Leserinnlegg
Problemene i Oslofjorden
– Mellomskarven nevnes i alt for liten grad når vi diskuterer problemene i Oslofjorden.
Det er mange kloke hoder som har sine meninger om hvilke problemer vi står overfor i Oslofjorden. Fiskebestanden i fjorden er som kjent sterkt redusert, og det er innført fiskerstriksjoner over en lav sko.
Det er stadig nevnt overfiske, forurensing og selbestand, og det er selvfølgelig ikke uten grunn. Fiskeridirektoratet har økt antallet fellingstillatelser i jakt på kystsel i de tilhørende kommunene, og det innføres nye tiltak fra organisasjoner med hensyn til miljø og bærekraft innenfor diverse nisjer og bransjer.
Men en vesentlig årsak til mye av problematikken nevnes i altfor liten grad. Mellomskarven!
Mellomskarven dukket opp her tidlig på nittitallet, og det ble registrert noen svært få hekkende par i Fredrikstads skjærgård, ved Glommas utløp. Etter dette har det raskt gått feil vei med den lokale fiskebestanden.
Det er blitt sagt at en skarv spiser «kun» 400–500 gram om dagen, noe som er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har med egne øyne sett en skarv ta fire ørreter i løpet av tre kvarter en tidlig morgenstund.
Til sammen utgjorde mengden fisk godt over en kilo. NINA innrømmer å ha dissekert en skarv med 1,2 kg fisk i seg. Etter å ha tatt prøver av mageinnholdet, kunne de fastslå at prosentandelen av torsk i mageinnholdet var meget lav.
Kanskje ikke så overraskende, med tanke på at den nesten ikke finnes torsk igjen i Oslofjorden. En skarv spiser de fleste typer fisk! Ei ulke med pigger er intet hinder. I dag hekker det mellom 800–900 skarvepar i Fredrikstad, og vi opplever en metning med tanke på mattilgang.
Dette har ført til at problemet forflytter seg, og flere hekkeplasser for skarv etableres videre langs kysten. Skarven som allerede holder til her, må dra lenger for å finne mat, og er i motsetning til tidligere, blitt et vanlig skue i alt av innsjøer, bekker og tjern.
Lokale jegere og ildsjeler har iherdig forsøkt å utvide mulig hetene for jakt på skarv. Det viser seg å være vanskelig, da forvaltningsmyndighetene frykter at det skal felles for mye storskarv.
Til informasjon kan det sies at mellomskarven har spredd seg i så stor grad at den beviselig også parer seg med storskarv, og vi har fått hybrider av artene. Dette ødelegger for den videre utviklingen av de særegne artene.
Mellomskarven har allerede blitt et alvorlig problem i Danmark, Sverige og ellers i Europa, og flere har innført skadefelling. På samme måte som mink, hører den ikke til her i regionen, og bestanden burde vært sterkt regulert.
I stedet innfører vi fiskerestriksjoner, og noen mener faktisk at alt fiske burde bli forbudt. Dette mener jeg er helt feil løsning. Det finnes godt med makrell, ørret og sild. Krabbe er det for mye av, og bestanden av kreps og hummer er absolutt brukbar.
Det som kanskje burde forbys, er fiske med not og tråleredskaper, som tar opp det aller meste, inkludert det som ikke skulle vært tatt opp. Et annet enkelt tiltak kunne vært å øke minstemålet på sjøørret fra 35 cm til 40 cm.
Det store ønsket er at det settes inn tiltak mot mellomskarven, selv om det også finnes andre tiltak som har medvirkende kraft. Hvem vet, kanskje jeg kan ta med barn og barnebarn på fisketur igjen en gang i fremtiden?
