Villreinmeldinga – en kraftløs tiltaksplan

Høsten 2022 varslet regjeringen at det var på tide for Norge som nasjon å ta noen viktige veivalg for den kritisk truede villreinen. Målet var å få Stortinget med på omfattende tiltak i villreinfjellet. Noen måneder tidligere hadde det for første gang blitt lagt fram en samlet vurdering av våre ti nasjonale villreinområder, etter at regjeringen innførte en egen kvalitetsnorm for villrein. 

Trafikklysmodellen viste at seks av ti villreinområder ikke var bærekraftige, ingen av områdene hadde god kvalitet. Nå skulle en stortingsmelding gi politikerne et godt grunnlag for å ta de rette valgene framover.

5. april i år var meldingen klar. Det var knyttet stor spenning til tiltakene og den nye kursen, som angivelig skulle bidra til å løfte villreinen ut av hengemyra. Men … hva skjedde egentlig her? For all del, dokumentet på drøyt 150 sider er i utgangspunktet et imponerende stykke arbeid. 

Mange har utvilsom jobbet godt. Kunnskapsgrunnlaget framstår bunnsolid, beskrivelsen av utfordringene er grundige, og det er rikelig med gode mål og intensjoner. Nettopp derfor blir kontrasten til regjeringens forslag til tiltak så stor, og hele villreinmeldingen lander med et gedigent mageplask.

Kvalitetsnormen for villrein fastslår at mange av våre viktigste villreinstammer er kritisk truet av arealinngrep, ferdsel og turisme. Men regjeringens liste over avbøtende tiltak er så full av forbehold, unntak og vage formuleringer at det er vanskelig å se hvordan dette skal hjelpe.

Det skisseres blant annet et klart mål om å unngå ytterligere naturinngrep som berører villreinen, men døra skal likevel holdes på gløtt, og det er ingen lovnader om restaurering av trekkveier.

Kommunene får på sin side kun en jovial oppfordring om å ta hensyn til ny kunnskap om villreinen når de skal oppdatere arealdelen i sine kommuneplaner, og det legges i liten grad opp til bindende regionale planer. Det er alt annet enn betryggende når faktagrunnlaget viser til at over 3200 planområder helt eller delvis ligger i leveområdene til villrein i Sør-Norge, hvorav mer enn 100 kvadratkilometer er satt av til fritidsboliger.

Når det kommer til ferdsel i villreinfjellet, må dette nødvendigvis ses i lys av allemannsretten. Ferdselsbegrensning er et inngripende tiltak, men når ferdsel vurderes som en av de største truslene mot en art vi har et særskilt ansvar for å ta vare på, må det tas grep. Økt hytteutbygging og tilrettelagt masseturisme i mange av villreinens leveområder tvinger fram et behov for regulering. En hjemmel i naturmangfoldloven kunne gitt et nødvendig handlingsrom – uten at det trengte å innebære en generell svekkelse av allemannsretten.

Regjeringen foreslår heller en strategi uten særlig substans, og vil «styrkje arbeidet med å kanalisere ferdselen vekk frå område som er viktige for villrein …» Det skal samtidig brukes «minst mogleg inngripande verkemiddel for å kanalisere ferdselen.»

Villreinmeldingen konstaterer følgende: «Om vi held fram som no, vil den negative utviklinga også halde fram, og på sikt vil ikkje villreinen lenger vere levedyktig i enkelte villreinområde.» Like fullt er det vanskelig å få øye på tiltak som vitner om kursendring. Vi skal fortsette omtrent som før. Og slik må det kanskje bli når det understrekes at målene om bedring av tilstanden for villreinen skal oppnås «for minst mogleg kostnad for samfunnet.»