Guide
Slik tar du storørreten på isen
En død agnfisk kan gjøre underverker om du vil lokke noen skikkelige ørretkubber til hogg. Selv med simpelt utstyr og lite erfaring, er det store muligheter for å lykkes.
Denne artikkelen er over fem år gammel.
De fleste får trolig assosiasjoner til røye når man snakker om isfiske og fettfinner. Men i enkelte miljøer er målrettet fiske etter stor ørret blitt en hit.
Fisket er såre enkelt. Foruten stang, snelle og snøre, trenger du i utgangspunktet kun agnfisk, en krok og et søkke for å komme i gang. Det mest avanserte med teknikken, er å registrere nappet, for så å sette tilslaget i rett tid. Bruker du flere stenger, øker selvsagt muligheten for fangst.
Det er først og fremst de skandinaviske meite- og predatorfiskerne som har fått fart på den enkle teknikken. Den er benyttet i jakten på stor abbor, gjørs og gjedde i årevis, men hyppige bifangster av storørret, har gjort at stadig flere også har begynt å fiske målrettet etter gulbrune ørretkubber.
Mikrotrebler
Små og kompakte treblekroker har med årene fått en rå styrke, noe som har ført til endringer innen flere fiskeformer. For agnfiske med dupp og isfiske, har krokene gjort det enklere å presentere agnet på en delikat og samtidig «giftig» måte.
Fortsatt brukes enkeltkrok og sirkelkrok, men et tandemtakkel med mikrotrebler regnes gjerne for å være det sikreste.
Agnfisken
Agnfisken må behandles forsiktig, og festes riktig. Den enkleste løsningen er å kjøpe sjokkfrossent agn i lokale butikker, som selger agn for dorging eller isfiske. Da får man brisling (der det er lov å bruke) og lokale arter der kun disse er tillatt.
Alternativt kan man fiske eller fange eget agn. Uansett hva du får tak i, er det viktig å holde dem i topp form. Selv lager jeg dagsporsjoner på ti stykker, og vakuumpakker dem flatt før de havner i fryseren.
På den måten slipper jeg å tine opp og ødelegge mer enn jeg bruker. Smårøyer, sik, laue, krøkle og mort er typiske og gode ørretagn.
Den viktige presentasjonen
Når stengene er satt ut, er fisket i utgangspunktet statisk. Derfor er det viktig at agnfisken står riktig. Med utgangspunkt i et ettkroks-takkel (treble- eller singelkrok) eller et tandemtakkel med to kroker, er det vanligst å feste agnfisken horisontalt.
Dette gjøres ved at kroken festes i balansepunktet i ryggen, og en eventuell ekstrakrok festes i hodepartiet. Er det mye strøm i vannet eller man fisker i en elv, bør agnfisken festes vertikalt, altså med kroken i hodet. En eventuell ekstrakrok skal da stå i siden på agnfisken. Slik vil fisken vagge naturlig uten å «propellere» i strømmen.
For å holde agnfisken nede, trenger man et søkke. Et splitthagl er ofte nok, men i litt strøm eller på en dag med mye vind, kan det være greit å bruke et kulesøkke på 5 eller 10 gram. De fleste bruker en fortom på ca. 1 meter mellom søkke og krok.
Varier dybde og størrelse på agnfiskene for å finne ut dagens resept. Vanligst er det å fiske fra 2–5 meter, men alt fra 1 til 10 meter og dypere må noen ganger til for å få kontakt. Ser man en tendens, justeres et par stenger deretter.
Tid og sesong
Fisket kan være godt hele sesongen, men det blir gjerne mer liv i ørreten på vårparten. Den kan bite hele dagen, selv om morgenfisket ofte er variabelt. Formiddag og skumring anses å være de beste tidene.
Tålmodighet er en fordel, men er du av den rastløse typen, kan du kombinere med andre metoder, f.eks. balansepilk, som også kan være svært effektivt.
Valg av fiskeplass
Det finnes ingen fasit på hvor ørreten står eller når den tar. Forholdene varierer fra vann til vann, og fra dag til dag. Vi våger oss likevel utpå med noen tips for tre typiske vanntyper.
I store vann med mye hvitfisk eller smårøye, kan man prøve dorgernes hotspots. Det er ikke noen fasit dette heller, men ofte er usynlige strømsystemer i vannene magneter på pelagisk byttefisk, og dette er gjerne gode områder hele året.
Man kan også stille opp stengene nær bekkeutløp, trange sund og andre strømkilder.
I store, dype innsjøer er det gjerne langt fra land, i nærheten av grunner, skrenter eller andre ujevnheter i bunnstrukturen at man finner de store fiskene fra 2 til 10 kg.
Et transportabelt ekkolodd er et godt hjelpemiddel, som vil fortelle deg mye om hvor byttefisken og dens predatorer befinner seg.
I mindre skogsvann er det ofte stor variasjon mellom vannene. Lokalkunnskap er derfor gull verdt, men aller viktigst er det å finne ut hva slags byttefisk ørreten har. Er det hvitfisk, abbor eller smårøye der, kan man oftest fiske pelagisk over hele vannet.
Dersom ørreten er predator og kun spiser småørret, må man søke litt for å finne dem. Iblant er småfiskene overalt, men i noen områder holder de seg nærmere land. Nær bekker, kanter, odder, grunner og marbakker, er også kjente og gode plasser.
Ikke bli for lenge på hver plass. Bruk ekkolodd om du har mulighet.
Høyfjellsvannene er de særeste av alle. Her spiser selv storørret marflo og insekter, mens røye og småørret gjerne også er fast innslag på menyen. Været er ditt største hinder, for det kan sette deg ut av spill hele dager.
Bruk satellittbilder for å finne dybdeforskjellene, da dette gjerne utgjør den største forskjellen. Et miniekkolodd, slik som Deeper, kan være verdt sin vekt i gull. I starten er det lurt å sette minst en agnfisk på toppen av en grunne eller en lang marbakke, og fordele de andre utover mot dypet. Slik (og med ekkolodd) finner du ut hvor fisken jakter og tar til seg næring.
Utstyret under isen
Krok og søkke
Krokstørrelse justeres etter agnfisk, antall og type, etter eget ønske. De fleste som fisker med treblekroker bruker #6-14 og ofte forskjellige størrelser på samme tandemtakkel. Brukes kun en treble, er det vanligst med #6-8. For enkelkrokfiskere er #4-1/0 vanligste.
Mange bruker en liten enkelkrok i kjeften og en treblekrok i siden.
Agnfisken
Agn kan være så mangt, for ørreten er en skikkelig predator som tar for seg av alt fra små laker til mygg. Uansett hva man velger som agn, er det viktig å oppbevare det rett, å velge et lovlig agn der du bor, og sist men ikke minst – å vite hvordan du setter på krokene riktig.
Guide: Slik velger du riktig isbor
Den enkleste løsningen er å kjøpe sjokkfrossent agn beregnet på mat eller dorging. De holder skyhøyt nivå og er lett å tine opp og de varer lenge. Ansjos og brisling er to gode allroundagn, men er fra sjøen, og er ikke lov overalt. Derimot vil det oftest være mulig å finne lokalt fanget fisk av typen laue, sik, mort eller krøkle om det er forbud mot sjøagn.
Mjøsa er et godt eksempel, og her fanger man selv agnfisk eller kjøper krøkle i butikkene rundt innsjøen. Krøkle og laue er gode agn og fisker godt der de lever naturlig.
Et annet agn, som man ofte kan fiske selv, er smårøyer, småørret og småabbor. De bruker man typisk i vann der de står på ørretmenyen. Av disse er røya klart favoritten. Og for ordens skyld, det er ikke lov å bruke levende agn i Norge.
Lydløs disiplin
Når stengene er ute, fisker de av seg selv. Lydbildet fra føtter og isbor er ofte forstyrrende, men på visse dager spiller det ingen rolle. For å være på den sikre siden, driller derfor mange alle hull og noen ekstrahull før fisket begynner og setter leiren et stykke unna stengene.
Ellers kan man med jevne mellomrom holde hullene isfrie og sjekke agnfisken. Det hender at fisk klarer å ødelegge den uten av vi registrerer det.
Men, den kanskje viktigste jobbe vi gjør er å huske å ikke kroke med en gang, og gjerne vente til fisken har fått svømt ut noen meter før vi setter tilslaget.
Skal fisken settes tilbake, må man heller ikke vente for lenge, da sitter krokene i svelget.
Utstyret over isen
Stang/snelle/snøre
Stor ørret drar godt, og en stang som demper rykkene og en snelle med brems er å foretrekke. Små sneller og korte stenger har etter hvert blitt standard. Dette er også hensiktsmessig med tanke på transport.
Så lenge du har riktig fortom de siste 2–3 meterne før agnet, er det ikke så viktig hva slags hovedline du bruker.
Til fortom anvendes alt fra 0,20 til 0,40 mm monofilament. Er fisken sky og vanskelig, kan 0,20 til 0,25 mm være det som skal til.
Nappvarsling
Elektroniske nappvarslere og diverse angeldon-varianter er populære. Sistnevnte kommer i et mylder av utgaver, men er i teorien kun en fjærbelastet stang med et flagg i toppen, som spretter opp når den løses ut, og kan dermed ses på lang avstand.
Elektroniske nappvarslere har batteri og sender ut høyfrekvente lyder eller et radiosignal til en mottaker hos fiskeren, og varsler derfor fiskeren selv på lang avstand. Bjeller, ballonger og kruttlapper er også brukt, så her er det nok å velge mellom.
Fisken bør ikke kjenne motstand fra varsleren eller fra snellen, som settes med minimal eller ingen brems.
