Røya som forsvant

Elverøyene i Kautokeino kommune var unike i nasjonal sammenheng. I dag er over 90 prosent borte som følge av ørret- og harrutsettinger, og harren truer nå med å ta over i store deler av kommunen.
09. november 2018

Tenk deg en spritklar liten elv, nærmest en fjellbekk i fjellområdene vest i Kautokeino kommune. Du vandrer motstrøms, litt oppe i høyden for å unngå den verste vierjungelen. Etter en stund kommer du til en liten gryteaktig kulp. Du ser et rolig vak spre ringer fra bredd til bredd. 

I kulpen ser du flere fisker som beiter i det klare vannet. De er store. Den største godt over tre kilo.

Det er ikke ørret, harr eller sik. Det ser du med en gang på de hvite finnekantene.

Det er stasjonær røye, og snittvekta i denne store bekken er over halvannen kilo. Sjørøya kommer ikke så langt opp.

Små vassdrag med skjøre bestander som dette har fluefiskere som meg holdt godt skjult i flere tiår nå. Frykt for overfiske har vært hovedårsaken til hemmelighetskremmeriet.

Nå er det annerledes. Alle bestandene kan bli borte, og det er i all hovedsak oss menneskers skyld. Frykten for overbeskatning er fortsatt reell. Bestandene er tynne, og relativt lette å beskatte. Trusselen fra stangsvingere og garnfiskere blekner i forhold til det som har skjedd, og det som kan skje.


Klassisk røyevassdrag med klart vann, og små elver og bekker som binder det hele sammen. Her så det ut til at garnfiskere hadde forsynt seg grovt av det som var igjen av grovvokst røye.

Bør kartlegges
– Det er en trist historie, og dessverre ikke unik, sier Trygve Hesthagen.

Biologen ved Norsk institutt for naturforskning har hatt fremmede fiskearter og spredning av disse som sitt spesialfelt i en årrekke.

– Fra mitt ståsted ville det vært interessant å foretatt en analyse av spredningen av ørret og harr i området. Både for å dokumentere det som har skjedd og hva som er forventet ytterligere spredning. Det kan i alle fall gi økt fokus på problemet, og kanskje peke på noen områder der faren for ytterligere spredning er størst. I tillegg bør man kanskje se på fiskereglene i områdene, for å se om man kan gi røya litt hjelp. Garnfiske i overvintringshøler og vann kan desimere bestander som dette svært raskt, og det bør man forsøke å hindre hvis man vil beholde røya.

Det begynte i 1880. Eller 1920, litt avhengig av hvem du spør. Det som er sikkert er at folk i den lille bygda Lahpoluobbal, mellom Kautokeino og Karasjok, ikke var fornøyd med fisken i nærvassdraget.

Det var røye og sik der, men røya ble fisket ned ganske hardt og siken var etter sigende av tvilsom kvalitet. De gikk til et drastisk skritt – å flytte harr fra Karasjokka-vassdraget til Lahpojohka, som er en del av Alta-Kautokeinovassdraget.

Harren trivdes ikke spesielt godt i Lahpojavre og Lahpojohka. Ingen så noe til den før lenge etterpå, da den etablerte seg nedenfor Pikefossen i Kautokeinoelva.


Røya lever hardt, og selv uten konkurranse fra ørret og harr må den mange steder klare seg i selskap med gjedda. Denne kom fra det med livet i behold, men ikke uten arr.

Harr i høyden
Fisken med den store ryggfinnen spredte seg dit den kunne. Mazejohka ble etter hvert en harrelv. I Sportsfiskerens leksikon fra 1968 står det at røya var den dominerende fiskearten, og at det var godt med røye på 2–3 kilo i flere av elvene og sideelvene i samme område av vidda.

Selv tidligere gode røyevann med forbindelse til hovedvassdraget er overtatt av harr. 

Det er i praksis ingen vandringshindre i vassdraget, og harren har nå kommet seg helt opp til Vuoldejavre på 575 moh. Kommer den seg over vannskillet til den delen av vassdraget som er uten harr, forsvinner ikke bare en av de siste restene av godt røyefiske. Da ryker også det gode ørretfisket i elvene rundt Kautokeino.


Syn som dette blir dessverre sjeldnere og sjeldnere i fjellelvene vest i Kautokeino.

I det godes tjeneste
Over Pikefossen ble de elvelevende røyene utsatt for nok et slag. Elvene i og rundt Kautokeino var til dels gode røyeelver til langt fram på seksti- og syttitallet.

Men tidlig på sekstitallet ble ørretyngel hentet fra Porsanger klekkeri og satt ut i flere elver og bekker i kommunen. Som med harrutsettingene i Lahpovassdraget, skjedde alt selvfølgelig i beste hensikt.

Noen tiår seinere har ørreten etablert seg som viktigste art i flere elver i Kautokeino kommune. Siken klarte seg godt i selskap med den nye gjesten, men røya forsvant.

Ørreten, som er den utvilsomt mest aggressive fisken av de fire laksefiskene harr, sik, ørret og røye, er i dag på vei oppover i vassdragene. Det fins nesten ikke vandringshindre som kan stoppe den fra å ta over kildeelvene til Kautokeinoelva.

Vassdraget som renner inn i Stuorrajavre hadde tidligere sterke bestander av røye. I dag dominerer ørreten den nederste delen, og viser seg oftere i de øvre delene, hvor røyebestanden også ser ut til å være i tilbakegang. Spesielt påtakelig er mangelen på de store stimene med ikke-kjønnsmoden fisk på 35–40 cm vi kunne observere for ti-femten år siden.

Ungfisk av ørret er nå observert høyt opp i systemene, og det er lite som tyder på at røya klarer seg i konkurransen, spesielt ikke når klimaet blir stadig varmere.


Den siste store røya artikkelforfatteren slo i hjel veide 2,8 kilo og ble tatt for tretten år siden i en åtte meter bred kulp, midt i et elveparti med tett vierjungel langs bredden.

Blandete bestander
I flere svenske fjellelver og Barduelva i Troms lever ørret og røye side om side. Ørreten hersker i de mest strømsterke partiene, mens røya koser seg i loner, elveutvidelser og stilleflytende partier. Er det håp for at dette kan skje her?

Kanskje vi kunne få svar på Det Åttende Internasjonale Røyesymposiet i Tromsø?

Verdenseliten blant røyeforskere hadde stimet sammen på Rorbua. Hvem skulle jeg snakke med om ikke-sjøvandrende elvelevende røyebestander, og effekten av introdusert ørret og harr? Noen i dette selskapet måtte vite det.

Det ble stille rundt bordet da jeg spurte. Flakkende blikk gikk hit og dit.

Norsk røyeforskning er i verdensklasse, men forskningen er konsentrert rundt noen få bestander, f. eks i Takvatnet i Troms og på Bjørnøya. Det er forsket litt på sjørøye, men de slektningene som ikke vandrer til sjøs, men likevel lever i rennende vann, har ikke fått mye oppmerksomhet.

Vi vet ikke om røyene i elvene i Kautokeino består av flere undergrupper. Er det stasjonære fisk i elvene, eller kommer de på nærings- og gytevandring? Hva lever de av? Hvor fort vokser de? Vandrer de ned fra vannene, opp fra vannene, eller gjemmer de seg i elva om vinteren? Det er så mye vi ikke vet, og vi har knapt med tid til å finne det ut …

Usikker spredningsfare
Hva tenker grunneieren, Finnmarkseiendommen (FeFo) om røyas tilbakegang og faren for harrspredning?

– Vi kan aldri sikre oss helt mot spredning, men de jeg har snakket med som er kjent i området mener det er svært usannsynlig at harren vil komme seg over vannskillet av seg selv. Det viktigste er at folk ikke flytter fisk. Det ser vi jo har gått veldig galt tidligere. Ellers vil vi selvfølgelig vurdere røyebestandenes tilstand når vi skal legge føringene for hvordan innlandsfiskeressursene i fylket skal forvaltes, sier Steinar Christensen i Finnmarkseiendommen.

Fiskestellsansvarlig i Kautokeino Jeger- og fiskerforening, Svein Schultz, er mer bekymret.

– Det er andre mulige vannveier hvor harren kan komme seg fra det ene nedbørsfeltet til det andre, sier han.

Foreningen forpakter elva Cabardasjohka som renner ut av Stuorrajavre, nord for Kautokeino sentrum. Elva er en god ørretelv, og Schultz frykter for hva som skjer hvis det kommer harr inn i systemet:

– Det var synd at røya forsvant, men når det har blitt som det har blitt må vi i det minste klare å bevare ørretbestanden. Vi skylder framtidige generasjoner såpass at vi bør foreta en skikkelig undersøkelse over potensielle vandringsveier for harren, sier Schultz.


Nå om dagen slipper vi ut de aller fleste store røyene vi får i elv. Foto: Svein Schultz

Klimaendringer
Anders G. Finstad forsker på endring av fiskesamfunn i takt med klimaendringer. Utsettingen er gjort. Harren er flyttet. Men kan røya klare seg i de mest høytliggende elvene?

– Det er vanskelig å si. Røya har kanskje et lite fortrinn i de kaldeste elvene. Det ser uansett ikke bra ut, sier Finstad.

I Atna og Atnsjøen har forskerne gode data, og kan si med sikkerhet at temperaturen har økt de siste 30 årene. Med det har fiskesamfunnet endret seg. Det blir mer ørret og mindre røye.

– Alt tyder jo på at dette vil fortsette sier Finstad.

Selv om klimaendringer kan endre forutsetningene for at forskjellige fiskeslag skal trives, kommer de seg ikke over vandringshindre uten hjelp. I Kautokeino kommune, i et område på størrelse med et gjennomsnittlig norsk fylke, har altså to fremmede arter fått den hjelpen, og blitt introdusert de siste 150 årene. Idag dominerer de hver sin side av det store vandringshinderet Pikefossen.

Det offentlige forvaltningsansvaret ligger hos Finnmark fylkeskommune: 

– Om det er spredningsfare for harr videre til Kautokeinosiden, så er det noe vi burde finne ut av. Vi har ikke uendelig med ressurser, men dette handler om forringelse av naturmangfold, og er et offentlig ansvar. Lokalt initiativ er ofte en stor fordel for å gjennomført undersøkelser. Det er stort fylke og vi er helt avhengige av kjentfolk for å få gjort skikkelige undersøkelser, sier Christer Michaelsen i Finnmark fylkeskommune.


Noen ganger har man flaks og finner fisken. Enn så lenge er det fortsatt mulig …

Flere trusler
Det har blitt høysommer i Finnmark. Vi er høyt oppe i et av vassdragene hvor røya fortsatt har holdt stand, på tross av enorme mengder harr lenger ned. Det er trolig bare et spørsmål om tid før harren kommer hit også. Her oppe er innløpselva bare en bekk, men jeg vet fra sikre kilder at det er tatt stor fisk her tidligere.

Det ser ut som en drøm. Bekken er dyp, klar og veldig kald. Den springer i praksis rett ut av fjellet noen kilometer oppstrøms.

Der den renner inn i et lite vann har jeg tidligere sett stor fisk ploge rundt på sandbunnen. Vannet er grunt, og trolig trekker fisken opp i bekken for å gyte, eller simpelthen for å kjøle seg ned når temperaturen blir ubehagelig høy for de kuldekjære fiskene.

Vi ser også noe annet. En båt, en lavvo, og garn på kryss og tvers. Garnene trekkes raskt når vi ankommer, men skaden er trolig gjort.

To dager seinere gjør vi opp status. To røyer i elva. Ingen store. Ingen store fisk observert, men heller ingen harr. Garnene i vannet var grovmaskete.

Jeg vet det ikke er garnfiskerne som er den store skurken her. Likevel tar jeg meg i å se på dem som en gjeng pøbler som sparker noen som ligger nede.

Vi reker oss hjem mens sola later som den skal gå ned. Den danser røyerød over fjelltoppene, dukker opp igjen og blir borte.

Selv om vidda er vakker, er det bare å konstatere at den er vakrere med røye.

Siste fra Fiske

Miniportrettet:

Roy Einar Dreng er best i protest

Artist, låtskriver og fluefisker Roy Einar Dreng mener musikk gjerne kan være litt mørk, kritisk og bevisstgjørende. Tiden er inne for protestviser, mener han.

En halv million i bot til oppdrettsselskap

Osland Havbruk AS i Høyanger er ilagt et forelegg på 550.000 kroner for bruk av legemidler mot lakselus.

Oter truer laksen på Sunnmøre

I flere små laksevassdrag på Sunnmøre utgjør oter en alvorlig trusselfaktor. – Nå må forvaltninga ta grep, ellers risikerer man at elveeierlag tar saken i egne hender, sier nylig avgått leder i Lakseelvene på Sunnmøre, Jan Melseth.

På forsiden nå