Introjakt for alle
En betingelse for fremtidens jakt
Jeg skulle ønske jeg hadde vokst opp med en hagle mellom hendene. Men noe slikt fantes ikke i min familie, verken bakover eller sideveis i slektstreet.
Publisert
Sist oppdatert
Som ung voksen flyttet jeg fra asfalten i Oslo, til en bygd på Romerike. Uten lyskryss, men med rike jakt- og fisketradisjoner. Jeg meldte meg på jegerprøvekurs, lærte meg å si «ælj» og se forskjell på enkelt- og dobbeltbekkasin. Men jaktlag fikk jeg ikke.
Terskelen syntes høy da jeg verken hadde «riktig familie eller riktig kjønn». For tradisjonen for jakt går i arv. «Det at en av foreldrene jakter, dobler sjansen for at avkommet også gjør det», skriver SSB. Og selv om 537 400 personer er registrert i Jegerregisteret, er det fortsatt kun 16 prosent av oss som er kvinner, selv om andelen øker litt år for år.
Da jeg tok jegerprøven og registrerte meg i Jegerregisteret i 2002, var kvinneandelen åtte prosent. En dobling på 20 år har det blitt. Men hvor mange kommer seg ut på jakt? For jaktåret 2023–2024 var det 118 860 menn og 11 270 kvinner som deltok på en eller flere former for jakt. Slett ikke en halv million …
Jeg nektet å dra ut alene. Veien gikk til slutt gjennom en kollega i lunsjen. En dame på jobben kjente noen som jaktet, og Viggo ble min aller første fadder. Lykken var stor da jeg endelig kunne få opp kamuflasjenettet i kanten av en stubbåker og gi meg til å vente på duer fra himmelen. Nå var jeg i gang.
På den tiden jobbet jeg som frilansjournalist, og fikk brukt min manglende erfaring i artikkelserien «Veien til jaktmarkene» her i Jakt & Fiske. Dette var introjakt i praksis, dokumentert med bleeps and blunders. Heldige meg skulle få lov til å lære, mens jeg skrev. Min aller første introjakt var rypejakt på Saltfjellet, med NJFF Nordland i 2004.
Den gangen het det opplæringskurs i småviltjakt for damer. Tre dager i fjellet, med kvinnelige instruktører og topptrente bikkjer, ble et minne for livet. Det ble kjærlighet ved første blikk med engelsksetteren Lille My, som sørget for at en rød og hvit setter kom i hus året etter.
Det var også da jeg oppdaget Inatur med jakt- og fiskekort, og etter hvert ble en ivrig bruker av aktivitetskalenderen til NJFF, som en inngangsportal til opplæringskursene. Disse blir viktige også i framtida, fordi de unge (i motsetning til meg) fortsetter å flytte fra bygda inn i byene. Da må vi skape jegere av hipsterne også.
Linda Heitmann, leder av NJFF Finnmark, løfter gjerne blikket og ser på rekruttering av damer, unge og barn i et samfunnsperspektiv. Framtidens muligheter til fortsatt jakt og fiske går ikke av seg selv, men må skje gjennom aktiv rekruttering av unge. De er framtidens beslutningstakere og voktere av allemannsretten, mener hun.
Selv tenker jeg at vi må ha jegere og fiskere nok til å ta vare på alle naturressursene. Hvem skal ellers passe på villreinen, villaksen, biotoper og oppvekstforhold? Det er stor forskjell på naturvern fra skrivepulten og omtanke for hele økosystemer i praksis.
I fjor gikk jeg ett skritt videre, og fikk endelig en rifle i hus. Klar for ny runde med opplæring. Gjennom Norges Jeger- og Fiskerforbund fikk jeg heldigvis bli med på introjakt på både elg og hare. Selv om jeg er voksen.
Neste utfordring blir å få hvermannsen inn i elgjakta. Jakter du skogens konge, er du som regel tilknyttet en landbrukseiendom, eller er i nær familie med en grunneier, viser tall fra SSB (2014/2015). Den utfordringen sender jeg videre.
