35 år med introjakt

– Jeg er veldig spent!

Tuva Ankerholt Iversen er 18 år og på elgjakt for første gang. Nå sitter vi i bilen på vei innover en skogsbilvei i Finnemarka mellom Drammen og Lier. Den tildelte posten med navnet «Dødsposten» kan gi noen hver en ekstra dose adrenalin. 

Åstedet for et vådeskudd eller bare en bombesikker post? Det skal vi snart finne ut av. Men først handler det bare om å komme seg så stille som som mulig til posten sammen med instruktør og fylkessekretær i NJFF Buskerud, Knut Johan Ruud.

Fra Svalbard til Finnemarka

Tuva Ankerholt Iversen har noe spesielt til felles med mange andre introjegere: Hun kommer ikke fra noen utpreget jaktfamilie. Helt ukjent med høsting er hun imidlertid ikke; hun bor for tida på Svalbard, der hun har fått prøvd seg både på rype- og reinjakt.

 Men det skulle bli en lang reise for å komme seg på elgjakt. Fylkessekretær Knut Johan Ruud er én av åtte instruktører denne helgen, og skal være Tuvas guide på kursets første drev.

– Jeg hadde ku med kalv på 15 meters hold på «Dødsposten» i fjor, ivrer han. Deretter gir han Tuva tips til hvordan man aldersbestemmer hunndyr.

– Det er selvfølgelig enklest å skille kvige fra ku hvis dyret har kalv med seg. Hvis det er et enkelt dyr, må du slippe det så nært at du får sett kroppsholdningen ordentlig, legger han til.

Elg i farta

Det meldes over radioen at de to hundene er sluppet. Knut Johan hvisker noen siste ord til introjegeren:

– Hvis det oppstår et dilemma om hva du skal gjøre, så er alltid det lureste å la være å gjøre noe, sier han. Deretter blir det stille i skogen. Noen pipelyder fra en fuglekonge og hvesingen fra ei nøtteskrike er alt. 

Brått høres en av elghundene et stykke unna. Det er stille over radioen, men instruktør og introjeger ser et hundesymbol som kryper i nokså rak linje i retning Dødsposten. Knut Johan lener seg over mot Tuva:

– Nå må du følge med!

18-åringen tar bedre tak i rifla og kikker innover i skogen. Like etterpå knekker det i kvist.

Startet på 90-tallet

Den eldste, praktiske jegeropplæringen Jakt & Fiske har funnet, er NJFF Troms’ ukeslange jakturs i Dividalen, som startet i 1989, og som fortsatt holder det gående. Men det var først midt på 90-tallet at opplæringsjakta begynte å spre seg. I starten var det mest sporadiske arrangementer. 

Når vi søker i Jakt & Fiskes arkiver, peker særlig Statskog seg ut som en pioner på området i flere deler av landet. NJFF Hedmark startet jaktfadderordning høsten 2000. Undertegnede ble som ung bladfyk sendt på opplæringsjakt på villrein i Setesdal Vesthei høsten 1997.

Det samme med elgjakt i Luksefjell i Skien høsten 2000. Sistnevnte var et samarbeid mellom Løvenskiold Fossum, NJFF Telemark, Skien JFF og Telemark JFF – og en av de første opplæringsjaktene på elg i Norge – i alle fall der Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) var involvert.

Tomrom etter jegerprøven

Fra årtusenskiftet bredte opplæringsjakta seg utover landet, både i regi av fylkeslag og lokalforeninger, og ble en viktig del av mange foreningers aktivitet. 

Obligatorisk jegerprøve ble innført allerede i 1986, men etter hvert viste det seg at svært mange av jegerkandidatene ikke kom seg ut på praktisk jakt. 

Først og fremst fordi de ikke hadde noen å lære av ute i skogen eller fjellet. Det var heller ikke alltid lett for nykommere å få innpass i etablerte jaktlag.

Nasjonal satsing

I 2017 tok jegeropplæringen et viktig steg framover, ved at det hele ble systematisert i regi av NJFF sentralt. Det var også da begrepet introjakt ble lansert.

– Ja, det var da vi startet satsingen mot nye og flere jegere, forteller prosjektleder Henning Ottarsrud i NJFF. Ved hjelp av midler fra Miljødirektoratet og Kulturdepartementet, kunne forbundet satse på en helt annen måte.

– Vi la alle tilbudene i en felles aktivitetskalender, og dermed kunne vi også drive samlet markedsføring, forteller han.

Dobling på åtte år

Det er ingen tvil om at den nasjonale satsingen har gitt resultater. Mens det i 2017 ble arrangert 222 introjakter i regi av NJFF, har antallet økt til 395 i forrige jaktår. For 2025 regner Ottarsrud med at antall gjennomførte introjakter vil passere 450 stykker – altså en dobling fra starten i 2017.

At det likevel er et stykke igjen for å skape aktive jegere, bekrefter tall fra Statistisk sentralbyrå, som viser at kun litt under halvparten av de uteksaminerte jegerprøvekandidatene blir aktive i ettertid.

Våpen en barriere

En undersøkelse laget av Norsk institutt for naturforskning (Nina) i 2023 peker på den viktigste barrieren: manglende kunnskap og erfaring med jakt og våpen.

– Grunnen til at mange ikke betaler jegeravgift samme år som de avlegger jegerprøven, har bl.a vært den lange behandlingstiden på våpensøknader rundt om i landet, påpeker opplæringsutvikler i NJFF, Hans Petter Dalby. 

I rapporten er det flere som etterlyser muligheten for å låne våpen for å prøve ut jakt.

Dalby nevner også det faktum at mange unge er studenter, og av den grunn ikke har utstyr som våpen med tilhørende våpenskap på studenthybelen.

Samling på Saga

På Dødsposten sitter Tuva klar med rifla. Det lyder noen kvistknekk borte i skogen, og like etter kommer en elg til syne på 40-50 meters hold. Men det går fort, ja, den traver i toppfart. Dermed er det uaktuelt å løsne skudd. Instruktør og introjeger kan senke skuldrene like raskt som de hevet dem.

– Hadde den stoppet, så hadde jo sjansen vært der, smiler Tuva.

– Det var stille på radioen, men jeg skjønte det da jeg hørte hunden. Ganske morsomt at dyra kommer på samme sted hver gang, smiler Knut Johan. Hundene kobles og drevet rundes av. 

Deretter samles laget ved plassen Saga i nærheten av Glitre i Finnemarka. Stemningen er god i den store gjengen med introjegere, instruktører og hunder.

– Det er et skikkelig bra og ryddig opplegg, og man blir veldig godt ivaretatt, skryter Efe Murat Gezen (21). Han er medlem av Krogstadelva JFF, og altså en av de sju introjegerne som deltok høsten 2024.

Introjakt for alle

En betingelse for fremtidens jakt