er svært trygt, forutsatt at du tar alminnelige forholdsregler.

Valuta: NZD (New Zealand dollar). Vanlige norske bankkort fungerer fint over alt, og det er sjelden behov for kontanter.