Klimaendringene forklarer ikke elgkrakket

Ved siste årtusenskiftet kunne elgjegerne høste av bestander med tettheter uten historisk sidestykke. Siden har vi sett en kraftig nedgang i Sør- og Midt-Norge. Flere årsaker er foreslått: overbeite, klimaendring, endret skogsdrift og forstyrrelse.

Østfold beholdt de gode slaktevektene på elgkalv lenger enn nabofylkene vest for Oslofjorden, men nå er krakket en realitet også der. Bestandsstørrelsen og dermed beiteuttaket, er kraftig redusert de seinere årene, men vi ser likevel en samtidig og ved- varende kondisjonsnedgang i stammen.

Elgen i Østfold er godt studert og derfor godt egnet til å drøfte årsakene.

Langvarig kondisjonssvikt

Tilveksten i en elgbestand bestemmes av antall kuer, samt antall kalv produsert per ku. Kalveproduksjonen henger igjen nært sammen med kuenes kondisjon: Når det røyner på, reduseres investeringen i avkom, både i vekt og antall. Stammens kondisjon vises derfor tydelig både i kalvevekter og antall fødte kalver.

Kondisjonssvikten i kalvenes slaktevekt startet langs kysten av Vestfold, Telemark og Agder for 40–50 år siden. I dag ses det i de fleste elgstammene i Sør- og Midt-Norge, samt i Sverige og Finland.

I de sørlige delene av Vestfold og Telemark, falt kalvevektene fra ca. 70 kg på 1970-tallet til ca. 50 kg i dag. Bestandene mot svenskegrensen har klart seg best, men også her er en reduksjon på gang (Figur 1).

Østfold – lenge et av våre beste elgfylker

Bare et par mil skiller elgen på øst- og vestsiden av Oslofjorden. Mens det på vestsiden er mye høybonitets skogsmark, er middels og lav bonitet dominerende i Østfold. Likevel opprettholdt østfoldelgen lenge en bedre kondisjon, høyere tetthet og langt bedre avkastning enn elgen i vest. En forklaring kan være at bjørk – hovedbeitet på østsiden – tåler hard beiting bedre enn rogn, som var viktig beite i vest.

Bestandsvekst, beiteskader og overbeite medførte en reduksjonsavskyting i Østfold tidlig på 1980-tallet (Se figur 2). Østfold var derfor lenge et skoleeksempel på hvordan en høytytende elgbestand kan opprettholdes ved tidlig å avpasse bestanden til beitene.

Nå viser utviklingen at det ikke er så enkelt likevel: De siste årene har brakt Østfold-elgen nær der man var før bestandsveksten startet på 1960-tallet, uten at kondisjonen er bedret. (Se figur 2 og 3).

Bedre vinterbeiter har ikke hjulpet

En redusert bestand bør gi mindre beitepress. Dette bekreftes av beitetakster fra Faun Naturforvaltning og Glommen Mjøsen Skog. Beitepresset vinterstid på bjørkeskudd, som er hovedbeitet i Østfold, ble betydelig redusert fra 2006 til 2022. Beitet på rogn holdt seg noe mer stabilt.

Beitetrykket er etter hvert undersøkt flere steder i Norge. Med få unntak er elgens vinterbeite i busksjiktet redusert eller stabilt over Sørlandet og Østlandet. Det er likevel paradoksalt: I de fleste bestandene fortsetter nedgangen i kalvevektene og i kuenes kondisjon. Hvorfor?

Det er nødvendig også å se på beitekvaliteten resten av året.

Søkte til blåbærlyng på sommeren

Det er sommerbeitene som gir grunnlag for vektøkning og melkeproduksjon. Det er ingen mangel på ny, grønn plantevekst, men for elgen teller kvaliteten, noe Østfold-elgen illustrerer godt:

De to somrene 1986 og 1987 – den første varm og tørr, den andre kjølig og fuktig – ble radiomerkede elger fulgt nøye. På tross av mye lauv på hogstflatene, trakk elgen overraskende nok fra juli og utover til eldre, halvåpen skog for å beite bl.a. vier og blåbærlyng av god kvalitet.

Under sommerbeite utnytter elgen feltsjiktet mer, altså planter på bakken. Plantene her kan utgjøre opp mot halvparten av beitet totalt. Elgens sommerbeite i den eldre skogen i Østfold, gjaldt skog som ikke tidligere var flatehogd. Nå er imidlertid det meste av denne skogen hogd. Den nye skogen som har kommet opp er tettere, og med dårligere forhold for både vier og blåbær. Halvskygge gir blåbærlyngen best beitekvalitet.

Spørsmålet er om endring fra gammel naturskog til en tettere kulturskog har redusert viktige deler av elgens kvalitetsbeitet generelt for Norge?

Har blåbærlyngen gått tilbake?

Når det gjelder utbredelsen av blåbærlyng, er bildet noe uklart. Landskogtakseringen og Sveriges Riksskogtaksering registrerer begge dekningsgrad av blåbærlyng. Resultatene spriker fra en økning på ca. 20 prosent i Norge for perioden 2008 – 2021, til en reduksjon på 25–30 prosent i Nord- og Midt-Sverige i perioden 1999 – 2017. Forskjellen overrasker, siden bestandsskogbruket er nær enerådende i begge land.

Vi har uansett bare data fra de siste tiårene. Bestandsskogbruket (flatehogst, planting, m.m.) bredte særlig om seg fra 50- og 60-tallet. Vi har ikke data på utbredelsen av blåbærlyng før bestandsskogbruket tok til.

Hva med klimaendringene?

Elgens kondisjonssvikt har vært sterkest lengst sør, både i Norge og Sverige. Mens kalvevektene i Østfold har gått ned med 15–20 kg på 10–12 år, er de lenger nord i Åsnes og Våler bare redusert med ca. 5 kg. I Trysil og Tynset har det knapt vært nedgang.

Elgen er tilpasset et nordlig, kjølig klima. Det er rimelig å anta at elg lenger sør er mer utsatt for økende varmestress. En undersøkelse av sammenhengen mellom sommertemperatur og oksekalvenes vekt i Østfold i perioden 1991-2022, er sånn sett av interesse.

En enkel analyse for mai, juni, juli og september viste at det kun var junitemperaturen som hadde statistisk sikker betydning for vekten. En tilsvarende analyse for samtlige fylker i Sør-Norge ga samme resultat: Jo kaldere juni, desto høyere kalvevekt.

Det er velkjent at temperaturen på forsommeren er viktig, men det er interessant at kun en enkelt måned slo ut for hele Sør-Norge. I motsetning til hva man skulle tro, var det ingen effekt av nedbør, selv om ekstrem tørke nok kan gi utslag. I andre undersøkelser har sommernedbør vist å gi en viss effekt, men fortsatt bare en tredjedel av temperatureffekten.

Hvorfor denne kraftige effekten av været i juni?

Kald juni gir godt beite

I juni dier kalven og er helt avhengig av kuas melkeproduksjon. Den igjen avhenger av kuas kroppsreserver fra forrige høst – altså hvor hard vinteren har vært – men enda mer av junitemperaturens direkte og indirekte effekt:

I tidlig vekstfase har planter mer lettfordøyelig energi og mindre «antibeitestoffer». Er juni varm, blir den tidlige vekstfasen med godt beite tilsvarende kort.

Høy temperatur kan også påvirke melkeproduksjonen direkte. Denne øker kroppens varmeproduksjon, og ved høy temperatur sliter kua med å bli kvitt overskuddsvarmen. Studier av bl.a. melkekyr har vist at høy temperatur kan tvinge dem til å sette ned melkeproduksjonen, selv ved god næringstilgang.

Vi ser en sikker effekt på kalveproduksjonen året etter: En varm juni gir lavere kuvekt og dårligere kondisjon første høst, noe som igjen gir færre ovulerte egg og færre kalver født neste vår.

Kun de fem-seks siste årene

Tar vi utgangspunkt i juni som den kritiske måneden, har temperaturtrenden knapt vært stigende – ikke før de aller siste årene (Se figur 3). Det har heller ikke vært en generell stigning i de øvrige sommermånedene.

Den langsiktige nedgangen kan derfor ikke forklares med klimaendring. Den tidlige kraftige nedgangen i Vestfold, sammenlignet med stabile vekter i Østfold, avkrefter også dette, siden de ligger svært nær hverandre.

Vi må like vel ta med at økningen i junitemperaturen de siste fem-seks årene kan ha bidratt til å forsterke vektnedgangen for denne perioden (Se figur 3).

Gir små kuer små kalver?

Fellingsstatistikk tyder på at elgbestanden først nådde størst tett- het over de vestlige regionene av Østlandet. Denne første kondisjonssvikten skyldtes at overbeitet inntraff først her (Se figur 4).

Men siden det er lenge siden bestandstoppen, burde man forvente at redusert tetthet nå ga en positiv effekt. Dette har altså ikke skjedd.

Selv om det varierer, får små elgkuer gjerne små kalver. Ved en lang, nedadgående trend, følger gjerne åringvektene etter. (I perioder hvor det ikke er en slik trend, er det derimot ingen sammenheng mellom kalvevekter og åringsvekter neste høst. Det skyldes bla. at varierende vær visker ut effekten av kalvevektene.)

Kommer raskt i kondisjon

Når vektene for kalv og åring går ned samtidig, skyldes dette bare delvis at kalven «overfører» sin vekt til åringen, men heller at de begge påvirkes av dårlige beiter. Bedring i beitene bør derfor raskt gi kuer i god kondisjon.

I tillegg er elgen den eneste av de store hjortedyrene som føder flere kalver. Det er en tilpasning til raskt å kunne reagere på bedre beiter etter tidlige tiders skogbranner, noe som også gir bonus ved flatehogst og økt lauvoppslag.

Elgen er dermed en art som raskt reduserer antall kalver ved dårlige beiteforhold, og ditto rask økning ved bedring i beitet.

Behov for mer kunnskap

Selv om vi mangler gode data, tyder denne gjennomgangen på at manglende kvalitetsbeite sommerstid er årsaken til elgens kondisjonsproblemer i Østfold. Det er ikke umulig at det samme gjelder for store deler av Skandinavia og Finland, hvor det har vært en tilsvarende utvikling.

Foreløpig kan vi bare spekulere over årsaken(e) til mangel på kvalitetsbeite: Har den store elgstammen vi har holdt over tid, utarmet skogens tilgang på fôr av høy kvalitet? Eller er det dagens skogbruk som har gjort beitet mindre elgvennlig?

En lengre utgave av denne artikkelen har tidligere vært publisert i fagbladet Hjorteviltet.