Slik tar du laksen på mark

Klassisk laksefiske med mark er en tradisjonsrik og spennende fiskeform. Er du villig til å prøve nye teknikker og utradisjonelle fiskeplasser, kan du ta markfiske etter laks til nye høyder.
Onsdag, 5. juni 2019 - 14:37

Forskjellen på en dyktig og uerfaren markfisker, kan ofte måles i antall tapte søkker. For å unngå bunnapp, må man nemlig finne plasser hvor marken, kroken og søkket får en trygg og god presentasjon i elva, uten å miste kontakten med stanga. På et slikt område har fiskeren kontrollen, og kan la søkke, strøm og stangtopp flytte marken.

Et godt utgangspunkt er å satse på typiske eller kjente marksoner. Da får man en god start om man er tilreisende eller fersk markfisker. For dem som har lyst på mer variasjon i fisket, kan kombinasjonen av utradisjonelle metoder og annerledes fiskeplasser i mange tilfeller gjøre det artigere å fiske, og gi mer fisk.

Bli ikke overrasket om du får mer alenetid i elva, for det er få som tenker utenfor «boksen», og i mange elver finnes det spennende plasser markfiskerne aldri besøker.


De vanligste markkrokene, fra venstre: En stiv og moderne krok i karbonstål (Berkley), en klassisk brun og myk markkrok (VMC) og en sirkelkrok (Mustad).

Forstå fisket
Temperatur, vannstand og laksens atferd endrer seg hele tiden, men en dyktig fisker ser straks hvor og når han skal fiske og hva han skal velge av søkketype, krokstørrelse og mark. Ofte er det de små nyansene som skiller mellom suksess og fiasko.

Om laksen er nygått, plasserer den seg annerledes enn om den har stått lenge på elva. Faller vanntemperaturen, blir fisken tregere og står da ofte nærmere bunnen. Den generelle kunnskapen bør altså sitte før det blir automatikk i hvordan man kaster systematisk gjennom en høl, for så å trygt gå til neste dersom fisken uteblir. Det er ikke bare å slenge ut en mark – slik mange tror.


Søkker til markfiske er stort sett enkle saker, og man kan egentlig bruke så mangt. Avlange søkker er populært i store elver og i steinpartier. På sand og mindre stein er det fritt fram. Fra venstre: Garnsøkke (bly), slangesøkke (bly), miljøsøkke (plast/metall), pæresøkke (sink), kulesøkke (metall) og splitthagl (bly).

Driftfiske langs bunnen
Et godt fiskestrekk for klassisk driftfiske, er gjerne der strøm og bunnforhold tillater en naturlig forflytning av takkelet langs bunnen. Dersom området ikke er reint nok, vil takkelet sette seg fast og ryke.


De tre vanligste søkkeformene på grunt vann og i mindre elver. Vanlig lengde er 30 cm til 1m. Fra venstre: Kulesøkke (glass) og svivelstopper, spiralsøkke (bly) og vanlige splitthagl (bly).

Jevn bunn med sand, småstein eller bart fjell (alene eller i en miks) er gode saker, og lar fisken tidlig oppdage marken som kommer drivende. Siden strømmen er sterkest i høye vannlag, står laksen ofte dypt og ser marken godt. Plasser deg derfor slik at ikke snøret blir tatt for fort av strømmen i vannskorpa, og på den måten drar marken bort fra den renna eller området hvor fisken står.

Litt overhøyde og/eller lang stang vil hjelpe deg å holde snøret i lufta – og marken der den skal være.


Artikkelforfatterens favoritt for svevende fiske er Lawsons Ørretbombe med svivel. Denne finnes i flyt og intermediate, og har en svivel som gjør det lett å bytte duppen med slangebly eller lette pæresøkker etter ønske. Henger seg «aldri» opp. 1–2 m fortom er passe.

Fiskeplasser for statisk fiske
I noen områder passer det ikke å la marken drifte. Enten fordi strøm og bunnforhold gjemmer marken, eller fordi den vil sette seg fast. Da må man velge en mer statisk metode, hvor marken blir hengende rett ned under stanga, står stille i strømmen eller blir holdt igjen på bunnen av et tungt søkke.

Vanligst er det at marken står rett ut fra lina i en T-hvirvel, og presenteres for laksen over bunnen. Her er det store muligheter for litt eksperimentering. Dupp med søkke i bakevjer og langs fjellsider, kan for eksempel være svært effektivt. Så lenge marken er nær fisken, spiller det ingen rolle hvordan du får det til.


Disse to taklene er nesten det eneste som brukes i mellomstore og store lakseelver. Til venstre et klassisk driftfisketakkel hvor søkker er på utstikkerøyet. Det neste takkelet er for statisk fiske. Her står fortommen til marken i utstikkerøyet, og kroken har fått en rød tråd.

Nye teknikker gir fisk
Erfarne fiskere som bruker andre metoder på andre arter, har lenge testet ut nye teknikker til laksen, og flere av dem bør også være av interesse for andre. Her er tre av dem:


Laksefiskerne har ikke like mange agnvarianter som sluk- og fluefiskerne. Den mest kjente er den røde ulltråden som knytes rett over kroken.

Svevesøkker er en ypperlig metode, og tidvis overlegen de bunnskrapende søkkesystemene. Siden man fisker ganske kontrollert på ønsket dybde, kan man fiske nærmest overalt hvor statisk fiske ikke er eneste løsning. Målet er altså å presentere marken der man selv ønsker, fra bunn til vannskorpe. Lette blysøkker, sakte til hurtigsynkende glass- eller plastsøkker og kastedupper er alt som skal til.


En flytende perle på lina vil løfte marken opp fra bunnen. Perlen kan erstatte (ev brukes i kombinasjon) med den velkjente, røde ulltråden.

Svevende mark oppnår du ved å sette en flytekule på fortommen eller foambit på kroken. Teknikken har for lengst bevist sin effektivitet og gir færre bunnapp.

Sirkelkroker styrer mot munnviken og brukes gjerne for å skåne fisk som skal settes ut. Forbud mot markfiske med J-krok i elver som Beiarelva og Saltdalselva i Nordland, har nylig gitt vind i seilene for denne kroktypen. Stadig flere foretrekker sirkelkrok framfor klassiske markkroker, da ingen ting holder bedre på fisk enn en perfekt kroket sirkelfangst. Rask og skånsom utsetning og det faktum at krokene nesten aldri henger seg fast i bunnen, er også gode grunner til å prøve.


De tre vanligste søkkeformene på grunt vann og i mindre elver. Vanlig lengde er 30 cm til 1m. Fra venstre: Kulesøkke (glass) og svivelstopper, spiralsøkke (bly) og vanlige splitthagl (bly).

Utstyr

Utstyrskravet for markfisket er ganske moderat. Det viktigste er at det er tilpasset elv, bunnforhold, forventet fangst og tyngde på søkket man skal fiske med.


Markfiske er en behagelig fiskeform med enorm variasjon. Driftfiske er vanskeligst og går hardt utover beholdningen av søkker kroker og mark. Etter hvert som man blir mer erfaren, mister man mindre.

Snøret
Snøret varierer fra 0,25 mm i små elver og opp til 0,55 mm i store og steinete elver. Allroundtykkelsen er 0,35 mm. Noen lager fortom (30 cm – 1,5 m) av en bit fra hovedlina, mens mange ønsker en annen diameter; enten tykkere for å ha mer styrke mot tenner og skarpe steiner, eller tynnere for å lure sky fisk.

Multifilament kan brukes med en lang fortom av monofilament. Dette kan imidlertid være risikabelt grunnet faren for slitasje mot steiner. I flere elver er det også forbudt, da avslitte liner blir liggende og kan være farlige for dyr, fugler og badegjester.

Snelle
Snella er oftest en haspelsnelle i størrelsesorden 4000 til 6000. I store elver og/eller for dem som liker å bruke snøretykkelser fra 0,45-0,55mm bør man vurdere større snelle. Surf-, karpe- eller havfiskesneller med super brems og enorm snørekapasitet er gode laksesneller.

Færre fisker med multiplikatorer enn før, men snelletypen med sine unike kjøreegenskaper og gode håndtering av tykke liner, er fortsatt populær. Dette er og blir en smakssak.

Stang
For driftfiske bør stanga være lang nok til å holde snøret i lufta om lag halvparten av kastelengden. 10-11 fot er de mest brukte allroundstengene, men alt fra 9 til 13 fot kan anses som vanlig. Lengde og aksjon velges ut fra fiskerens egne ønsker.

Store elver trenger tunge søkker og dertil heftige kastevekter. Noen stenger har kastevekt helt opp til 120 g, men vanligst er 20–50 g. Til statisk fiske brukes oftest lange stenger. Det er ikke uvanlig med stenger opp til 14 fot, eller teleskopstenger opp til 7 m. Kastevekta har mindre betydning.

En klassisk kombinasjon er en 10–11 fots stang med 20–50 grams kastevekt, en 6000 haspelsnelle og 0,35 mm monofilament.

Marken
En sprell levende mark er et effektivt og tidvis overlegent agn. Det som påvirker fangsten mest, er presentasjonsform, variasjon på størrelse, antall og festemetode. Den røde ulltråden mange setter på kroken, er et godt eksempel på en variant som gir større synlighet og har trigget tusenvis av laks til hogg.

De fleste bruker mellomstor og stor mark. I de største elvene brukes kun stor mark, og ihuga storfiskere vil helst ha duggmark fra 15–30 cm på kroken. For å plukke disse nattaktive skapningene på et jorde, kreves innsatsvilje, hodelykt og litt planlegging. For en stiv pris kan du kjøpe dem og slik unnslippe nattøkta. Marken kan leve i flere måneder om den blir oppbevart kjølig og mørkt i rett jordsmonn.


Siden færre fisker med mark enn før, vil det være mindre trafikk på de gamle godplassene. Møter du en av de lokale, kan det lønne seg å få litt informasjon om strøm, bunnforhold og hvor laksen gjerne står. Det kan både spare deg for mye tid og tap av søkker.

Krok, svivel og søkke

T-hvirvelen (Bilde 05) er kjernen i taklene til det tyngre laksefisket. Den har tre festepunkter hvor man fester hovedlina, en kort line ned til søkket og til slutt fortommen til kroken. De fleste bruker en standard oterhvirvel som er fast, men man kan med fordel bruke en dreibar variant for å få mindre floker og økt bruddstyrke.

Krokene (Bilde 01) som brukes er klassiske J-kroker for mark (i normale eller brede wide gap-utgaver) og sirkelkrok. Wide gap og sirkelkroker har plass til mer mark. Alt fra størrelser #4 til 5/0 brukes og justeres etter behov. Størrelsene mellom #1 til 3/0 er vanligst. På sirkelkroker er størrelser fra #1 – 3/0 et godt utgangspunkt.

Søkkene (Bilde 02) trenger ikke å være avanserte. I store elver brukes de tre avlange søkkene, mens i mindre elver brukes de tre småvariantene. Alle kan skaffes i blyfrie varianter. Les også denne artikkelen om effektivt og miljøvennlig blyfritt fiske.

På forsiden nå