Bølgene slår brutalt mot min spede farkost mens jeg krysser ukjent farvann i jakten på ly. Jeg har ingen sjanse om jeg får sjøen på tvers. Klokka har passert midnatt. Det er tre-fire grader i lufta. 23 sekundmeter i kastene. Jeg padler alt jeg makter for å holde hekken opp mot vinden. Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?
Etter å ha tilbakelagt to forblåste mil kommer jeg ned til et lavereliggende område med mer vegetasjon og ly. Jeg stavrer meg hutrende på land. Får opp teltet og kaster i meg litt mat før jeg kollapser i soveposen.
Den draumen
Mange har nok undret seg over de tilsynelatende masochistiske tilbøyelighetene til den sorten mennesker som velger å utsette seg for slike opplevelser frivillig. Men er ikke trangen til å utforske livet «utenfor bymurene» noe som har gjort seg gjeldende siden sivilisasjonens begynnelse?
