Annonse
Snørevaser som ligger igjen etter oss, utgjør en åpenbar trussel for miljøet.

Fiskertips

Slik begrenser du snøreforsøpling

Det er umulig å fiske effektivt uten et godt fiskesnøre. Dessverre utgjør også fiskesnører et miljøproblem. Da er det godt å vite at det er lett å redusere forsøplingen radikalt, uten å få mindre fisk.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ett år gammel.

Vi fiskere forsøpler mer enn vi kanskje liker å tro. Etter hvert som min egen kunnskap ble større, begynte jeg å se nærmere på eget forbruk. Det ble en dyster selvstudie, og jeg så fort hvor skjødesløst jeg har reist med fly hit og dit for å fiske, samtidig som jeg har mistet hundrevis av kilo bly og milevis med fiskesnører i naturen.

Blyforbruket har jeg gjort noe med. Nå var turen kommet til snøreforbruket.

Stort problem
Alle fiskesnører inneholder plast, og er et miljøproblem fra det øyeblikket de ligger på havets bunn, henger i et vierkratt eller er viklet rundt halsen på en and.

Snører som havner i vannet, bruker flere hundre år på å bli til mikroplast, for så å forurense i all framtid. Havner snøret i naturen, altså over vannfilmen, er det i tillegg til å være et lite hyggelig syn, farlig for dyr og fugler – før det til slutt også blir til mikroplast.

Det er forholdsvis enkelt å unngå forsøpling som dette. Bildet er fra Tromøya i Arendal.

En god løsning
Frem til noen klarer å framstille gode fiskesnører som brytes raskt ned uten å forsøple og forurense, er det kun plastalternativer vi har å velge mellom. En miljømessig nullvisjon er foreløpig urealistisk, men en betydelig reduksjon i antall meter tapte snører, bør være et mål.

Etter å ha grublet over problemstillingen en stund, har det gått opp for meg at «løsningen» har vært i bruk ganske lenge. Ikke av miljømessige grunner, men for å få mer fisk. For å bekrefte min teori, kontaktet jeg flere av landets dyktigste sportsfiskere.

De var samstemte: Løsningen er å introdusere et kontrollert, svakt punkt så nærme endetakkelet som mulig. Det gjelder både multifilament og monofilament, og vil i de fleste fiskeformer bli gjort ved å bruke en fortom med lavere bruddstyrke enn hovedlina.

Dersom alle sportsfiskere bruker løsningen bevisst, også for å hindre snøretap, har vi beveget oss et langt skritt i riktig retning.

To snøretyper
Monofilament er laget av en eller flere varianter av polymer, et plastmateriale man blant annet kan lage transparente liner av. Disse kan i ulike kombinasjoner gis en rekke forskjellige egenskaper. Som fortomsmateriale brukes monofilament til alle fiskeformer.

Det brukes også som hovedline av mange, men er ikke førstevalget til så mye annet enn laksefiske, dorging etter fettfinnefisk og meitefiske i ferskvann.

Til det meste annet, er linene med den tekniske forkortelsen UHMWPE, eller multifilament, å foretrekke. Disse linenes styrke er at de ikke er elastiske, ekstremt sterke og kun slites ved bruk. De tar altså ikke skade av å lagres i noen år.

Bruker man multifilament, og knyter på en fortom av monofilament, får man det beste fra to snøreverdener, samtidig som man mister langt mindre snøre.

Det optimale
Det aller beste hadde vært om alle fisket med litt tykk multifilament, og en vesentlig svakere fortom av monofilament. Det vil gi lange kast, effektivt fiske, minimalt med fortomstap og tilnærmet ingen tap av multifilament. Siden multifilament bruker ekstremt langt tid på å gå i oppløsning og miste styrke, vil vi med litt tykkere liner, kunne bruke dem i mange år og nesten aldri miste dem i naturen.

Skal man velge monofilament, er det lurt å velge en sterk variant som tåler lang tids bruk. En kvalitetsline med god UV bestandighet og høy slitasjeevne, kan gi en ekstra fiskesesong og mindre slitte snører.

Husk at mange som sliter av metervis med snøre, har hatt en skade på lina, ellers ville den røket i knuten ved svivelen. Også ved bruk av monofilament vil en tynnere og svakere fortom være den tryggeste løsningen for å begrense tap av snøre.

Knapt merkbart
Det gode med disse løsningene, er at de fleste av oss ikke vil merke så mye på selve fisket. Men siden vi nå (formodentlig) gjør det av miljøhensyn, må vi gjøre visse forberedelser før vi begynner å fiske, og samtidig unngå å balansere på en knivsegg hva angår slitasjestyrke i forhold til forventet fangst.

Og her vil jeg påstå at det er litt oppskrytt hvor viktig bruk av fluorkarbon og tynnest mulig line egentlig er.

Derfor, i miljøets tjeneste, bør vi heller ligge 10–20 prosent over lavest mulige tykkelser på hovedlina, og være sikre på at hvis lina ryker, er det ved svivelen eller i snøreskjøten, altså – 0,5 m til 2 m tapt line versus flere meter uten fortom.

Her kommer også multifilamentsnørene til sin rett igjen. Deres ekstreme styrke, gjør at fiskere ikke behøver å endre på snøretykkelsen, så lenge de bruker fortom. Om de må endre litt, får de ofte mange kilo ekstra bare ved å gå opp en tykkelse, noe som kanskje vil utgjøre omtrent 5 prosent i tapt kastelengde, og man vil fortsatt nå mye lenger enn med en tilsvarende line med monofilament.

Det bør være en rimelig pris å betale for et bedre miljø.

Snellespole med multifilamentsnøre, skjøteknute og fortom av monofilament. Den optimale løsningen.

Tre fortomsvarianter

Monofilament med fortom
Dersom man fisker med monofilament, er det ofte problematisk å gå opp i tykkelse, da det gir kortere kast og vesentlig stivere line. Viktigst er det å velge en god line, og sette inn et svakt punkt. Dersom man setter inn en svivel eller en skjøteknute på samme lina 0,5 m – 1 m fra svivelen, er sjansen stor for at den ryker der. Om man vil være bombesikker, går man litt ned i tykkelsen på fortommen.

Multifilament for kasting
Når man skal kaste med multifilament, er det vanlig å bruke en fortom av monofilament på minst 1 meter. For å skjøte den på hovedlina, kan man bruke albrightknuten eller minisvivel. Settes den på 1 m, unngår du lett å få den inn i ringene.

Havfiskeline med lang fortom
Havfiskesnørene
får ekstra hard behandling i fjellsider, derfor vil mange ha igjen for å bruke en lang fortom. Typisk brukes 2–10 m 0,50-70 mm i kombinasjon med og en kompakt skjøteknute (f.eks. albright). Monofilamenten er vesentlig svakere enn hovedlina, og vil alltid ryke først.

Bak til venstre: To forskjellige monofilamentsnører skjøtet sammen med uni-knuten. Til høyre: Multifilament skjøtet med monofilament med svivel.

Tre gode skjøtemetoder

Om man vil ha optimal bruddstyrke og minimalistiske overganger på skjøteknutene, er det greit å lære seg noen gode skjøteteknikker. Her er tre velkjente:

Multifilament – svivel og fortom
Her brukes din foretrukne slukknute på hver side av svivelen. Enkel, lett og sterk.

Multifilament – albright-knuten og fortom
Albright-knuten er den beste allround knuten for skjøting av multifilament med monofilament. Bimini-Twist og FG knot er enda bedre, men litt vanskeligere å binde.

Monofilament – uni-knuten og fortom
Skjøting av to monofilamentliner, er typisk et fluefisketema. En av de beste og enkleste knutene her, er uni-knuten. Lett og god knute med høy bruddstyrke.

Les også: Her er de beste fiskeknutene.

Sufix Advanced og Fireline Ultra 8. Disse er blant de sterkeste i sin klasse, både på slitasje og levetid.

Levetid og slitasje

Man må ikke nødvendig vis bytte snøret hvert år. Dagens moderne liner tåler ufattelig mye, og selv monofilament som er flere år gammelt, holder fortsatt mål dersom man skyller bort salt og lagrer dem mørkt og tørt.

Powered by Labrador CMS