Det gode rypeliv i Kautokeino

– Rypene i Kautokeino oppfører seg annerledes enn i Trøndelag. Behersker hundene forholdene her, så gjør de det også hjemme og på jaktprøver, sier Stig Håvard Hansen (50).

Han og resten av det seks mann store jaktlaget har fuglehunder i norgestoppen. Fem av dem er dessuten jaktprøvedommere. Hund er følgelig viktig. Veldig viktig.

Med ett unntak har gjengen hatt ei fast uke på rypejakt i Kautokeino hver høst de siste 30 årene, med noen få «innbyttere».

– Det sosiale er nok det viktigste. Det er bare oss og hundene, langt unna hverdagens stress og mas, påpeker Kurt Høvik (49) idet leirbålet er i ferd med å dø ut.

Økende komfortkrav

I ungdommen var det jakt langs riksveiene i Kautokeino, landets desidert største kommune, som var melodien. I dag er det lokal transport til avsidesliggende terreng og en ferdig rigget camp som gjelder. Tynne liggeunderlag har måtte vike for gode feltsenger.

Ikke fordi alderen tynger, men både Kay-Rune Hansen (42), Asle Svinsås (47), Bernt Martin Sandsør (45) og Roy Allan Skaret (58) er skjønt enige om at alderen gjør noe med kravet til komfort.

Verdt å vite: Gode tips for rypejakt

Ut med oss. Livet smiler. Rypetakseringene på vidda har fastslått at det er greit med stamfugl, men små kull. Vi henger på Høvik og Hansen i et terrengavsnitt som bød på brukbart med fugl under fjorårsjakta. Nå er det null fuglekontakt, før en engelsksetter omsider tar stand et par hundre meter foran oss.

Utspekulerte finnmarksryper

Hunden siger fram i rykk og napp, uten at det utløser vinger i panikk. Normalt vil fugl i en slik situasjon enten ta til vingene umiddelbart, eller ta beina fatt, vekk fra hunden. Men finnmarksryper runder, slik at bikkja må slå tilbake i medvind for å spikre fugl.

Pensum: Slik skiller du ung og gammel rype

Da er det fort gjort å løpe rett inn i kullet, uten å få ferten av dem. Dette skal vise seg å bli melodien de neste dagene.

Men akkurat denne gangen bommer rypene litt på strategien. Setteren står igjen. Høvik og Hansen sklir rolig opp på hver sin side, sju par vinger løfter over bjørkeriset, to av dem går rett ned i skuddsmellen. Engelsetter Eddie er over den ene rypa som en jaktfalk.

– Han fallapporterer. Hver gang! Her er en jobb å gjøre, konstaterer Kurt idet bikkja overleverer rypa pent og pyntelig.

Doven velvære

Vi ser lite ryper denne formiddagen; en og annen enkeltfugl, to par uten kyllinger og et fåtall større kull. Men det blir en del hundearbeid ut av det, ryper som tar beina fatt, bak hundene …

Samtlige jegere i dette laget har upåklagelige jaktmuligheter i sørnorske fjell. Likevel er det dette som er rypejaktdrømmen. Det handler om mer enn antallet fugl på sekken, det dreier seg om livslange vennskap, felles opplevelser og unge fuglehunder som forhåpentligvis lærer et og annet.

Les også: 25 tips for septemberjakt på lirype

Lunsjen blir av det lange og dovne slaget. Med lite fugl har gutta all verdens tid. Mobilen er i flymodus og kroppen i hvilemodus. Parolen er at de ikke reiser nordover for å skyte mye ryper.

Langdistanseflukt

Vi ser mer ryper på returen mot basecamp, men får likevel langt færre skuddsituasjoner enn vi burde: Vanligvis er det relativt enkelt å finne igjen et kull i åpent terreng, får vi vite. Men det gjelder åpenbart ikke i dag.

Les deg opp: De beste rype- og skogsfuglpatronene

Når vi kommer opp i snaufjellet forstår vi hvorfor. Rypene flyr av ukjente årsaker uvanlig langt. Støkket og skremt, seiler de over et fuktig myrområde – hvor de normalt ville slått seg ned – og lander først kilometeren eller mer bakenfor.

Av gammel vane labber vi etter, men med mysteriet løst, vinkler vi og setter kurs mot leieren. Der venter middagen, noe godt i glasset og nye runder med gode historier rundt bålet …

Psst! Her kan du lese mer om rypejakt etter snøfall