Verden rundt med rifla
Nils-Ole Stubberud har Afrika-feber, men ingen ønsker om å bli kurert. Den største drømmen befinner seg imidlertid i Sibir.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Det er en rekke myter og misforståelser rundt troféjakt generelt, og jakt i det sørlige Afrika spesielt.
– Jakt på steinbukk i Sibir!
Nils-Ole Stubberud (52) blir drømmende i blikket. Siden han tok jegerprøven i 1985 har han årlig dratt på langtur, med mål å komme hjem med et skikkelig trofé.
Ikke nødvendigvis noe digert og dyrt, men gjerne noe annerledes; en ørkengaupe, et vannrådyr, en spansk geit, eller en milu, også kalt Davidshjort.
Vi sitter i jakthula til Stubberud hjemme i Tønsberg. Kjellerstua er fylt til randen av trofeer, minner fra et stort antall jaktturer i land som Sør-Afrika, Botswana og Zimbabwe gjennom 35 år.
Et av målene er å felle The Tiny Ten, ti av de minste antilopene i det sørlige Afrika. Han mangler fortsatt tre. Det innebærer flere turer til den sørlige halvkule.
Favorittlandet sør for ekvator er Namibia, vel å merke den nordlige delen av dette ørkenlandet, presiserer han.
Øverst på lista står imidlertid Sibir.
– En helt annen verden, og en helt annen jakt, sier globetrotteren og blir litt fjern.
Afrikafeber
For drøyt ti år siden dro Nils-Ole til Canada på bjørnejakt og levde noen uker i ødemarka. Koia han bodde i var strippet for alt som kunne ligne på komfort og luksus, en voldsom kontrast til standarden på jaktcampene i det sørlige Afrika.
Her bor du i komfortable og velutstyrte hytter, har din egen guide under jakta og nyter felt vilt fra grillen til kvelds, varmen og lydene i den beksvarte afrikanske natta – også kjent som Afrika-feber.
Stubberud framstår som en svært rolig type. Perfekt jeger på elgpost, tenker vi, når han peker på et grått beist med meterlange skruhorn. En elandantilope, felt i Namibia.
Passert middagshøyden
– Den bukken er åtte-ni år, og var en av de eldste hannene i flokken.
Å felle «gamlefar» er i dette tilfellet både stor stas og ikke minst god viltforvaltning. Eldre hanner har ikke alltid de mest imponerende hornene, likevel regnes de av jegere flest som de flotteste trofeene.
Hannen har da spredt genene sine mange ganger. Å ta ut hanner som har passert middagshøyden, er optimal forvaltning av bestanden.
– Jaktfarmene i det sørlige Afrika ble tidligere benyttet til storfe og annen budskap, men disse beitet gjerne ned alt av vegetasjon. På 1970-tallet, da myndighetene og viltforvaltere stimulerte bøndene til å legge om drifta, og i stedet satse på viltet, var det med tanke på det biologiske mangfoldet. Dette har blant annet slått svært positivt ut for bestanden av neshorn, forklarer Stubberud og påpeker at det er en rekke myter og misforståelser rundt troféjakt generelt, og jakt i det sørlige Afrika spesielt.
Det er da heller ikke tilfeldig at viltstammene er størst og i best kondisjon i land hvor de er godt forvaltet gjennom jakt.
Han trekker fram jakt på den spanske Balearean Goat. Fellingstillatelsen alene for å skyte en slik geit, koster fort opp mot 50 000 kroner.
– Pengene går rett tilbake til arbeidet for å beskytte arten.
Manndomsprøve
Jaktfarmene i Namibia er fort vekk på 60 000 -70 000 dekar og arbeidsplass for 50–80 personer. Områdene her er heller ikke innhegnet, viltet lever fritt.
En farm kan ta ut rundt 300 dyr årlig, fortrinnsvis for kjøttets del, hvor av 20–30 hanndyr er forbeholdt tilreisende jegere. Men de blir ikke felt kun for trofeets skyld. Kjøttet havner på tallerkenen både i jaktcampen og i nærmeste landsby, påpeker Nils-Ole.
– Når det gjelder elandantilopen, er den ikke bare fantastisk god som biff, blant SAN-folket i landet, er det å nedlegge en slik bukk en anerkjent manndomsprøve, sier Nils-Ole med et lite smil.
Hans elandbukk hadde en slaktevekt på 450 kilo og ble regnet som ekstraordinær.
Julekvelden
Å ta med seg kjøtt hjem fra jakt i det sørlige Afrika, er sjeldent bryet verd, mener han. En ting er varmen og reisetiden, dernest byråkratiet – i form av en rekke veterinærpapirer for å få importtillatelse.
I beste fall kan man ta med seg noen remser tørket eller saltet kjøtt hjem.
Langt viktigere er selvsagt trofeene. Utstopping er en betydelig bransje i det sørlige Afrika, med en rekke fremragende håndverkere. Men gjør regning med ventetid, det tar tid før jegeren endelig kan hente ut kassa med trofeer hos tollmyndighetene her hjemme.
I tilfellet med elandantilopen til Nils-Ole Stubberud, gikk det to år. Men den som venter på noe godt … Når det kommer melding om ankommet post av denne arten, skinner øyene som ei nypussa rifle:
– Det er reine julekvelden. Hver gang!
