Jakten på det perfekte kastet

Dette intervjuet starter ikke spesielt bra.

Vi har knapt benket oss rundt spisebordet i det hvitmalte huset i Hvittingfoss, et idyllisk tettsted i Kongsberg kommune, før Anita Strand (44) bryter ut i gråt. Og det er jeg som har utløst tårene, ved å kommentere en fiskeflue hun har tatovert på den høyre armen. Det er et minne om broren, fiskekameraten som døde av kreft, bare 38 år gammel.

– Jeg advarte deg på forhånd! Nå er jeg skikkelig utenfor komfortsonen, sier hun, tørker øynene og tar en slurk av en colaboks. Engelsk springer spaniel Pondus, et par kilo over matchvekt, er derimot ellevilt begeistret over å få besøk av en det åpenbart lukter hund av.

I entreen henger det ei vadebukse og på gulvet står et par rulleski. Dama er klar til å rykke ut på kort varsel.

Jo, hun trener en god del, det er definitivt en fordel å være i god form som konkurransekaster – selv om det å kaste ei flue langt og presist handler mest om teknikk.

Never ever give up

Men det er også et spørsmål om kraft. Å kaste lenger enn de beste i herreklassen synes uoppnåelig, i fluekastsporten som i andre idretter.

Men hun har drømt om det. Mange ganger.

– Tenk hvor kult det hadde vært, a?

Smilet er på plass igjen. Livsmottoet er risset inn i huden med nåler og blekk på den andre armen: Never ever give up.

Anita Strand har nylig steget ned fra fjellet med nok et VM-gull i bagen. 53,5 meter i grenen 16 fot Spey.

Drøyt 100 kastere fra 12 nasjoner var i midten av august på plass ved Kvitåvatn ved foten av Gaustatoppen, til det 6. verdensmesterskapet i fluekasting.

Fortsatt kaster kastedronninga ca. 10 meter kortere enn de beste gutta, i de seks disiplinene.

Det perfekte kastet

– Hva følte du da

–Du, det irriterte meg noe jævlig!

– Så pass ...

– Tuller! Miljøet er fantastisk. Vi er en stor familie, hvor alle heier på et godt fluekast, uansett nasjonalitet. Det perfekte kastet har vi ikke sett enda. Djevelen ligger i detaljene. Som gjør at du kaster 58 meter, ikke 57. Skjønner?

– Skjønner.

Det er neppe tilfeldig at gode venner beskriver Anita som perfeksjonist, men også morsom og svært omsorgsfull. Vi har forflyttet oss ut på terrassen hvor hun kryper opp i en stol, etter å ha bydd på kaffe og kjeks.

12 VM-gull

– Hvor mange VM-gull har du egentlig?

– Virker ikke det veldig skrytete? Vi konkurransekastere er beskjedne. Har du ikke snart tatt nok bilder nå, forresten?

– Vi må jo ha med fakta.

Hun tenker.

– Det er elleve eller tolv. Må sjekke!

Anita setter kurs for et rom innerst i gangen til høyre.

– Du må gjøre leserne oppmerksom på at casting og fluekasting er to forskjellig ting.

– Ja, jeg tenkte vi skulle holde oss til fluestang.

– Fluekasting skjer med mye mer fiskerelatert utstyr. Ikke surr det til. Jeg har tolv, roper hun fra fluebinderhula.

Sporten trenger PR

Med dusinet fullt av edleste metall ville Anita Strand vært mangemillionær i enhver annen idrett. Å kaste ei flue langt og presist blir du derimot ikke rik av.

Selv landslagskasterne får knapt dekket reise og opphold til konkurranser, lokalavisa finner sporten sær, og uten publikum og globale sponsorer må man avfinne seg med en tilværelse i skyggens dal, i kamp om oppmerksomheten overfor all verdens TV-kanaler.

– Irriterende å måtte nøye seg med 3700 følgere på Instagram?

– Jeg hadde vært glad for to følgere, om det jeg la ut betydde noe for dem. At vi ikke får så mye oppmerksomhet i mediene, lever vi greit med. I alle fall jeg! At du er her, er jo en liten selvmotsigelse. Haha. Men jeg stiller opp som et bidrag til økt rekruttering. Konkurransekasting er jo skikkelig moro, og noe flere bør prøve!

Lidenskapelige sportsfiskere

Ønsker du å få dreis på fluekastingen, er kontakt med en av landets 19 fluekastklubber det smarteste du kan gjøre. Kristiansand JFF er for tiden lokomotivet i det hjemlige miljøet.

Her er det samlet så mye kompetanse at du nærmest er «dømt» til å bli en bedre fluekaster, skal vi tro Anita, entusiast på vegne av om lag 1500 medlemmer under paraplyen til Norges Castingforbund.

– Det er dessuten en myte at konkurransefiskere kun er opptatt av kastelengder og pokaler. Alle jeg kjenner er dedikerte sportsfiskere, med sesong tilnærmet året rundt.

– Jeg noterer!

– Jeg fisker litt sjøørret på våren, men det er ørret, harr og laks som får mesteparten av min oppmerksomhet.

Damene kommer

For Anitas del startet det noen mil lenger ned i Numedalslågen, ved Bommestad. Alle i familien var fluefiskere. Selv oppdaget hun fluefiskets fascinasjon da hun var tidlig i 20-åra, med faren og broren som engasjerte mentorer. Det var viktig.

Spesielt talentfull var hun ikke, det meste handler om hard og målrettet trening over tid. I dag er finsliping av spey-teknikken lidenskapen. Resultatene taler for seg (foregående side).

Hytta på Tolga i Østerdalen er favorittdestinasjon for ørretfiske i elver og vann.

– Laksefiske er en god nummer to. Persen er seks kilo. Det må jeg snart få gjort noe med! Men det er like moro når fisk på halv- kiloen tar flua. Det er bare å tilpasse utstyret. Enig?

– Enig.

Siden Anita begynte med konkurransekasting i 2010 har det også blitt 51 (!) NM-gull, og det vil neppe stoppe der. Ingen ting å mase med. Hun vil heller snakke om rekruttering, og fryder seg over at et økende antall unge jenter trekker i vadebukse med fluestang som våpen.

Kongepokalen i sikte

Alt rosenrødt på kastebrygga? I konkurranser har damene i dag en omregningsfaktor som gjør at de kan være med å slåss om kongepokalen.

– Den regelendringen har enkelte av gutta litt vondt for å svelge.

– Men like fullt, never ever ...

Anita Strand smiler fra øre til øre.

– Nettopp. Den som gir seg har tapt!