Førjulseventyr

Termometeret viser fem blå, og en stiv kuling fra nord pisker snøbyger av stål innover heia på Hellvik i Dalane.

– Værforholdene tatt i betraktning, burde vi nok heller holdt oss hjemme i dag og fyrt så det durer, flirer leder i Eigersund JFF, Roger Lagård.

– Men hva gjør vi ikke for Jakt & Fiske? 

Sammen med sønnen Steffen og leirdueutvalgsleder May Kristin Skadberg, vasser trioen i snø mot de faste rådyrpostene.

Hundefører Sigbjørn Handeland må vente en halvtimes tid til postjegerne er på plass, før hunden kan slippes.

Ifølge foreningslederen er snødekket terreng et svært så uvanlig syn her i kystnære Eigersund. Snøen regner vanligvis bort i løpet av et par dager. Nå ligger det hvite teppet på tolvte døgnet.

Klar som et egg

– Heldigvis er vindretningen fra nord. Det skaper perfekte jaktforhold med gode sjanser for å få rådyr frem mot postene, ivrer han. 

Roger har leid det 1700 dekar store terrenget med tre rådyrløyver og ett elgløyve i 25 år.

Han er lommekjent, og vet av erfaring hvor rådyrene vil passere. Dyrene bruker de samme overgangene – år etter år. 

Tommelfingerreglene lyder som følger: Hvis losdyret er en voksen bukk, vil losen som regel stryke ut av terrenget, men kan returnere etter en times tid. Geit, kalv og ungdyr kan ture flere runder, så lenge dyrene ikke får ferten av jegerne.

May Kristin har fått tildelt generalposten like ved ei myr. Vel fremme, sjekker hun at tapebiten sitter forskriftmessig på lyddemperen for å unngå snø i løpet, før hun siger ned i skjul og hutrer mot nordavinden.

– Jeg er ikke bygget for slikt vær, men nå er jeg klar som et egg, ler hun.

Borreliosen herjer

May Kristin startet jaktkarrieren for fire år siden, da hun ble medlem i lokalforeningen. Dette er hennes andre tur i rådyrterrenget, men det er slettes ingen selvfølge at hun deltar i dag:

Etter et flåttbitt for ti år siden, ble livet hennes snudd på hodet. May Kristin lå rett ut i to år mens sykdommen borreliose herjet kroppen, og hun plages fremdeles av sterke leddsmerter og utmattelsessymptomer.

Jakta er terapi

– Rugdejakt med stående fuglehund står mitt hjerte nærmest. Jeg jakter også hjort og elg, mens rådyrjakta i desember er en actionfylt og fin avslutning av sesongen, smiler hun.

– Vi er klare, lyder jaktradiostemmen til Roger; startsignalet til hundefører og nestleder i lokalforeningen, Sigbjørn Handeland.

Hunden Eyla (7) – en av landets mest meriterte dachsbracketisper – slippes på fast plass i en skogteig der rådyrene pleier å ligge på dagleie. Et par små minutter seinere, melder Sigbjørn:

Kjapp affære

– Losen går. Følg med, May Kristin. 

Losen kommer stødig nærmere. May Kristin sitter som en saltstøtte med blikket festet mot skogkanten. Der! Losdyret åpenbarer seg på kjappe klauver, men vinkler brått over en knaus 150 meter unna. 

– Dyret er på vei mot deg, Roger, melder May Kristin nøkternt. Roger sitter parat i en tett haglepost på motsatt side av knausen.

Han får dyret i fanget. Førjulsjakta vår viser seg å bli en særdeles kjapp affære:

Drillingen opp, haglskura i norsk nr. 2 sendes av gårde på rundt 15 meters hold. Rådyret, en fin årskalv på rundt ti kilo, stuper i snøen.

Roger stråler. 

– Losen går oftest et par runder. Nå lyktes vi på første forsøk. Å oppleve rådyrloser i desember med dyr i godt hold er en sann glede. Dessuten er det trivelig å være en sosial gjeng, akkurat som i dag.

Merkelig fenomen

Foreningslederen uttrykker begeistring for det lett kuperte og karrige terrenget, med skogdotter, knauser og myrer. Et typisk Dalane-landskap.

Den vesle eikeskogen i terrenget er også et fortrinn, da eikenøtter vil være grommat for rådyrene på denne årstida.

Roger forteller at rådyrbestanden i regionen er oppadgående, og at jakttrykket er lavere enn tidligere.

– Vi jakter mest hjort, som begynner å ta over i rådyrterrengene. Tiden frem mot jul arrangerer vi fellesjakter, spesielt etter hjorten. Da alternerer vi mellom terrengene.

Roger har forresten registrert et merkelig fenomen: Hos naboen, 500 meter unna, fylles hjortekvoten ti dager etter jaktstart.

– Men på vårt terreng har vi ikke sett snurten av viltet.

God stim

Etter bukkejakta i august, lar rådyrjegerne terrenget hvile frem til desember. Og de er selektive på uttaket og prøver å spare produktive geiter.

– Vi har god kontroll på dyrene i terrenget, og vi høster av overskuddet, påpeker han.

Roger fremhever den gode dialogen med grunneierne: Før slåtten slår bøndene på tråden. Så spotter foreningsmedlemmer rådyrkalver på innmarka ved hjelp av droner og termisk kikkert, før de henter ut kalvene. I tillegg skytes det litt rev før sauene slippes på innmarksbeite.

Eigersund JFF er ellers i god stim med 384 medlemmer, der flesteparten er jegere. At medlemstallet øker, mener lederen kan tilskrives tilbudet om familiemedlemskap.

– Flere bør gjøre som May Kristin. Å melde seg inn i foreningen er nøkkelen til jaktterreng, jaktmiljø og foreningsarbeid, smiler han og legger til:

– I dag var det en lykke at vi trosset kulingen og kom oss ut på jakt!

Alpinsk dachsbracke

Alpinsk dachsbracke er en mellomstor, kortbeint og langsomt drivende hund av støvertypen med opprinnelse fra Østerrike. 

Det er ca. 300 hunder av rasen i Norge, med NSEVCH NSEJ(SCH)CH Alpejegerens Hexa Eyla (7) som en av de mest meritterte tispene.

Eyla har fire championater i blod- og viltspor i Norge og Sverige. 

Eier og nestleder i Eigersund JFF, Sigbjørn Handeland, forteller at Eyla brukes som drivende hund, som godkjent ettersøkshund på jakt og som ettersøkshund av den lokale viltnemda.

– Eyla driver gjerne rådyr og hare i 20–60 minutter, mens elg og hjort drives i 10–40 minutter. Losmålet er tydelig og klart, med små nyanser.

Handeland klarer ofte å skille mellom hare, rådyr, hjort og elg på losmålet.

– Eyla stiller gjerne også dyrene i stålos, spesielt hvis de er skadet. Det er felt over 30 hjortevilt for Eyla, med flest rådyr.

Ifølge rasestandarden er ikke alpinsk dachsbracke en typisk familiehund, men Handeland er av annen oppfatning.

– Hunden er vennlig og går godt i lag med unger. På jakt eller ettersøk er hun derimot bestemt og energisk, og viser en annen side av seg selv enn «sofajenta.»