Storørret i panna

Det brummer i en 15 år gammel Honda 4-takter. Første tur med båten er alltid spennende. I vår lå snøen lenge, og det ble ikke båtsesong før jeg fikk måkt fartøyet fram i midten av april.

Jeg har sagt før at jeg har blitt til en sittende fisker. Om vinteren sitter jeg på isen i en stol, om sommeren sitter jeg i båt, eller med ryggen mot en tyrilegg, filosoferende over abborfiske i stille skogsvann. 

Men dette handler altså om å sitte i båt. Allerede tidlig på 90-tallet ble jeg hekta. Trolling var et begrep jeg trodde eksisterte kun «over there», men da jeg ble med en kompis til Väneren for å fiske innsjølaks, ble jeg raskt introdusert, både for begrep og metode. 

Det var utrolig fascinerende å rigge til såkalte planerboards og downriggs. Ti stenger ble satt ut, alle med fargerike og til dels store wobblere. Og det fungerte. Jeg glemmer aldri min første fisk. 

En blank og feit innsjølaks på 59 cm. Den veide minst 2,5 kg, men måtte settes tilbake, for minstemålet var 60 cm. For en abborfisker opplevdes det nærmest som en tragedie. Men det kom flere fisker i båten. Både 4, 7 og 9 kg. For et fiske. Målet var seks fisker.

Uglesett

Etter hvert har det blitt mange turer og mange kilo blank innsjølaks. Metoden ble også brukt her hjemme. Men ti stenger ble fort for mye for enkelte. Vi som har denne hobbyen, som egentlig ikke er noe annet enn dorgefisking satt i system, føler oss litt uglesett. 

Jeg har stor forståelse for at mange ønsker å redusere antallet stenger, og bruk av planerboards. Ikke minst fordi vi tar stor plass, men det er tross alt antall fisk man slår i hjel, ikke antall sluker i vannet, som betyr noe for bestanden. 

La oss beholde metoden, gjerne med færre stenger, sett opp minstemålet, og innfør «bag limit», som hindrer de grådige. Miljøet rundt trollingfiske har vist evne til endring.

I dag har det, eksempelvis på Tyrifjorden, blitt innført selvjustis på metoden. Fang og slipp er mer vanlig enn å kakke fisk i hodet. På konkurranser er det innført «kakkeforbud», og antall stenger er redusert til fire.

Best i panna

Kvaliteten på såkalt storørret kan variere. Fisket er ofte best på vårparten når isen er forsvunnet og vannet er kaldt. Men på denne tiden er muligheten stor for å håve inn mager fisk som ikke har greid å spise seg opp etter en hektisk gytesesong. 

Fisk med en såkalt K-faktor på under 1, slipper jeg alltid tilbake, uansett størrelse. Dette er ikke god matfisk. Får jeg derimot en trill rund rugg på 50–70cm, er det fisk for gode middager. 

Ørret på 6 – 8 kg, som riktignok er svært sjelden å få, anbefaler jeg å fotografere før den settes forsiktig tilbake. Dette er først og fremst skrytefisk, ikke matfisk. 

Dagens rett er enkel, men genial. Nordisk i bunnen, men litt inspirert av østens smaker i smør og tilbehør. Og det er viktig å si at den fungerer like greit om fiskeren har brukt fjær, plast, isenkram eller mark i enden av sena.

Slik gjør du

Fisken skrapes fri for skjell før den deles i fire like stykker. 

Strø deretter over passe mengde salt og pepper, og vend stykkene i mel. Jeg har blitt veldig glad i å bruke rugmel, da dette gir mer smak til fisken enn hvetemel. 

Jeg blander heller aldri salt og pepper i melet. Da vet jeg nøyaktig hvor mye salt og pepper fiskestykkene får. 

Fisken stekes i brunet smør tilsatt hakket rød chili uten frø. 

Strø gjerne over hakket vårløk eller gressløk under stekingen. 

Stek fisken forsiktig. Overstekt tørr fisk har aldri vært godt. Med et steketermometer kan du kontrollere, og stanse ved 50 grader.

Limesmør

Temperer smøret til det blir mykt, og rør inn ingrediensene. Legg det blandede, myke smøret på et fuktet bakepapir, og rull sammen til en pølse på 3 – 4 cm i diameter. 

Legg pølsa i kjøleskap til den blir hard. Skjær i passende stykker, og legg dem på en skive lime før servering.

Søtpotetfrittes

Søtpotet er ikke noen potet, men en grønnsak. Den er blitt veldig populær, og brukes som potet med potetens tilberedninger. 

Kokt, som puré, eller fritert, som her. Jeg brukte litt tid på å knekke koden med å få den sprø, men nå går det stort sett greit. 

Hemmeligheten ligger i å kutte potetene i strimler, og legge dem i kaldt vann, helst i 6 – 8 timer, for å vaske ut stivelse. Paradoksalt nok kan man tilsette litt ny stivelse i form av maismel før fritering.

Kutt søtpoteten i strimler som pommes frites. Legg dem i kaldt vann, gjerne natta over.

Varm oljen til ca. 160 grader. Tørk strimlene godt. Vann i varm olje kan få katastrofale følger. Strø over et tynt lag maismel, det gjør det lettere å få dem sprø. 

Friter strimlene først en gang i olje på ca. 160 grader, til de blir myke. Jeg krydrer gjerne strimlene med salt, litt paprika og cummin før andre gangs fritering. Dette gir den litt brente smaken som kjennetegner mat fra områdene i sørstatene i USA, som er storforbruker av søtpotet. 

Andre runde med fritering gjøres i olje på 189 – 190 grader, kort tid. Er de krydret, får de en litt mørk farge og blir forhåpentligvis sprø. 

Server alt med de grønnsakene som er gode for sesongen. Sukkererter, vårgulrøtter, asparges eller sprø salat.

Drikkevalget gjør jeg enkelt. På grunn av fett og litt krydder, kreves det først og fremst friskhet. En Sauvignon Blanc fra Loire i Frankrike skulle klare brasene. Eller et friskt hveteøl hvis du foretrekker det.