Jakta på stålosen

Ei elgku med en fin kalv beitet i kløverenga tidligere i morges. Mens vi har spist frokost har de trukket av jordet. Jaktleder Tommy Ågedal utstyrer sine to jämter med hvert sitt halsbånd mens han vurderer det kuperte skogsområdet bak grasjordet.

– Jeg gir ham tre minutter.

Ågedal er sterk i troen når han med lav stemme slipper seks år gamle Lobo.

Den første losen er snart et faktum. Hviskingen stilner, dyra befinner seg like inn i skogen. Det avventes i påvente av at det «skal feste seg», alternativt at vi ser hvor det drar i vei.

Sammen med bror Roy og far Jan Edgar har de kjøpt okse, ku og to kalver på rot. Den voksne kua er imidlertid byttet bort mot to kalver.

Trioen fra Hægebostad i Vest-Agder har leid jakt hos Mostafjell Utmarkslag i Åfjord i Sør-Trøndelag. Valdet utgjør 11 000 mål.

100 mil kjøring hver vei kan virke litt underlig når man har god tilgang på elgjakt i hjemtraktene. Men hva gjør man ikke for å kunne slippe hund i et terreng som huser en av landets tetteste elgbestander?

To kalver på hengeren
Videre med oss, til noen jorder dypere inn i valdet. Også her er en liten elgfamilie i gang med frokosten.

– Jeg hadde også tenkt å gi Martta tre minutter.

Tommy slipper tispa, som raskt tar ut. Kvarteret seinere har vi to loser på gang. GPS-ene holder oss orientert.

Jaktleder velger å smyge inn på begge losene, mens Roy og Jan Edgar finner hver sin post. Snart ligger to kalver på tilhengeren, på vei til slakterboden.

Dagen er fortsatt ung og de to hundene er knapt varme i trøya.

Full musikk
Nye slipp, på samme kløverenger hvor vi tidligere på morgenen observerte dyr i alle kategorier.

– Nå får vi satse på oksen. Vi bør jo ha med litt kjøtt hjem også, smiler Jan Edgar.

Vi nyter en bedre lunsj mens hundene jobber. Igjen er det Lobo som har spikret elg. Tommy er nok en gang klar til å stille inn på losen, de to andre hiver seg rundt og forposter.

Med GPS-en som veiviser avanserer vi raskt framover, så lydløst som mulig. I det vi nærmer oss et høydedrag hører vi hunden ause taktfast på et stykke framme, grov i målet. Losen står som en påle.

– Helt perfekt, mumler Tommy og kan konstatere at nå er også Martta på vei. Snart har vi to jämter i full los foran oss.

Kortvarig lykke
– Generelt har kalvekuer lettere for å stå i uttaket enn ungdyr og okser, og særlig godt står ku med tvillingkalver. Også enkelte gamle okser kan stå godt, forklarer jaktleder.

Vi runder forsiktig kollen og setter oss. Tommy strekker seg over noen einerbusker.

– Det er i alle fall ei voksen ku der.

Fra vår posisjon ser vi skimtvise hvite elglegger i tett granskog og et par buskete bikkjer som raskt skifter posisjoner, før de gir på igjen. Det står stødig.

De siste 100 meterne er åndeløs spenning. Vi kjenner gleden ved å være i skuddposisjon, og et brått blaff av skuffelse når vi må konstatere at elgkua er alene med hundene. Ikke skytbar.

Lobo er en snartur innom oss, før han returnerer til kua og loser videre. Elgkua liker seg ikke, gjør enkelte utfall mot hundene.

Losen beveger seg om vår mann får hanket inn gutten, mens Martta forsvinner med elgen i ganglos, og har åpenbart ikke tenkt å legge av med det første.

Ganglos
Vi forlater området, og slipper på nytt i en annen kant av valdet. Minutter seinere viser peileren at hunden har funnet dyr.

– Dette er ikke typisk ku med kalv, fastslår Tommy og får det travelt. Vi kjører rundt terrenget, peiler fra andre siden, og kan konstatere at det er stålos på det høyeste punktet.

På vei opp ser vi at losen nærmer seg. Ganglos.

Vi stuper i skjul og avventer i spenning.

Oksen kommer
Over bakkekammen kommer Lobo. Med ei stor, enslig ku.

– Helv …

En oppgitt hundefører lirer stille av seg litt frustrasjon, men lar hunden passere. Heldigvis!

Minuttet seinere er oksen der. Tommy plystrer, oksen stopper 30 meter unna. Rifla er allerede i skulderhøyde, skuddet går, en 30–06 sitter der den skal. Oksen tipper over ende etter få meter.

Jo, vi er enige; ingen ting slår løshundjakta, enten det går eller står …

Når elgen står

* Den perfekte løshunden avpasser søket etter forholdene, har god kontakt med fører, finner elg som den klarer å holde, har godt mål og slipper, om elgen tar ut over alle blåner.

* Søk på mellom 10 og 20 minutter ansees som ideelt. Da holder hunden fin kontakt, samtidig som den dekker terrenget godt, mens hundeføreren avanserer rolig fram i terrenget.

* Hunden bør nærme seg elgen varsomt. Først noen prøvende «boff», etterfulgt av noen forsiktige «boff» på litt avstand. Deretter øker lostakten suksessivt, samtidig som hunden nærmer seg elgen. Går hunden for hardt på, øker sjansen for at elgen stikker i vei.

Stålos. En jevn losføring er ofte det beste for å få elgen til å stå godt. 60–90 boff i minuttet anses ofte som det optimale. Ved å lose taktfast, kan hunden lede jegeren til dyret, samtidig som elgen er fokusert på den losende hunden.

Skytteren må ha 100 prosent kontroll på hvor hunden befinner seg, før skudd. Spesielt utsatt er hunder som hele tida beveger seg rundt elgen.

Dersom elgen tar ut, skal hunden forfølge den i rimelig tid, uten losføring, til elgen velger å stoppe. En god elghund vil forsøke å komme opp på siden av elgen og dermed få den til å stoppe eller redusere farten.

I ganglos forflytter elgen seg relativt sakte, mens hunden loser i gangfart. Så lenge hunden kan gå etter elgen er det ønskelig at den loser. Dette er fordelaktig for postskytterne, som gjøres oppmerksomme på elgen som nærmer seg.

Om elgen ikke stopper innen en halv time til en time etter uttak, bør hunden gi seg og returnere til hundefører. Hvis ikke, vil ekvipasjen i mange tilfeller havne utenfor drevet eller til og med utenfor valdet. Er det i tillegg med dyr som ikke er jaktbart, ja da går gjerne store deler av jaktdagen.