Svarte vinger på den ytterste Ø

Vi entrer båten godt utpå formiddagen sammen med frøyværingene Terje Søreng (45) og Lasse Reppe (41) ytterst på Trøndelagskysten. Kraftig vind har så langt denne høsten gjort ilandstigning på de ytterste holmene til en høyrisikosport. Nå har sjøen roet seg såpass at det er mulig å komme seg ut til Bleika.

På vei utover ser vi en god del «svartfugl», sittende på skjær og fordøye frokosten. Såframt det ikke sitter en havørn eller to på en holme i nærheten. Da er det fritt for skarv. Havørnbestanden har tatt seg voldsomt opp de siste 10-15 årene.

Jo lenger ut vi kommer, desto mer skarv ser vi. Samtidig blir sjøen merkbart tyngre når vi nærmer oss Bleika, på yttersiden av øyrekka. Vi sikter oss inn på en holme med et titalls skarv som vi skremmer opp på lang avstand. Mer gass, nå har vi fri bane i noen minutter, før fuglene vil returnere til holmen. Fra en holme noe lenger ute tar også en havørn til vingene. Det vil trolig gi oss noen ekstra tid til å komme i posisjon.

Enkle bulvaner

Holmen er noen meter over vannspeilet, med ei trang bukt, tilstrekkelig til at vi får lagt båten i skjul. Kommer fuglen rett inn for landing, mot vinden, vil de normalt ikke kunne se båten.

– Mange jegere benytter plastfugler eller imitasjoner av finerplater, nøye skåret til med utstrakte vinger. Men dette duger, sier Reppe og finner noe plastsøppel som tvinnes rundt et par plankebiter. Det viktigste er at de står i silhuett mot himmelen med «nebbet» vendt oppover, orienterer han, i det vi er på plass i hver vår bergsprekk, med ulike skytesektorer. Nå er det bare å vente på at skarven skal returnere til godskjæret.

Det går en halvtime. Ikke en skarv på vingene. Det er en havørn som får det til å løsne, idet den «løfter» noen små skarveflokker fra de nærmeste skjærene.

Tre av fire

– Skaaarv!

Terje og makker tar et fastere grep rundt hagla, klare til handling. Jegerne veksler blikk, kikker over kanten og konstaterer av begge fuglene har bøyd av. Så de båten? Spiller ingen rolle, for nå løsner det for alvor. Skarv som har sittet på skjær et stykke unna, er åpenbart overbevist om at kysten er klar. De kommer inn over posten vår som enkeltfugl eller to-fire sammen.

– Fire skarv rett mot oss.

De to jegerne får nesten for god tid til å forberede skuddene. De store fuglene, med et vingespenn godt over meteren, ser ut til å komme sakte mot oss. Det er et synsbedrag, farten er langt større enn det du kan få inntrykk av. Noen sekunder seinere er de over børsepipene. Det er vanskelig å holde igjen. Endelig kommer det etterlengtede JA! Begge jegerne setter seg raskt opp, skuddene går. Skarv ser ikke spesielt godt, men reagerer likevel momentant på bevegelsene og vinkler av. For seint. To av dem går rett i sjøen, et nytt skudd får også fugl nummer tre ned. Skadeskutt.

Den dykker umiddelbart. Terje strekker seg etter salongrifla med lyddemper og viser eminent prikkskyting straks fuglen kommer opp til overflaten. Et lite dumpt smell og skarven blir liggende og duppe i sjøen.

– Tre av fire, ikke verst, smiler han.

Utenfor haglehold

I en periode kommer det enkeltfugl og mindre flokker jevnt og trutt over holmen. Langt de fleste vinkler imidlertid av, eller flyr for høyt for forsvarlige hagleskudd.

Vi får besøk av ørn, som parkerer på en holme et stykke unna. Deres tilstedeværelse sørger for laber skarveaktivitet.

Det er dags for å samle inn felt fugl, i et hyggelig antall. Terje hopper i båten, mens Lasse får oppgaven som los med fast fjell under føttene.

– I kveld blir det biffstrimler med løk og sjampinjonger. Skarv er kjempemat, fastslår Terje Søreng, som livnærer seg som fisker og jaktguide. Og i morgen blir det atter en dag i storskarvens rike. Om været tillater et besøk på de ytterste holmene.