Skogens dronninger

Redd for å møte elg

– Å skyte elg og rype er to forskjellige verdener. Elgen er stor. Jeg tenkte først, «elgjakt-hvor vanskelig kan det være?», men før min første elgjakt begynte jeg å grue meg skikkelig. Jeg håpa at jeg aldri skulle se noen elg, slik at jeg slapp å ta den beslutninga det er å skyte. Men da jeg fkk elg på skuddhold for første gang, ble jeg overraska over hvor fokusert jeg var. Jeg fant rett skytestilling, tenkte klart, og var helt rolig. Men etterpå så klikka det jo helt for meg, sier Mia.

– Oi, shit, her er det rein!

– Den første uka på reinsdyrjakt var veldig spesiell for meg. Jegerprøven var bestått, jeg var endelig ute på jakt. Så sitter jeg der, på post alene med et ladd våpen, og kjenner adrenalinet stige. Nå er jeg jeger. Jeg følte meg nesten som et urtidsmenneske. Det var vilt å se i kikkerten: «Oi, shit, her er det reinsdyr. Som jeg kanskje skal felle».

Jeg ble skikkelig kortpusta, og måtte bruke pusteteknikker jeg har lært fra yoga for å holde rifla rolig.

Jeg tror alle jegere har samme respekten for dyr og natur, men kanskje vises det på ulike måter. Med kvinner blir det nok mer følelser. Det tror jeg er fordi kvinner er flinkere å gjøre noe ut av hverandres gleder og sorger. I min familie har jeg vokst opp med en mor som jaktet og en far som plukket bær. Det har jeg aldri tenkt på som noe rart.

– Selvfølgelig vommer vi sjøl!

– Skal du jakte elg må du like å bruke kroppen din og være forberedt på å jobbe hardt og bære tungt. Menn er fysisk sterkere enn oss, og har en fordel der. Med tekniske hjelpemidler så får vi det til, vi og. Men det er klart, gutta får ofte alt med motor inn automatisk fra barnsbein av. Det betyr ikke at vi kvinner ikke kan læra oss akkurat det samme. Vi må kunne mye for å være på jakt, skytinga er en veldig liten del av det. Vi trener året rundt, løfter vekter og holder oss i form. Folk som ikke kjenner meg kan spørre: «Hva gjør dere når dere har skutt dyret – vommer dere sjøl? Kjører dere syklene sjøl?». Og jeg svarer at det gjør vi. Selvfølgelig. Det må vi!

Jakta i bæremeis

– Jeg har vært med pappa på jakt siden før jeg kan minnest. Det var alltid spennende, uansett om vi satt på post eller gikk i drev. Nå er det mange jenter som jakter, og det har jamna seg litt ut. Men jeg husker hvordan jeg og søstera mi fikk kommentarer frå gjestejegarar i laget til pappa da vi var helt ferske våpenbærere: «Hvorfor skal jentene være med? Hvorfor skal de bære våpen?».

Da sa far min enkelt og greit: «Jentene skal være med. Om du ikke liker det, kan du bli hjemme». Mine egne barn har vært med siden de satt i bæremeis, omtrent. Det er greit å lære dem hvor maten kommer fra.

Kjente på en seier

– Jeg er eneste kvinne på vårt jaktlag, og her har jakt alltid vært ei guttegreie. Jeg har vært med og hjulpet til siden jeg var barn, men da jeg ble voksen ville jeg bære våpen selv. Fordi jeg ville se om jeg kunne få det til. Selv om jeg ikke jakter for å tøffe meg for andre, så er det likevel litt for å teste meg selv, om jeg er tøff nok.

Noen på laget er veldig oppmuntrende, men da jeg begynte å bære våpen merka jeg at noen av gamlekara var litt skeptiske. Jeg kjente meg litt utafor, egentlig. Da jeg skjøt min første hjort, som like greit var en 12-takker, kjente jeg på ein liten seier. Da fikk jeg vist at jeg og kunne. Jeg er ikke bare med for dill, eller for at det skal se kult ut på bilde. Jeg er med for å jakte, og de blir ikke kvitt meg!

– Biologisk tullprat

– Forskjellen mellom jegere er nok større innad i kjønnene enn mellom kjønnene. Å jakte er ikke noe jeg gjør for å bevise at jeg kan, jeg gjør det fordi det er naturlig for meg. Generelt er kvinner litt mer forsiktige og opptatt av å gjøre alt riktig. Men det der med at mannfolk har større jaktinstinkt enn oss, det tror jeg rett og slett ikke på. I alle fall at det skal ha noe med biologi å gjøre.

Hos mange pattedyrarter er det jo nettopp hunnen som er jegeren! Det er nok bare slik i vår kultur at gutter har blitt mer oppfordra til å jakte enn det jenter har. Jeg håper virkelig at flere kvinner kan oppdage gleden og fellesskapet jakt gir.

Sin egen vei

– Familien min jakter ikke, og i oppveksten drev vi heller ikke så mye med friluftsliv. Å være i skogen og på fjellet er noe jeg har funnet fram til på egen hånd og blitt glad i som voksen. For meg handler jakt om å klare seg selv og å ta vare på seg selv ute i naturen. Å forstå fuglen, og mestre våpen og utstyr. Det er kjekt å gå sammen med andre, ha samme interesse og ase hverandre opp litt. Å trene gjennom året på å få det til, og så få det til. Hadde jeg ikke jakta, hadde jeg mista en veldig kjekk hobby.

– Mer redde for å drite seg ut

– Jeg er veldig glad i dyr. En skulle jo tro det er motstridende, siden jeg skyter dem. Men vi spiser dyr, og kan høste av det som naturen gir. Likevel er det med en del ærefrykt. Du tar deg friheten til å bestemme om et dyr skal leve eller dø. Disse tingene tenker jeg slett ikke på når jeg står med vilt i siktet. Da er jeg fokusert på å gjøre det jeg skal, og at dyret skal falle uten å lide unødvendig. Jeg har kjent på fortvilelsen etter å ha feila, og sett den hos andre jegere. Derfor er det også en viktig del av min oppgave å gå ettersøk etter skadde dyr.

Jeg jakter mest saman med mannfolk, og har aldri tenkt noe over det med kvinner og menn når vi er ute. Mannfolk er rett fram og direkte, det kan jeg like. Jenter er nok litt meir redde for å «drite seg ut». Det er så klart en forskjell i fysisk styrke, men ellers er det samme greia: ønsket om å mestre noe, og gleden over å lykkes.

Voldsom mestringsfølelse

– Fra jeg bestemte meg for å skyte rev, til jeg faktisk lykkes, tok det lang tid. Åh, herlighet! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sto opp klokka tre om natta for å sitte uti snøen og fryse. Jeg lokka og lokka. Etter noen timer dro jeg hjem og på jobb. Eller jeg tok en tur ut på kvelden. Så jeg var ganske vrangsøvd ei stund. Det ble utallige turer med lokkejakt, og jeg la også ut reveåte utafor hytta vår. Enten kom ikke reven, eller jeg kløna det til. Men i vår klaffa det endelig! Det kom rev på åta utafor hytta, og jeg kunne skyte den fra hyttevinduet. Jeg hadde godt sikte og fullstendig ro, og reven falt tvert. Mens jeg sprang bort på åta hadde jeg kraftig hjertebank, og adrenalinet fossa gjennom kroppen. Det var en voldsom følelse av mestring. Men litt vemodig også. Reven er et vakkert dyr.

Hundegalskap

– Hundene er hovedsaken for meg. Jeg bruker skammelig mye tid ute i skogen med å trene bikkjene, og noen ville nok gitt meg en diagnose. Men det er så mye glede forbundet med å drive med hundene og være naturen. Å tenke «skitt au, det går sikkert bra», og fyre av, det gjør jeg ikke. Det er ikke derfor jeg er på jakt. Jeg skyter når det er riktig, ellers lar jeg det være.

For meg har det aldri vært noe poeng å oppsøke noe eget kvinnemiljø. Kjønnsproblematikken er ikke med i mitt regnestykke. Jeg har heller aldri opplevd noe negativt bare fordi jeg er kvinne. Kanskje noen surmula litt da jeg skulle bli med på elglaget, men de ga seg kjapt. Det sto faktisk i retningslinjene til jaktlaget at de som var med måtte være «grunneier, eller sønn av grunneier». Men det var det ingen som leste før det var for seint!

«Oss jentan»

– En av dei første gangene jeg var med på jakt, var vi på vei ut med sykkelen da noen ropte STOPP på senderen. På ei eng nedenfor oss sto det dyr. Jeg tenkte hverken på våpen eller at man faktisk skulle skyte, jeg var bare fjetra av synet. Og før jeg hadde summa meg, hadde mamma skutt oksen, mens vi andre satt og så på. Det var en helt sinnssyk opplevelse! Jeg gaula på senderen «mamma har skutt! mamma har skutt!». Det skal en jo ikke si før en er helt sikker på at dyret er dødt, men jeg ble så gira.

Det var mamma som fikk meg med på elglaget. Jeg tror nok ikke at jeg som 18-åring hadde blitt med på eit jaktlag med masse eldre mannfolk. Jeg husker at jeg syntes det kjentes litt tryggere med kvinner. Nå hadde det ikke hatt så mye å si, men jeg synes fortsatt det er fint at det er «oss jentan».

Sorg og glede

– Når jeg har skutt et dyr blir jeg først og fremst glad. Jeg har fått til det jeg hadde som mål, og får en skikkelig mestringsfølelse. Jeg kan også bli lei meg. Jeg har faktisk drept et dyr. Men jeg blir mest glad. Å være ute på jakt er en skikkelig «husmorferie»: spenning, gode venner og få bruke hunden. Jeg synes ikke det er noen forskjell på mannlige og kvinnelige jegere, utover det fysiske. Mennene kan gå fortere og lenger, og jakter nok litt mer aktivt enn oss. Det er og noe med at gutter ofte blir tatt med på jakt fra tidlig alder.

Ingerid Jordal er frilansfotograf med hele Norge som arbeidsplass. I over et år har hun fulgt kvinnelige jegere i felten.

– Jeg har lurt på hvorfor jakta fortsatt er så forbundet med mannskultur. Ved å vise fram realistiske bilder av kvinnelige jegere ønsker jeg å bidra til å utfordre stereotypier om hvordan «jegeren» ser ut. Og kanskje bidra til at flere kvinner får lyst til å prøve seg som jegere. Som samfunn fjerner vi oss stadig mer fra naturen, og hvor maten kommer fra vil mange av oss helst slippe å se. Jeg ønsket å vise jakta så ærlig som mulig.

Prosjektet heter She Hunts og målet er å lage en bok. Sjekk hjemmesiden hennes for mer info om prosjektet: www.ingeridjordal.no

Fakta om kvinner og jakt

I 1972 gikk 400 norske kvinner på jakt. I jaktåret 2017/18 løste 17 700 kvinner Jegeravgiften. Samlet antall norske jegere, som faktisk var på jakt, var ca. 140 000.

En halv million nordmenn har tatt Jegerprøven og står i Jegerregisteret. Ca. 70 000 av disse er kvinner.

Kvinneandelen øker kraftig blant nye jegere. Nå er nesten hver tredje person som tar jegerprøven en kvinne. Dette er historisk høyt.

Kvinneandelen i NJFF har hatt jevn vekst de siste årene, og ligger nå på 12 prosent. Målet er at innen 2020 skal 20 prosent av medlemmene i Norges Jeger- og Fiskerforbund være kvinner. Kilder: SSB, NJFF