Annonse
Siri Parmann (66)

Portrett || Siri Parmann (66)

Varsimla trekker til fjells

Siri Parmann har vært NJFFs vaktpost gjennom snart 40 år. Nå trekker hun mot Nordfjella.

Publisert Sist oppdatert

Styreledere, generalsekretærer og regionledere har kommet og gått. Ja, alfahannene har markert territoriet, pisset i brunstgroper og feid gevir rundt om i den landsdekkende jeger- og sportsfisker-organisasjonen. Bak dem er det én som har stått hele tida, med ørene spisset og mulen i været: Siri Parmann.

Tett på: Siri Parmann (66)

Aktuell som: Pensjonist fra juni 2026

Bosted: Bærums Verk

Sivilstatus: Gift

Bakgrunn/yrke: Naturforvalter fra nå NMBU

Lidenskap: Friluftsliv med hund og familie i fjellet

Boka jeg aldri glemmer: Bokhandleren i Kabul, av Åsne Seierstad

Lytter til: Litt altetende

Favorittrett: Hjemmelaget pizza stekt i pizzaovnen på hytta

Best i glasset: Hvitvin

Drømmer om: Lange turer i fjellet uten tanke for alt jeg skulle ha gjort

Forbilder: Alle de med livslange engasjement for at kommende generasjoner skal kunne få gode naturopplevelser og oppleve gleden ved jakt og fiske

Alltid med oversikt over vindretningen, alltid parat. Det er ikke sikkert at du har sett eller møtt NJFFs fagsjef gjennom nesten 40 år, det siste året med tittelen seniorrådgiver og snart pensjonist. Hun har aldri likt seg i rampelyset. Hun er heller ikke den som dumper ned på første rad på et møte eller foredrag. Et par seter lenger bak posterer hun, uten å gå glipp av et ord.

Monsterdokument

Undertegnede har vært så heldig å få å tørrlegge hele to timer av Siris kalender for å utrede hennes liv og beite. I det jeg står på dørterskelen til kontoret hennes på Hvalstad, sitter hun og gransker det 400 sider lange utkastet til ny motorferdsellov, sirlig plassert over hennes to vidstrakte PC-skjermer.

Sett fra dørterskelen: den trøtteste tekstørken. Journalisten blir stående noen sekunder. Mulig at sidesynet hennes ikke er det beste, tenker jeg, og prøver meg på et lite «hei».

Seniorrådgiveren skvetter til, som ei rypes oppflukt fra det frodigste vierkratt. Jo, det kan faktisk se ut som Siri Parmann elsker jobben som saksbehandler.

– Er du klar for intervju?

Parmann ler tørt. Litt som når man later som om man ikke gruer seg til å hoppe fra femmer’n.

Midt i smørøyet

Vi får starte med noe hyggelig, tenker jeg, for om mulig å glatte ut intervjuobjektets lille rynke over brilleinnfatningene.

– Du er glad i jobben?

Det går et sekund eller to før hun svarer:

– Jeg har vært så heldig å ha hatt en jobb midt i smørøyet og fått arbeide med saker jeg har vært genuint opptatt av.

Formelt språk er et av Siri Parmanns varemerker. Det er som om de mange hundre høringsuttalelsene hun har satt navnetrekket sitt på, umerkelig har sneket seg inn i munnen hennes og lagt seg på tunga. Helt hverdagslige samtaler kan nemlig bli krydret med vendinger som tilnærme seg, påse og kunnskapsbasert. Ikke akkurat hvermannsen.

Roligere dager til tross; Parmann ser ikke for seg at pensjonist- tilværelsen vil bli noe slaraffenliv.
Roligere dager til tross; Parmann ser ikke for seg at pensjonist- tilværelsen vil bli noe slaraffenliv.

Nedbygging av natur

Jeg tror ikke at du skal skrive dette ...

Parmann er ikke bare svært glad i jobben sin. Hun tilhører trolig den ytterst begrensede gruppen innbyggere som kunne ha vært medlem av Vi som elsker Statsforvalteren.

Eller som i alle fall gir grønn tommel opp for at en liten hær velutdannede penneknekter har et overoppsyn med de nokså tilfeldig sammenraskede forsamlingene av norske kommunestyrer, med og uten hentesveis og folkeskole, som har blitt valgt til å styre hele Norge, slik Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum til stadighet uttrykker det.

– Hvorfor kan ikke bare lokalpolitikerne få gjøre som de vil?

– Lokalt selvstyre skal vi ha. Men det må være noen som passer på at kommunene faktisk holder seg innenfor de rammene som er satt av Stortinget og ivaretar nasjonale hensyn, prediker Parmann. Igjen en byråkrats svar. Men NJFFs faglige blylodd vokter seg vel for lettvintheter.

Poenget hennes er at det først og fremst er lokalpolitikerne som har ansvar for den pågående bit-for-bit-nedbyggingen av landet – en av de største truslene mot norsk natur, vilt og fisk, og dermed også en trussel mot selve grunnlaget for jegerenes og fiskernes gjøren og laden.

Brenner for hjertesakene

Noen kan oppfatte Siri Parmann som forbundets egen Tante Sofie. Som er bekymret over hvordan alt skal gå, som passer på at alle har vasket hender og ører. Hun går ikke av veien for å bruke pekefingeren i viktige saker. Bare ikke for mye, slik at man ikke støter fra seg de man faktisk prøver å overbevise. Og her bruker hun et av sine hjertesaker som eksempel:

– Hvis vi skal lykkes med å redde villreinen, må vi ha samfunnet med oss, poengterer Parmann. Nøkkelen er å snakke om det alvorlige temaet på en positivt vinklet måte, mener hun.

– Hvorfor har særlig villrein og villaks vært de store kamp- sakene dine?

– Artene er symboler på hvorvidt vi lykkes med en god naturforvaltning. Klarer vi å ta vare på dem, greier vi kanskje å sikre hele økosystemene de lever i, foredrar hun.

Nordfjella er Siri Parmanns paradis...
Nordfjella er Siri Parmanns paradis...

Følelser for reinen

– Nå snakker du forvaltning, men hva med ditt personlige forhold til reinen spesielt?

Parmann leter litt etter ordene.

– Villreinen betyr mye for meg, ja. Det er fantastisk å se det dyret i sine rette omgivelser, sier hun.

Og akkurat nå, for første gang under intervjuet, er det som om Siris stemme endrer tonefall en smule. Mindre formelt, mykere, aner vi en dose sentimentalitet?

– Det at disse dyra greier å overleve i det fjellmiljøet, det er imponerende ... 

Vårskiturer i fjellet

Vi foretar en tankereise til Nordfjella, der Siri Parmann har sitt fjellrike, nærmere bestemt i Hol kommune. I ei veiløs hytte nord for Hallingskarvet har hun tilbragt mye tid gjennom hele sitt liv. Her oppe gås det skiturer, spesielt om våren når sola varmer og rypesteggen raper.

– Men er det ikke da man skal holde seg unna villreinfjellet?

– Jo, deler av fjellet er det viktig å holde seg unna, eller i alle fall passe på hvor man legger turene, sier hun.

Siri Parmann befinner seg ofte i nærheten av Hallingskarvet. Snart kan også kanskje villreinen bevege seg fritt i disse fjellene.
Siri Parmann befinner seg ofte i nærheten av Hallingskarvet. Snart kan også kanskje villreinen bevege seg fritt i disse fjellene.

Viktige prioriteringer

Siris mann, Jon Myroldhaug, og sønnen Sondre er ihuga jegere, med rype- og skogsfugljakt som favoritter.

– Jeg drev også mye med småviltjakt noen år, men brått fikk vi en familiesituasjon som gjorde at jeg måtte gjøre andre prioriteringer.

Jeg fikk rett og slett ikke tid til å dra på skytebanen, og da ble det heller ingen jakt ... Jeg går aldri på jakt uten at jeg føler meg godt forberedt, legger hun til.

 Perfeksjonist der også altså?

– Ja, jeg liker å gjøre ting ordentlig, humrer hun.

Fargerike typer

Som student tok Siri Parmann naturforvalterutdanning ved daværende Landbrukshøgskolen på Ås – under smått legendariske Olav Hjeljord, må vite – hvor hun ble uteksaminert i 1988. Samme år fikk hun jobb sentralt i NJFF, ansatt av daværende generalsekretær Stein Lier-Hansen. Fagsjef var Kjell Mykkeltvedt.

– Fargerike typer og antakelig litt av et tospann?

Parmann humrer igjen. Deretter kommer hun med noen utlegninger om den nå korrupsjonssiktede Lier-Hansen, før hun avbryter seg selv og setter punktum.

Stolt over vinnersak

Setningen fagsjefen oftest gjentar i løpet av intervjuet (og i en rekke tidligere intervjuer), går som følger: «Jeg tror ikke at du skal skrive dette ...». Dette bemerker hun nå også, etter å ha omtalt Lier Hansen i sjeldent rosende ordelag. Nærmere bestemt om hvordan det var å jobbe under ham den gangen han var øverste sjef i jeger og fisk.

– Men dette gjelder jo ditt profesjonelle forhold til ham, 30 år tilbake i tid?

Hun tenker seg litt om, og tar sats:

– Joda, jeg må si at jeg opplevde Stein som utrolig dyktig. Svært kunnskapsrik, strategisk, og en som turte å sette ned foten. Ja, han bidro til mange viktige beslutninger for NJFF! skryter hun.

En av de sakene Siri og Stein jobbet sammen om, var å sikre barn og ungdom under 16 år tilgang til gratis innlandsfiske. En sak som «står seg» den dag i dag.

– Ja, og det er en av de sakene jeg er mest stolt over å ha fått gjennomslag for, sier hun, hakket mer ubeskjedent enn normalt.

Verktøy for å sikre vilt og fisk

Det florerer av anekdoter om folk på dødsleiet som, hvis de fikk sjansen til å velge på nytt, med strålende øyne forteller at de ville vært mer vågale. Jobbet mindre, danset på bordet. Hvis Parmann fikk sjansen til å velge noe av ungdomstiden om igjen, ville hun ... studert jus. Antakelig ikke veldig overraskende for de som kjenner henne. Vittige tunger ville kalt henne et vandrende rundskriv.

– Jus er viktig! Ikke minst for å klare å forvalte viltet og fiskens leveområder i et langsiktig perspektiv. Mer og mer av naturforvaltningen handler om jus på en eller annen måte, doserer den snart pensjonerte rådgiveren.

Ung kvinne i mannsbastion

Siri Parmann er ikke ofte å se i festlige lag, verken på Hvalstad, i landsmøtesammenheng eller andre steder. Her skiller hun seg markant fra en del andre forbunspersonligheter, som har vært hjertelig til stede fra solnedgang til soloppgang, enten det har vært på Jakt & Fiskedagene på Elverum eller et eller annet landsens hotell – men som samtidig har hatt tett og nær kontakt med grasrotplanet i organisasjonen.

– Men det å være kvinne i et mannsdominert miljø ...?

– Ja, det var ganske tøft i starten. For 40 år siden var det ikke mange jenter som reiste rundt i landet og holdt kurs.

– Vil du lette på sløret?

– Nei, men jeg hadde noen tøffe opplevelser der.

– Trakassering?

–Ja, det også. Ikke mye, og heldigvis er det ikke sånn lenger, det har endret seg veldig.

Kritisk til elektrifisering

– Er det noe du er bekymret for inn i framtida?

– Ja, jeg er bekymret for at vi ikke klarer å stanse tapet av natur. At vi ikke klarer å se klimautfordringene og natur i sammenheng, at behovet for fornybar kraft overkjører behovet for å ta vare på naturen, sier hun.

Hun nevner mineralutvinning, Førdefjorden og sprengstoff-fabrikken på Hurum.

– Jeg synes også at det er en merkverdighet at man beslutter å elektrifisere Melkøya. NJFF har aldri ment noe om Melkøya, så dette er en av de få gangene jeg går ut og mener noe på egen hånd. Men konsekvensen kan bli at man bygger 11 vindkraftverk i Finnmark. Dette er ikke bra! sier hun med alvorlige øyne.

Stort hjerte

Hvis man skal løfte blikket over NJFFs siste 50 år, så er Siri Parmann kanskje det nærmeste man kommer rollen som organisasjonens mor. En litt streng en, vil nok noen innvende, men aner vi ikke en landsmodersk ånd som snakker når Siri holder sine innlegg, enten det er i NJFF-administrasjonens ledergruppe eller på et av mange landsmøter?

Og det med en stemme ikke helt ulik Gro Harlem Brundtland. Men dem som kjenner henne godt, vet at det under skallet banker også et sjeldent omsorgsfullt hjerte, noe flere av hennes kolleger har fått erfare når de har snublet og slitt på livets elgtråkk.

Trekker til fjells

Banker rimer på anker. Og nettopp dét ankeret kommer trolig til å bli savnet av mange i jeger og fisk-familien. Hvem skal vi støtte oss på nå, når vi trenger faglig oppdatering? Slapp av, orakelet med navnet datamaskin-giganten Apple valgte å lage en dårlig kopi av, kommer til å være tilgjengelig noen år til. Hvis hun da ikke slår følge med flokken sin – den som snart skal reetableres i Nordfjella.

Powered by Labrador CMS