Doktor Poppes kur

– Min første ørret fikk jeg i Hallingdalselva. Jeg var seks år og fisket med en metallboks som snøret var kveilet rundt. Jeg løp den fisken på land! God dyrevelferd var det vel ikke, men det var nok den opplevelsen som tente gnisten, forteller Trygve Poppe på vei opp til et fiskevann i Nordmarka, en lang karriere og 66 år seinere.

Trygve Poppe, først og fremst kjent som en av våre fremste fagfolk på fiskehelse og fiskevelferd, og i særdeleshet en sterk kritiker av oppdrettsnæringens manglende dyrevelferd, ble pensjonist i år. For andre gang. Da han gikk av med pensjon fra Veterinærhøgskolen for fem år siden, så tok det bare syv timer før han startet i ny jobb. I en alder av 67 år startet han som konsulent i Pharmaq Analytic, som driver med fiskediagnostikk for oppdrettsnæringen.

– Jeg fikk lov til å jobbe til 72. Arbeidsgiveren fikk forlenget to år, men nå er det slutt. Det gjør for så vidt ikke noe, jeg har så mye jeg holder på med, forteller han.

Et halvt års pensjonisttilværelse har resultert i bokutgivelse, foredrag, artikler, samt oppryddete og blåmerkede stier i Oslo og Hallingdal. Det har også vært mer tid til turer i skog og mark, og fisketur på Hardangervidda og Finnmarksvidda. Poppe er finnmarksfrelst og har fisket der hver sommer de siste 25 årene. I dag har han funnet tid til en fisketur i Nordmarka, der alle turer starter med en oppoverbakke – man slipper ikke unna, og det er bra, mener den spreke 72-åringen.

Asberger og Underberger

Poppe ser et vak i det vi ankommer vannet.

– Den er så godt som død, sier han med et smil.

– Hva skal vi servere dem i dag, mumler han mens han titter i flueboksen.

– Kanskje en «Asberger»?

Det var i fjor sommer, at de på Finnmarksvidda skulle finne Underberger i sekken. Men så kom han ikke på hva det het. «Kanskje det er alzheimeren som tar meg», skulle han si, men isteden var ordene som ramlet ut: «Kanskje det er asbergeren som tar meg». Dermed fikk flua han nettopp hadde laget dette navnet. Og den funker så bra, at den vil han patentere.

Flua er festet. Stanga er svingt.

Guide: Den norske flueboksen

17 sekunder senere holder Poppe fisken forsiktig i vannkanten.

– Se så fin fisk! Riktig fin liten fisk! Det er kanskje en som er klekket i bekken her borte. Du ser på finnene at den ikke kommer fra et settefiskanlegg. Der er det trangt, så de får slitt finnene sine, ser du.

Men den er for liten og den skal få leve videre, sier han og setter den forsiktig tilbake.

Et liv som falt i fisk

Han var først vanlig dyrlege før «livet falt i fisk», som han pleier å si. Valget sto egentlig om å bli forstmann eller få en karriere i militæret, men en sommerjobb som laborant på Veterinærinstituttet banet vei for at han begynte veterinærstudier. Han hadde ikke rukket å bli ferdig autorisert dyrlege før han begynte å jobbe som veterinær i Kautokeino. Senere praktiserte han i Surnadal og Kongsberg. Men da Veterinærinstituttet utlyste en stilling som gikk på å undersøke fiskesykdommer, hørtes det interessant ut for den fiskeinteresserte Poppe.

– Jeg ble nærmest ledd ut av mine kullkamerater, men for meg ble det et vendepunkt å gå fra husdyr til fisk.

Det har gitt han et mer helhetlig syn på biologien og vårt forhold til dyrene.

Stillingen var opprinnelig finansiert av midler til jakt- og viltstell, men dreide seg raskt mer og mer mot fiskehelse innen fiskeoppdrett.

– Patologisk har oppdrettslaksen alt. Den har en overflod av sykdommer, i likhet med oss. Den har parasitter, sopp og virusinfeksjoner, i tillegg har den dårlig hjerte og dårlige gjeller. Vi kaller det produksjonssykdommer og det er forårsaket av stress. Det er ikke så forskjellig fra det vi kaller livsstilssykdommer hos mennesker.

Dødelig kombinasjon

Fra gammelt av mener fiskedoktoren at vi stort sett har et fornuftig og godt forhold til husdyrene våre, men at vi elegant har skjøvet det til side når det gjelder oppdrettsfisk.

– Ulike dyrearter har ulik moralsk status. Men både laks og husdyr er omfattet av lov om dyrevelferd. Historien om oppdrettslaksen er både en fascinerende og skremmende historie. Dødeligheten vi har i lakseoppdrettet hadde vi ikke akseptert i landbruket, sier Poppe med innbitt engasjement.

– Laksen gir oss vanvittig store inntekter, likevel behandler vi den så dårlig, sukker han oppgitt.

Årlig dør opp mot 60 millioner oppdrettslaks før de får sjansen til å bli mat. Men det er bare det offisielle tallet. Da regner man ikke med all fisken som dør som yngel i ferskvannsstadiet. Eller de mellom 50 og 60 millioner av rensefisk som brukes for å spise lakselus i oppdrettsanleggene årlig. De har tilnærmet 100 prosent dødelighet. Denne praksisen opprører Poppe.

– Det er kynisk og jævlig hvordan oppdrettsnæringen holder på. Vi vet at det kommer til å skje hvert år, men vi gjør det likevel fordi vi vil at næringen skal vokse. Enda mer fisk kommer til å stryke med. Dette er den verste dyretragedien i norgeshistorien, mener Poppe.

Over matpakka, med utsikt til minst syv blåner og fiskevannet nedenfor, kommer sammenligningen tørt:

– Det er som om vi hadde brukt kattunger til å rense kyr for lopper. Det hadde vi jo ikke akseptert.

Den nye fisken: En skapelsesberetning

Fiskeskit

Få land har flere lakseelver enn Norge. Hvert år ankommer 700 000 villaks elvene for å gyte. Likevel tilsvarer det ikke mer enn tre-fire merder i et vanlig oppdrettsanlegg, som per dags dato overstiger 1200 langs norskekysten.

– Laksen sliter med god og trygg tilgang til lakseelvene, med alle luseproblemene fra oppdrettsnæringen. Det er ikke bare oppdrettsnæringen sin skyld at laksen sliter, men den er en viktig grunn til at det ser svart ut. Vi har et forvaltningsansvar, men det ser rett og slett skikkelig dårlig ut nå, sier Poppe.

Det viktigste vi kan gjøre er ikke å produsere mer, men mindre, mener fiskedoktoren. Fisken trenger først av alt mindre stress. Og mer plass. Når laksen står tett i tett i fiskemerder gir det gode forhold for bakterier og virus.

– Det er ikke uten grunn at vi under pandemien holder avstand. Så enkelt er det egentlig, sier han.

I tillegg kommer miljøaspektet.

– Vi har streng miljølovgivning på nær sagt alle områder i Norge, men ikke i laksenæringen. Utslippene av fekalier – som er et finere ord for fiskeskit – fra laksemerdene, tilsvarer i dag utslippene fra mange millioner menneskeekvivalenter. AS Norge produserer fiskeskit tilsvarende kloakk fra flere millionbyer som går urenset rett i sjøen.

– Tenk deg en bonde som tømmer et lass gjødsel i sjøen og blir oppdaget. Han vil bli stilt strafferettslig ansvarlig etter Forurensningslovens bestemmelser, dømt og trolig bøtelagt, sammenligner Poppe.

– Pengene styrer alt. I tillegg kjøper næringen seg lojalitet ved å ansette veterinærer. Det er altfor få som ikke er bundet og som tør å si noe. Hvor kritisk kan du være til hånden som gir deg mat?

Tjuvfiske i paradis

Vi forlater utsikten og emnet, og rusler ned til vannet for prøve lykken litt til. Poppe speider etter vak og kaster.

– Er det ikke fint? Oslomarka er mitt paradis. Her hadde jeg mine første netter som uteligger som ung. Vi tjuvfisket, bygde flåte og gapahuk.

Da han var åtte-ni år lånte han fars splitcane fluestang i bambus, «tung og jævlig». Han kastet kanskje bare fire meter, men fikk jo fisk.

Enkelt utstyr har han fortsatt. Iblant undrer han seg over folks motivasjon til å være på tur. Det er så mye moter innenfor både jakt, fiske og friluftsutstyr. Er det for å dokumentere på Instagram – og ikke for å kjenne ro i sjelen?

– Om det står Sage eller noe på klingen, jeg vet ikke om det gir mer fisk eller om de har mer fiskelykke?

Selv om fisket mest er en unnskyldning for å komme seg ut, og han har fått mer tid til rådighet som pensjonist, syns han at han får fisket «altfor sjeldent». Turen er vel så viktig som å fiske. Men kombinasjonen å være i kontakt med naturen, ha kunnskap om den og å være ute, tror han er sunt. Noe av det Poppe liker med fluefiske er at det gir inspirasjon til å ta inn omgivelsene med større dybde.

– Man lærer seg om insekter, og så baller det på seg.

Poppe mener ellers å se at det har blitt mindre insekter og mindre vaking de senere årene.

– For meg som fluefisker er det et luksusproblem, men insektene spiller en nøkkelrolle for både fugl og fisk. At det er få insekter nå, det bekymrer meg virkelig.

En dråpe i havet

Etter et langt liv med å undervise framtidige veterinærer er Poppe mest stolt av at han har sådd et frø av bevissthet hos studentene. I 37 år har han jobbet med fiskehelse i håp om at oppdrettsnæringen skal bli bedre.

– Det er greit å gi seg nå. Min innsats er bare en dråpe i havet i forhold til de problemene næringen nå står overfor. Vil jeg bli assosiert med den? Nei, jeg vil ikke det, sier Poppe.