En måned med packraft på Nordkalotten

Etter å ha tilbakelagt to forblåste mil kommer jeg ned til et lavereliggende område med mer vegetasjon og ly. Jeg stavrer meg hutrende på land. Får opp teltet og kaster i meg litt mat før jeg kollapser i soveposen.

Den draumen

Mange har nok undret seg over de tilsynelatende masochistiske tilbøyelighetene til den sorten mennesker som velger å utsette seg for slike opplevelser frivillig. Men er ikke trangen til å utforske livet «utenfor bymurene» noe som har gjort seg gjeldende siden sivilisasjonens begynnelse?

De fleste gamle visdomsskriftene i verden har også fortel- linger om hvordan sentrale tenkere eller profeter har funnet visdom i ensomhet og i kontakt med naturen. Denne ideen – og opplevelsen – av å tre inn i noe annet, noe tidløst og dypt meningsfullt har fulgt meg siden jeg var ganske liten. Og drømmen om en lengre «ekspedisjon» (av både indre og ytre karakter) har vært der siden tenårene.

Dette lå som bakteppe da min kjære tok tak i den under- liggende oppfordringen og proklamerte: «Jeg syns du skal gjøre det!». Bak ethvert stort forehavende står det gjerne en stor kvinne. Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg; man kan få det oppfylt. En måned i villmarka. Drømmen. Nå skulle den bli virkelig.

Bitter erfaring

Håven! Jeg tar meg i å gripe etter den, før jeg kommer på at jeg lot den ligge igjen hjemme – for å spare vekt. Nå angrer jeg som en hund. Første kastet fra en liten øy i et nydelig røyevann ga bunn- napp. Trodde jeg. Så begynte bunnen å bevege seg. Inn kom etter hvert en kubbe av ei røye. Den hadde tatt hardt og satt godt. Tilsynelatende.
Røya veltet seg som en julegris i vannskorpa. Men landingsforholdene var ugreie.

Jeg måtte tilbake den veien jeg kom – med røya på slep. I det jeg skulle lukke hånda rundt gjellene, slapp kroken røyekjeften. Et kraftig slag med halen, og drømme- fisken var borte. Sånn kan det gå når man priori- terer feil i pakkelista.

Leve av landet

Da Fridtjof Nansen gikk tilbake fra Christiania til Bergen, etter å ha vært med i et hopprenn i Husebybakken, la han turen over Vossaskavlen. Han hadde da med seg én ekstra ullskjorte og to flatbrødleiver. Målet mitt var å klare meg med så lite medbrakt som mulig, og leve hovedsakelig av hva jeg kunne fange og sanke. Men noe mer enn Nansen ble det.

Breddetest: Hva er den beste packraften?

Ønsket om å leve så mye som mulig av naturen, spilte også inn på hvor turen skulle finne sted. Dessverre er produktive områder med sammenhengende, urørt natur mangelvare. Men noen områder skiller seg positivt ut, som for eksempel deler av Nordkalotten.

Grundige studier

Moderne kartmotorer er fantastiske hjelpemidler til å planlegge en slik tur. Lantmäteriet.se og kartplatsen på suomi.fi tilbyr tilsvarende tjenester som norgeskart.no. Etter grundige studier av hele Nordkalotten, falt valget til slutt på et større område med relativt sammenhengende vannveier, og ruten ble planlagt til å dekke en distanse på rundt 24 mil. Tids- rommet ble lagt til perioden fra 15. juli til 15. august 2021.

Packraft

Jeg ønsket stor grad av fleksibilitet når det gjaldt rutevalg. Derfor gikk jeg for packraft, den nye landeplagen, som fram- komstmiddel. Fordelene er lav egenvekt, god bæreevne, lett manøvrering og grunn kjøl.

Ulempene er lav retningsstabilitet og høy vindavdrift, foruten noe usikre miljøaspekter rundt produksjonen. Siden den er så «grunn», opphever sterk vind effekten av strøm i vannet. Med andre ord risikerer man å drive oppstrøms selv med ganske god driv i elva man padler, hvilket jeg også fikk oppleve flere ganger.

Mange fordeler

Men packraft åpner jo også for de helt store opplevelsene. Hvem har ikke drømt om å kunne ha med seg en båt – på ryggen? En båt som også er mulig å manøvrere i kronglete elvefar og som tåler krass vind og relativt høye bølger. Slik vil det jo bli mulig å nå ut til fiskeplasser man ellers bare kunne ha drømt om. Og erfaringen var at fisken var svært lite sky overfor skyggen som packraften ga.

Naturen oppleves også mer variert enn når man beveger seg til fots. Kombinasjonen av å gå lengre strekker, for så å blåse opp raften og gli sakte inn i solnedgangen over et stille vannspeil, var fantastisk. Dorging med flytesnøre på fluestanga etter raften, var også en svært effektiv fiskemetode. Flytesnøret gjør at man minimerer problemer forbundet med ujevn hastighet på farkosten, som hele tiden påvirkes av vindens styrke og retning.

Magisk

Elvene var ofte for små til at de kunne padles effektivt, så jeg vil anbefale andre å legge en slik tur litt tidligere på sesongen, mens det er mer smeltevann i systemene. Hvis man da ikke baserer seg mer på å padle vann og innsjøer.

Når det er sagt, synes jeg packraften klarte krevende elvepadling svært bra. Dessuten tålte den stiv kuling med storm i kastene overraskende godt. Videre er naturopplevelsen ved å sitte så nær vannflaten helt magisk. Man får god tid til å komme inn i en meditativ tilværelse når man padler store vann med packraft. Den bidrar på mange måter til å viske bort grensene mellom en selv og naturen.

Storm og stille

Første halvdel av juli 2021 bød på en voldsom varmeperiode. Andre halvdel, derimot, var først preget av restene etter en tropisk orkan, og siden av flere polare lavtrykk som dundret ned over Nordkalotten.

I ti dager i strekk hadde jeg kuling med storm i kastene. Det er en kald opplevelse å sitte i packraft og padle døgn etter døgn i 3–4 grader og stiv kuling.

Da var jeg svært glad jeg hadde spandert på meg luksusen med vadebukse og crocs som vadesko. Utrolig kjekt også når lav vannføring i småelvene gjør at det blir mange turer ut og inn av båten.

Fiskelykke

Jeg tok ingen sjanser når det gjaldt å få fisk. To slukstenger og to fluestenger hadde jeg med, og betraktelig flere fluer enn «to March Brown». Det viste seg at jeg kunne ha spart noe vekt på å ta med mindre fiskeutstyr. Tre-fire sluker, tre-fire spinnere, et par muddlere og litt forskjellige tørrfluer hadde holdt i massevis.

Men når levebrødet ditt avhenger av det, vil du sjelden ta stor risiko. Heldigvis var det ikke noe problem å skaffe seg matfisk. Og for en kvalitet!

Feite blanke ørreter hadde kviknet skikkelig til under varmeperioden her i de marginale yttergrensene i nord. Og nå kom det også værforandring. Det setter jo gjerne fart i fisken. Turens største (snaue to kilo) ble tatt på fluestang i full storm! Både ørreten og røya var i flott kondisjon, runde og brede over ryggen, og godt med fett på innvollene.

Jeg har ikke tall på de 750-grammerne som ble satt ut igjen, ettersom jeg hadde nok matfisk, og fisket spesifikt etter eksemplarer som kunne bryte tokilosgrensa.

Altoppslukende

Noe av det som appellerer mest til meg når det gjelder denne typen friluftsliv, er opplevelsen av å gå helt opp (og inn) i aktiviteten. Alt dreier seg om å lese naturens mange tegn, leve seg inn i fiskens liv, sanse alle de utallige inntrykkene som kan være avgjørende for om man får fisk eller ikke.

Men det handler også om å gjøre ingenting i passelige mengder. Å bare sitte og se, lukte, sanse – det er sjelebot i slikt. Dette er vel noe som nærmer seg språkets grenser. Det blir så personlig, så subjektivt, at det blir vanskelig å formidle. Men jeg tror det er noe vi alle kan kjenne igjen, vi som lever med og for disse opplevelsene.

Det perfektes problem

Hva er det vi dypest sett søker? Mange har gjort forsøk på å artikulere svar på dette spørsmålet. Motkulturen på 1960-tallet tok opp igjen mange av romantikkens ideer om tilbaketrekning fra sivilisa- sjonen i et forsøk på å finne noe «egentlig» eller «autentisk».

Arne Næss og andre dypøkologer og økofilosofer har forsøkt å undersøke hva denne opplevelsen av dyp mening i kontakt med naturen egentlig handler om. De har også forsøkt å etablere alternative samfunnsmodeller og etiske systemer som skulle danne grunnlag for et liv som var mer i pakt med naturen og mindre stressende for både mennesker og natur.

Vi kan vel i dag si at de i liten grad lyktes med dette. Og jeg tror en av grunnene til at disse prosjektene mislyktes, var at de fokuserte for mye på det perfekte eller ultimate.

Kontrastene i livet

Mennesket er et blandet vesen, som samfunnsmedisineren Per Fugelli sa. Vi trenger kontraster. Å leve ute i fri natur en måneds tid eller to, kan kanskje bare framstå som noe fri- gjørende og spennende, hvis man kommer fra noe helt annet. I filosofien kalles dette gjerne «det godes problem», altså dette at noe godt bare kan oppleves som noe godt hvis det kontrasteres med noe mindre godt.

Jeg tror en mulig kilde til dyp livsglede som Arne Næss var så opptatt av, ligger i pendlingen mellom sivilisasjonens komplekse forventninger og materielle trygghet, og naturens enkle utfordringer og materielle utrygghet.

Etter nesten et år er det fortsatt flere ting jeg setter mer pris på nå enn da jeg dro, men man blir fort vant til å ta sivili- sasjonens mange gleder som en selvfølge.
Jeg tror de fleste av oss fra tid til annen kan ha godt av et lengre opphold i naturen, som en balanserende faktor i til- værelsen.

Jeg skal i hvert fall tilbake.