På fisketur med de levende døde

Helt siden kroker ble laget av tre og bein, har bruk av hel fisk som agn vært et opplagt valg. I nyere tid ser det imidlertid ut til at metoden har havnet litt i bakgrunnen. Det enorme utvalget av naturtro og effektivt kunstagn har sørget for det. Men selv om kunstige alternativer både er praktiske og effektive, betyr det ikke at de er bedre. Behersker du kunsten å skape liv i ei dau sild eller annen agnfisk, har du et ekstra ess i ermet, som både kan gi mer og større fisk.

Dette er nok også forklaringen på hvorfor metoden fortsatt har sine svorne tilhengere. Og det er særlig de over gjennomsnittet aktive sportsfiskerne som har holdt liv i og videreutviklet denne gamle tradisjonen. De behersker nye og gamle teknikker, og vet å finne den gode balansen mellom det ekte og det kunstige.

De levende døde
For å oppnå gode resultater med denne fiskeformen, handler det meste om agnets kvalitet, presentasjon og hvordan krokene festes i den døde fiskekroppen. I motsetning til det å fiske med levende fisk, noe som er ulovlig i Norge, har oppsettet på en død fisk langt større betydning for svømmemønster, holdbarhet under bruk og riktig avbalansering. Kroktype og plassering er også avgjørende for en god kroking, som skal tåle en real fight.

Presentasjon og utstyr
Mange vil nok bli overrasket over hvor mange måter en agnfisk kan rigges på. Taklene er i seg selv ganske enkle, men kan se litt voldsomme ut – spesielt ved trolling etter laks, ørret og kveite. Om du ikke skal dorge, kan du i de fleste tilfeller klare deg med én enkelkrok eller to treblekroker i et tandemtakkel.

Skal du dorge, stilles det krav til stabil gange, samtidig som agnet må takle ganske viltre bevegelser. Mange bruker derfor en såkalt agnskalle, som passer deres fiskeform og type agnfisk.

Ferskvannsfiske
Fisket med hel agnfisk i ferskvann etter predator-trioen abbor, gjedde og gjørs, har i stor grad opprettholdt sin popularitet – selv om fiskeformen alltid har vært mest utbredt på Østlandet. Her brukes agnfisken på isen, under duppen eller til klassiske bunnmeite.

Til gjedda er det også vanlig å dorge med agnfisk. Dette har også gjort seg gjeldende for ørret. Typiske agnfisk til dorging på store innsjøer, er brisling, laue eller krøkle. De leverer gode resultater fra vannfilmen og ned til 30–40 meter, da gjerne bak en dypriggkule.

På isen har hel agnfisk gjerne blitt assosiert med gjeddefiske, men metoden egner seg også svært godt for ørret. Det er ikke uvanlig at det fanges brunørret over 5 kg med denne metoden (se Jakt & Fiske nr. 4/2019).

Øker i saltvann
På dypet har det alltid vært vanlig å agne med hel eller halv agnfisk. Samtidig har teknikken fått økt oppmerksomhet i sjøen, etter at kveitefiskerne la sin elsk på det enkle oppsettet med en hel fisk på et kroksett festet 1-2 m bak et søkke. Inntrykket har vært at lite bitevillig kveite (særlig de store) har vært lettere å lure med en troverdig sei, sild eller makrell.

Utenom det klassiske havfisket, er det mange som bruker hel agnfisk på torsk og storsei under fiskestimer av byttefisk. Med lettere utstyr benyttes også metoden på lyr og sjøørret. Og fortsatt er det noen som opprettholder tradisjon med å «ligge på leie» og fiske med brisling på stimer av makrell som flakker rundt.

De fem vanligste metodene:

Duppfiske
Duppen er sentral for presentasjon av hel agnfisk, og to typer teknikker er dominerende: Klassisk duppfiske fra båt eller fra land, hvor agnfisken balanserer horisontalt på en enkel- eller treblekrok. Dybden er da fast – regulert av en duppstopper. Dette fungerer til nesten alle arter.

Til drift/dorgefiske må agnfisken rigges som til dorging. Duppen må takle et tungt søkke, og samtidig gli lett på vannfilmen. Dette er populært i jakten på store eksemplarer av gjedde, gjørs, brunørret og sjøørret – og ikke minst kveite.

Isfiske
Agnfisken skal balanseres horisontalt i stille vann. I elv og i sterk strøm, kan kroken stå litt foran balansepunktet, slik at den danser med halen. Snella må ha minimalt med motstand, og en nappvarsler à la angeldon eller en elektronisk løsning, er best.

Dette er en klassisk gjeddeteknikk, men har vist seg like effektiv på arter som abbor, gjørs, brunørret og sjøørret.

Dorgefiske/trolling
Dorgefiskerne er nøye både med anskaffelse av best egnet agn-art og oppbevaring av agnet. I ferskvann og på jakt etter laks og sjøørret i sjøen, brukes ofte agnskaller. Agnfisken føres inn med hodet først, og låses med en låsepinne.

Agnskallene spinner rundt, eller de har en wobblerskje som gir en livlige, men kontrollert svømmebevegelse.

Alternativt brukes to treblekroker eller en enkelkrok i nesepartiet. For å få agnfisken ned, festes søkker i strikk noen meter opp på snøret, eller man benytter paravan eller dyprigg. Noen liker også å ha en 10-30 cm lang lokkeskje fra 0,5 – 1 m foran agnfisken, dette for å lokke mer fisk i dypet.

Trikset kan fungere godt når man må dorge sakte, og på sær og vanskelig fisk.

Les også: Kom i gang med trolling (+)

Vertikalfiske
Vertikalfiske med bom eller søkke og hel agnfisk, er effektivt på en rekke arter. Det fiskes både på bunnen, og et godt stykke oppover i de frie vannmasser. Oppsettet er enkelt og består av en bom/utrigger, og en fortom med lengde på en halv til to meter. Agnfisken kan festes i agnskalle, på et tandemtakkel eller ved hjelp en enkeltkrok under haken.

For at dette skal være effektivt, bør det være litt fart i sjøen, litt vind eller annet som skaper bevegelse i agnet. Det skal danse bortover og friste fisk til hogg. Selv om dette oftest brukes i saltvann på havfiske, er det også effektivt til lake, gjørs, gjedde, abbor og ørret.

Bunnmeite
Den enkleste og eldste presentasjonsformen, er klassisk bunnmeite. Det krever en egnet fiskeplass med jevne og gode bunnforhold. Når agnfisken er lagt ut, vil dunsten lokke til seg fisk. Det viktigste er å fiske med fri spole og la fisken få tid til å svelge agnfisken før man gir tilslag. Fungerer til en rekke arter både i sjø og ferskvann.