Ble funnet i god behold etter sju døgn (!)
Da jakthunden Aubree ble borte på Sørøya, ble «hele bygda» med på letingen. Etter sju døgn i grisevær, ble tispa utrolig nok funnet i god behold.
Noen ganger står flaksen på hunden og eieren side. Så også for den åtte år gamle tispa Aubree, en kleiner münsterländer som bor sammen med eier Tor Arnljot Gamst i Breivikbotn på Sørøya i Finnmark.
Da Gamst reiste sørover i forbindelse med en begravelse, passet vennen Steinar Christensen hunden.
– Jeg hentet Aubree for å lufte henne sammen med min egen flat coated retriever. Hundene fikk løpe fritt, og holdt seg i nærheten. Men så må Aubree ha fått ferten av rype, hun kom ikke på innkalling, forteller han til Jakt & Fiske.
Etter en time, ble Christensen urolig.
– Jeg ringte Tor og spurte om råd. Det var en forferdelig dårlig følelse å måtte fortelle at jeg hadde mistet hunden hans, men Tor var rolig. Han bad meg åpne døra til huset og følge med i vinduet, så ville Aubree nok finne veien hjem.
Uroen slapp ikke taket. Da tispa ikke hadde kommet til rette etter et par timer, dro Christensen igjen ut for å leite. Etter fem timer i fjellsidene, måtte han gi opp i mørket – uten hund.
Søket fortsatte de påfølgende dagene, med stort letemannskap fra bygda. Også skuter og drone ble brukt i søket.
– Været begynte å bli ordentlig dårlig, det så virkelig ikke lyst ut, forteller han.
– Utrolig mange beboere har hjulpet til med å lete etter Aubree, både til beins, med bil og skuter, og til og med drone. Det har vært rørende å se hvordan lokalsamfunnet stilte opp, forteller Christensen.
Bom fast
Til slutt var det Christensens kollega Håvard Øverli og hans strihårede vorsteher Stegg som fant Aubree sittende bom fast i et bjerkekratt. Langlinen hadde surret seg fast.
– Jeg hadde vært ti-femten meter unna Aubree flere ganger tidligere i søket, men hun lagde ikke en lyd. Da ble det veldig vanskelig å finne henne. Heldigvis må Håvards strihår ha likt ferten av tispe, ellers hadde vi kanskje aldri funnet henne, sier Christensen.
Glad og tynn
For Gamst, var situasjonen fortvilende.
– Det var vanskelig å være så langt borte og få beskjed om at den fine jenta mi var alene ute i hardt vær. Du frykter jo det verste, forteller han.
Da han kom tilbake til Sørøya, ble han møtt av en glad – om enn nye tynnere – Aubree.
– Jeg tror alle som har hund forstår den voldsomme gjensynsgleden og den dype takknemligheten overfor alle som har bidratt til å finne hunden min. Jeg blir helt rørt over hvor mye øyfolket her ute bryr seg, og ønsker å rette en stor takk til alle sammen, sier Gamst.
