Annonse
Er disse karene noe av det mest beinharde Norge har avlet frem?
Er disse karene noe av det mest beinharde Norge har avlet frem?

Tema

En historie om å tåle

De var fra en annen tid. Kanskje gjorde det at de tålte mer enn oss?

Publisert Sist oppdatert

Jeg har inntrykk av at turfolk og eventyrere var tøffere før, sa en kollega for en tid tilbake. Selv var han sånn passe tøff. En godt voksen jeger, fisker og vandrer. Herdet av flerfoldige mil, uværsdøgn og vinternetter. 

Altså ikke helt ulik mange av dere som leser dette bladet. Vi er jo turfolk, mange av oss, og turfolk er gjerne ganske tøffe. Det mener vi i hvert fall selv. Men hadde han rett? Var folk enda tøffere før?

Annen ballast

For å svare på et slikt spørsmål, må vi først definere hva det betyr å være «tøff». Vi spurte Johanne Refseth. 

Hun er forfatter av boka Tøffere enn du tror, der hun som turglad psykolog skriver om redsel og mot til å tåle mer, pakket inn i beskrivelser av hvordan hun selv har trent seg opp til å takle krevende turer.

– For meg er det å være tøff å stå foran en oppgave som du opplever som ubehagelig, men som du gjør likevel. At du tar det neste steget som skal til, sier Refseth. Med sin bok har hun selv blitt formidler av natur og friluftsliv. 

«Eventyrer» er hun kanskje ikke, men arvtager i en rekke av norske turformidlere, som strekker seg tilbake til navn som Fridtjof Nansen. Var han fra en tid der folk var tøffere enn de er i dag?

– Om vi snakker om tåleevne knyttet til fysisk slit, tenker jeg det er ganske åpenbart at man både var forberedt på og tålte større påkjenninger før enn nå, sier Refseth.

– Jeg tror det har noe med hva man var tilvendt fra starten av. Bestefaren min vokste for eksempel opp i en annen tid. Han var barn i et hus med tolv kvadratmeter jordgulv sammen med syv andre søsken. 

Et sånt utgangspunkt må ha gitt en annen ballast enn hva de fleste nordmenn har med seg i dag, sier Refseth.

I hennes besteforeldregenerasjons barndom, var levestandarden lavere og tungt fysisk arbeid normalen heller enn unntaket. 

Refseth påstår ikke at slike erfaringer utelukkende hadde positiv effekt på folks evne til å stå i motgang, men hun mener at de som taklet utfordringene, kunne ende som mer robuste og dyktige til å takle nye utfordringer seinere.

– Altfor sterk motbør kan ha motsatt effekt. Men forskning har vist at dersom mennesker utsettes for utfordringer som de håndterer og mestrer, så står de bedre rustet til å tåle også neste runde, sier Refseth.

Helge Ingstad ble en nasjonalhelt gjennom sine reiser til blant annet Nord-Amerika, Grønland og Svalbard. Her fra Canada, hvor han blant annet levde som pelsjeger i fire år.
Helge Ingstad ble en nasjonalhelt gjennom sine reiser til blant annet Nord-Amerika, Grønland og Svalbard. Her fra Canada, hvor han blant annet levde som pelsjeger i fire år.

Telttur med Ingstad

En moderne nordmann har altså ikke fått brynet seg på samme type utfordringer som en nordmann som for eksempel ble født i 1899. Årstallet er ikke tilfeldig, for i 1899 ble en av våre tøffere formidlere av natur og friluftsliv født. 

Helge Ingstad skrev seg inn i historien med blant annet skildringer av sitt liv som pelsjeger i Canada og sysselmann på Grønland og Svalbard. Bøkene hans har inspirert generasjoner til å finne veien ut i naturen.

I disse bøkene finner vi også skildringer av motgang og fare. Men skildringene er kanskje ikke helt som de ville vært om de ble skrevet i dag? For å illustrere dette, kan vi nevne et kapittel fra boka Øst for den store bre. 

Ingstad beskriver en episode der han, turkompanjongen og sledehundene deres havner værfast i ikke bare en, men to særdeles heftige vinterstormer på Grønland. Den første tvinger dem til å grave seg ned og ligge tre døgn i en provisorisk snøhule. 

Deretter får de to mennene én dag med godt sledevær, før en ny og kraftigere storm dundrer inn og gir dem ti nye døgn med kamp for overlevelse i et telt som blåses «nesten flatt». 

Nå er de tomme for proviant og primusolje, men de kommer seg igjennom den neste drøye uka ved at de skyter en isbjørn som de kutter i biter og spiser rå. 

Drikkevann smelter de i en metallkopp mellom lårene, mens de ligger i reinskinnssoveposer som veksler mellom å være søkkvåte av regnvann og dypfrosne i polarnatta. I Ingstads bok beskrives strabasene relativt nøkternt. 

Om den siste dagen, en dag der to av hundene deres dør av utmattelse og de selv må brøyte seg flere mil gjennom dyp snø fullstendig dehydrert og utsultede, skriver han: «Dugelig slitne er vi begge. Men frem må vi jo.»

Om vi snakker om tåleevne knyttet til fysisk slit, tenker jeg det er ganske åpenbart at man både var forberedt på og tålte større påkjenninger før enn nå.

Johanne Refseth

Hjalmar Johansen i klassisk «tøff» positur, fra ekspedisjonen der han og Fritjof Nansen gikk av fra polarskipet Fram og forsøkte å nå Nordpolen i 1895-1896. Historien om de to mennenes år alene i isødet, der de blant annet overvintret i en selvbygd steinhytte i åtte måneder, er fortsatt blant de røffeste fortellingene om norske eventyrere.
Hjalmar Johansen i klassisk «tøff» positur, fra ekspedisjonen der han og Fritjof Nansen gikk av fra polarskipet Fram og forsøkte å nå Nordpolen i 1895-1896. Historien om de to mennenes år alene i isødet, der de blant annet overvintret i en selvbygd steinhytte i åtte måneder, er fortsatt blant de røffeste fortellingene om norske eventyrere.

Meningsfullt slit

– Det var «the art of the understatement» som gjaldt, sier Eirik Sandberg Ingstad, barnebarn av eventyreren. Dagens Ingstad mener Helge formidlet opplevelsene i en tid der det var et eget mål å ikke gjøre så stort nummer ut av fare.

Johanne Refseth kaller seg «psykolog med sovepose» og har gjort det til levebrød å formidle friluftsliv og psykologi, deriblant kunnskap om hvordan vi kan trene oss til å tåle og våge mer.
Johanne Refseth kaller seg «psykolog med sovepose» og har gjort det til levebrød å formidle friluftsliv og psykologi, deriblant kunnskap om hvordan vi kan trene oss til å tåle og våge mer.

– I dag er det nærmest blitt et mål å katalogføre nær-døden-opplevelser og fortelle om dem i store ord. Det gjorde man ikke på samme måte da, sier han.

Han legger imidlertid ikke skjul på at Helge Ingstad reint faktisk var en harding som taklet motgang spesielt godt.

– Om han ikke var tøffere enn gjennomsnittet i utgangspunktet, så ble han det. Som ung fant han sine forbilder blant urbefolkning og jegere i Canada, og han ble enormt inspirert av deres evne til å mestre det harde villmarkslivet. Ingstad forteller at bestefaren ikke gjorde store nummer ut av motgangen han hadde vært igjennom, heller ikke privat.

– Han kunne for eksempel nevne at en situasjon hadde vært «jævlig kald», men han sa det alltid med letthet. Jeg tror han fant mye mening og glede i de kampene for tilværelsen som han hadde opplevd.

«Vestkysten eller døden»

Et moment som tydelig skiller dagens eventyrere fra Ingstad og de andre gamle nasjonalheltene, er muligheten til kommunikasjon og hjelp. «Vestkysten eller døden.» Det var de to mulige sluttresultatene da Fridtjof Nansen ledet sin første store ekspedisjon over Grønland i 1888. 

Sammen med fem andre menn skulle han settes av fra et skip ved Grønlands østkyst. Foran dem lå en isdekt kjempeøy som aldri tidligere var krysset. Mye kan sies om denne ekspedisjonen og prøvelsene den ble utsatt for. 

Men det som kanskje i størst grad skiller denne og nåtidens ekspedisjoner, er den totale nødvendigheten av å komme frem. Mennene hadde selvfølgelig ingen moderne GPS-telefon, ikke noe helikopterstøtte, ingen returmulighet.

Det var virkelig vestkysten eller døden. For Nansen var det tydeligvis bare positivt. «Jeg var av den mening at en retrettlinje er en farlig hindring for folk som vil nå sitt mål, for da gjelder det å sette alt inn, og ikke kaste kostbar tid bort med å se sig tilbake, når en har  mer enn nok med å se frem,» skrev han etterpå i boka På ski over Grønland. Er dette noe en moderne eventyrer kunne ha utsatt seg for?

Noen hardhauser har fått litt mer enn bare is i barten. Bildet viser en meteorolog på forskningsekspedisjon i Antarktis mellom 1911 og 1914.
Noen hardhauser har fått litt mer enn bare is i barten. Bildet viser en meteorolog på forskningsekspedisjon i Antarktis mellom 1911 og 1914.

Risikovillig

Så sent som i desember 2024 forsøkte Arne-Kristian Teigland å slå verdensrekorden for raskeste skitur til Sydpolen. Det endte med at han kollapset i isødet. 

Men isødet er ikke så øde lenger, og allerede etter noen timer var han hentet ut med fly. Kunne han ha lagt ut på en sånn ekspedisjon i dag om han ikke hadde hatt mulighet til kommunikasjon?

– Ja, det tror jeg faktisk, sier Teigland.

– Men da hadde jeg lagt inn en større sikkerhets- margin, med mer brensel og mer mat. Denne ekspedisjonen var rigget for å gå fortest mulig, og hver bestanddel av utstyr og ernæring var valgt for akkurat det.

Teigland er blant dem som faktisk gjerne skulle ha sluppet mye av kommunikasjonen som medfølger en moderne polekspedisjon, som rapportering til basestasjon og følgere. 

Den kommunikasjonen kan til tider føles som en belastning når man egentlig bare vil arbeide fysisk med kroppen og nyte naturen, mener han

Han forteller at han kan kjenne mye nostalgi rundt tidligere eventyreres mulighet til å bare gi slipp på alt sikkerhetsnett.

– Jeg har nok et forherliget bilde av fortida og en voldsom respekt for «de gamle gutta» sine bragder. Jeg skulle gjerne ha gått ut i det ukjente, slik som de kunne den gangen. Men det er bare ikke mulig å gjøre på samme måte i dag, sier han.

Lysten til oppdagelse lever altså fortsatt. Teigland mener likevel at tidligere tiders ekspedisjonsfarere var «laga av noe annet enn oss» med tanke på hva slags utstyr de klarte seg med. 

Treski, skinnsoveposer og bomullstelt er noe de færreste av oss ville tatt med til så mye som en helgetur på påskefjellet. Nansen og andre baserte overlevelsen sin på slikt utstyr i noen av klodens mest ugjestmilde hjørner.

– Der er det stor forskjell og vanskelig å sette seg inn i hva de fikk til, mener Arne-Kristian Teigland.

– De brukte datidens beste utstyr, og vi bruker nåtidens beste. Sånn sett er det likhet. Men det er klart at spranget i utvikling har vært stort.

Tok en Amundsen

En som har følt dette utstyret på kroppen, er den erfarne polfareren Rune Gjeldnes. Han ledet i 2005 en norsk gruppe som gjenskapte Roald Amundsens tur til Sydpolen fra 1911, utstyrt på samme måte som de gamle polarheltene. Deres erfaring: At utstyret var tyngre i vekt, men at bruksverdien var høy.

– Vi trengte en tilvenningsfase for å forstå hvordan vi skulle bruke det riktig. Men så snart det var gjort, fungerte egentlig ting som selskinns- bekledning helt topp. Og soveposene av reinskinn sov vi greit i også i -34 grader, som var det kaldeste vi opplevde på turen, sier Gjeldnes.

– Vi var også overrasket over hvor godt teltene stod i vinden. Vi måtte bare lære oss først at sømmene revnet om vi strammet opp duken for mye. Om vi lot teltet få bevege seg mer med vindkastene, så tålte konstruksjonen mye juling.

Gjeldnes mener at Amundsen ivaretok sikkerheten på ekspedisjonen sin omtrent like godt som en moderne eventyrer, tross datidens mangel på kommunikasjon. Da de gjenskapte turen, benyttet de nemlig også det samme systemet for sikkerhet som i 1911, og det systemet mener Gjeldnes at var nesten bedre enn nødvendig.

– Amundsen tenkte sikkerhet hele veien, fra start til slutt. De la igjen depoter av mat og bygde varder å orientere etter hele veien inn mot polpunktet. Vi gjorde det samme, og vi fikk virkelig oppleve hvor problemfri og trygg tilbakeveien ble på grunn av det, sier han.

Rune Gjeldnes (til høyre) er blant dagens eventyrere som har fortsatt å presse grensene for hva som er mulig å få til. Her sammen med Harald Kippenes under et forsøk på å simulere Roald Amundsens ferd til Sydpolen.
Rune Gjeldnes (til høyre) er blant dagens eventyrere som har fortsatt å presse grensene for hva som er mulig å få til. Her sammen med Harald Kippenes under et forsøk på å simulere Roald Amundsens ferd til Sydpolen.

Dødsangst og traumer

Rune Gjeldnes er klar på at totalbildet av turene til folk som Ingstad, Nansen og Amundsen viser en tid der man tok større sjanser. Men det betyr ikke at folk som han selv ikke utsetter seg for fare i dag også.

Blant egne ekspedisjoner, nevner han da han gikk 90 dager alene på ski over Antarktis i 2006. 13 av dagene brukte han på å krysse breen Priestley Glacier, et virvar av is og sprekker på kanten av polplatået.

– Her inne måtte jeg over snøbro etter snøbro. Hver eneste kryssing var livsfarlig, og jeg hadde sammenhengende dødsangst i mange dager i strekk, sier han.

Akkurat denne opplevelsen har ikke Gjeldnes behov for å fremstille som «tøff» på noen positiv måte. Han kom tvert imot ut av det hele med traumer som har preget årene etterpå.

– Jeg har gjennomlevd sjansene jeg tok igjen og igjen. Så den ekspedisjonen har dessverre hatt mer negativ enn positiv påvirkning på psyken. Rune Gjeldnes tenker at også noen av tidligere tiders eventyrere nok kan ha båret på lignende traumer etter episoder de opplevde.

– Men det er vanskelig å vite, de tilhørte en annen generasjon og en tidsepoke der man ikke snakket om slikt på samme måte.

Flere har forsøkt å gjenskape fortidens ekspedisjoner i originalt utstyr. Her fra en ferd over Grønland i Fritjof Nansens fotspor i 1988. – Utstyret veide absolutt mer enn samme type utstyr gjør i dag. Men det fungerte bra, selv i ned mot 40 minusgrader, sier en av ekspedisjonsfarerne, Stein P. Aasheim.
Flere har forsøkt å gjenskape fortidens ekspedisjoner i originalt utstyr. Her fra en ferd over Grønland i Fritjof Nansens fotspor i 1988. – Utstyret veide absolutt mer enn samme type utstyr gjør i dag. Men det fungerte bra, selv i ned mot 40 minusgrader, sier en av ekspedisjonsfarerne, Stein P. Aasheim.

Annet tankesett

Det er vanskelig å forstå selve mentaliteten i en annen epoke enn sin egen. Det mener i hvert fall Stein P. Aasheim, klatrer og forfatter og eventyrer med en lang merittliste bak seg. 

Han har lest seg gjennom det meste av norsk ekspedisjonshistorie, men er fortsatt ikke helt klok på hvordan tidligere tiders eventyrere tenkte.

– Tidsånden de levde i, har vi aldri mulighet til å forstå helt ut. Derfor kan vi heller ikke forstå akkurat hvordan de reagerte på ulike situasjoner, mener han.

Han nevner dagbøker og brev skrevet av Roald Amundsens mannskap på polarskuta Fram som et eksempel på reaksjoner det kan være vanskelig å tolke i dag. Dette var et mannskap som seilte fra Norge i troen på at de skulle til Nordpolen og være bortreist i maksimalt fem år. 

Først underveis ble de fortalt at Amundsen hadde en hemmelig plan om å bli første menneske til Sydpolen, og at denne endringen kunne legge ett ekstra år til reisen.

– De fikk anledning til å trekke seg og forlate skuta, men ingen av dem gjorde det. Dette var menn som hadde familier og liv hjemme, men ikke i én dagbok eller ett brev finner vi noen som klager eller er noe som helst negative til et ekstra år i isen, sier Stein P. Aasheim.

Han mener at reaksjoner som dette tyder på at datidens mennesker hadde et annet tankesett.

– Jeg tenker at de rett og slett var skrudd sammen på en annen måte enn oss, sier han.

Det var mye som ikke gikk etter planen under Fridtjof Nansens Fram- ekspedisjon. Etter 18 måneder i skruisen forlot han skuta sammen med Hjalmar Johansen, og la i vei på det som ble et mislykket forøk på å nå Nordpolen. Tegningen viser en mye omtalt hendelse under ferden, der Johansen havner i basketak med en isbjørn. Mens Nansen jobber febrilsk med å få fram geveret, skal Johansen rolig ha uttalt: «Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.»
Det var mye som ikke gikk etter planen under Fridtjof Nansens Fram- ekspedisjon. Etter 18 måneder i skruisen forlot han skuta sammen med Hjalmar Johansen, og la i vei på det som ble et mislykket forøk på å nå Nordpolen. Tegningen viser en mye omtalt hendelse under ferden, der Johansen havner i basketak med en isbjørn. Mens Nansen jobber febrilsk med å få fram geværet, skal Johansen rolig ha uttalt: «Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.»

Steg for steg

Ja. Så var folk kanskje litt tøffere før, i hvert fall på noen områder. Da har vi i hvert fall noe å strekke oss etter. For oss vanlige folk, som kanskje vil bli litt tøffere, tror psykolog Johanne Refseth at turlivet i seg selv kan ha god effekt.

– Friluftsliv byr på en del situasjoner som er krevende både fysisk og mentalt. Når du takler dem, får du mestring og ser resultatene med en gang. Sånt kan ha overføringsverdi til livet for øvrig, sier Refseth.

Hun er selv langt unna Nansens tålemot, men forteller blant annet om hvordan hennes egen selvtillit vokste da hun stegvis lærte seg noe så enkelt som å sove alene i telt. Den samme type prosess kan brukes for alle som vil gå et skritt videre, enten det handler om å takle litt mer krevende jakt- og f isketurer eller livet for øvrig.

– Kunsten er å definere hvor man selv vil bli tøffere, og så ta prosessen steg for steg.

Soveposer etter Nansens modell veier definitivt mer enn moderne poser. Isolasjonsevnen er imidlertid god.
Soveposer etter Nansens modell veier definitivt mer enn moderne poser. Isolasjonsevnen er imidlertid god.
Powered by Labrador CMS