Tilsvar
Om blåbær, smånagere og hønsefugler
Dette er et leserinnlegg. Meningene som kommer til uttrykk står for skribentens egen regning.
I Jakt & Fiske nr. 6–24 kommer professor Olav Hjeljord og medforfattere med en kritikk av mitt innlegg i nr. 4-24, der jeg argumenterer for at blåbærplantas næringskvalitet høyst sannsynlig har stor betydning for lirypas hekkesuksess. Jeg vil her starte med smågnagernes bestandssvingninger, som er grunnleggende for vurderingen av hønsefuglenes.
Smågnagerår
Slik jeg ser det, finnes det ingen andre troverdige forklaringer for smågnagersyklusene enn plantestresshypotesen til professor Thomas White.
Denne går ut på at visse stressfaktorer tvinger plantene til å omdanne fordøyelseshemmende proteiner til transportable og lettfordøyelige proteiner, slik at vi kommer over planteeterens kritiske terskel for proteinopptak per tidsenhet.
Proteiner er som kjent helt nødvendig for dyrs reproduksjon og vekst. Mine kritikere hevder at ingen har klart å vise at plantekvalitet varierer så mye at det kan forklare bestandssvingningene, men hvor mange har forsøkt?
Plantekjemi og planteforsvar er et komplekst fagfelt, og jeg savner større interesse for å sette seg inn i dette. Uansett har ikke jeg selv kompetanse til å gjøre de nødvendige analysene. Men hvis hypotesen holder, burde vi være i stand til å påvise de aktuelle plantestressfaktorene.
En mulig stressfaktor er sterk frøsetting. Mange plantearter har gjerne frøår samtidig, som følge av at de langt på vei trigges av de samme værvariablene. Det kan forklare at ulike smågnagere ofte, men ikke alltid, svinger i takt, selv om de beiter på forskjellige planter.
Viktig for blomstringsinduksjonen er blant annet lufttrykk i juni, en faktor som faktisk varierer i et tre-fire års mønster. I Aust-Agder har skogmus og klatremus stort sett svingt i takt, og de unntak som har vært, skyldes at eika og blåbærplanta har vært i utakt med sin frøsetting.
For elgen, som også beiter mye blåbærlyng, er det påvist en statistisk sikker samvariasjon mellom klatremusbestand og både kalvenes slaktevekt og antall kalver observert per ku.
Mye eikenøtter gir god vinteroverlevelse kun for skogmus, som tåler eikenøttenes høye innhold av tanniner. Etter bestandsvekst neste sommer, følger en topp høsten etter frøåret. Ingen betviler mekanismen, fordi vi ser maten. Skogmusa spiser også bær, men ikke bærlyng.
Når så kun klatremusa, og ikke skogmusa, øker etter gode blåbærår, er det vanskelig å finne andre forklaringer enn at det dreier seg om næringskvalitet. Hvor mye klatremusa beiter på blåbærplanta vil imidlertid avhenge av årstid og hvor i syklusen vi befinner oss.
Hjeljord mfl. viser til at gnagertoppene var høyere før 1930, uten at det finnes dokumentasjon på høyere blåbærproduksjon. Imidlertid var det kun lemen som hadde enkelte ekstremt høye bestandstopper på slutten av 1800- og tidlig 1900-tallet.
Når det gjelder larver på blåbærlyngen, er situasjonen litt mer kompleks, for de påvirkes også av andre fysiske faktorer.
For elgen, som også beiter mye blåbærlyng, er det påvist en statistisk sikker samvariasjon mellom klatremusbestand og både kalvenes slaktevekt og antall kalver observert per ku.
Dette er artikler Hjeljord selv er medforfatter på. Siden det ikke fantes store rovdyr i de aktuelle områdene, var vi enige om at den eneste logiske forklaringen var at begge artene påvirkes av kvaliteten på en felles beiteplante, nemlig blåbærplanta. Likevel nekter Hjeljord for at hønsefuglene påvirkes. Forstå det den som kan.
Alternativ-bytte-hypotesen
På bakgrunn av det som er sagt til nå, mener jeg det ville være ulogisk om ikke også hønsefuglene påvirkes av varierende næringskvalitet. Det har imidlertid aldri vært min mening å så tvil om at variasjoner i bestandene av et byttedyr kan få effekt på andre arter, via predasjon.
Det burde være opplagt når jeg skriver at gnagerår ikke nødvendigvis er gunstig for hønsefuglene, på grunn av det økte predasjonstrykket man får når gnagerbestanden kollapser.
Det vises til at Yngvar Hagen og Svein Myrberget la vekt på alternativ-bytte-hypotesen, men de var jo ikke kjent med plante stress-hypotesen, og jeg fulgte også i deres spor i mine tidlige år som forsker.
Manglende kunnskap om plantestress-hypotesen kan også være noe av grunnen til at hovedtyngden av viten- skapelige studier i hovedsak har fokusert på predasjon.
Det er helt klart at mange studier støtter alternativ-bytte- hypotesen, men det kan også legges fram flere studier som indikerer at denne ikke er hele forklaringen på samvariasjonen mellom smågnagere og hønsefugler.
Sluttord
Jeg har i årenes løp skrevet 29 vitenskapelige artikler relatert til plantestresshypotesen, samt to relatert til frøsetting hos blåbær. Dette er artikler som altså har vært gjennom det nåløyet det er å bli godkjent av fagfeller og redaktører av internasjonale vitenskapelig journaler.
På disse artiklene har jeg hatt 24 medforfattere. Hvis Hjeljord mfl. hadde lest disse artiklene, og da med åpent sinn, tror jeg de ville innsett selv hvor lite substans det er i kritikken de har kommet med.
Jeg vil avslutte med å kommentere en vesentlig mangel i innlegget til Hjeljord mfl. At bestandene av klatremus og hønsefugler har topper etter gode blåbærår er udiskutabelt. Siden forfatterne mener at disse dyreartene ikke påvirkes av bærproduksjon, må de jo nødvendigvis ha en alternativ forklaring på denne samvariasjonen. Jeg venter i spenning på å høre hva det kan være.
