Fair play?

Dronen løfter fra bakken, beveger seg nedstrøms og følger deretter den lange hølen i lav høyde. Og ja! Nede i det glassklare vannet, der hølen er dypest, står det flere storlakser.

Så det er fisk her!

Problemet er ikke manglende oppgang av laks, problemet er at de ikke tar.

Jeg har fisket tungt, jeg har fisket lett. Tidlig og seint. Med klassiske fluer og med et fortynget beist av en Francis. Presentasjonen av flua er kanskje ikke verdens beste, men kastingen har tatt seg opp. Uten at det hjelper. Fisken er der, men den lar seg ikke friste av noen av mine knep.

En annen landsdel, en annen sesong. Gubben åpner enda en bag med utstyr og setter i gang ladingen. Vi er installert i jaktterrenget med vindu ut mot ekrene hvor hjorten beiter nattetid. Vi bor i en nyinnredet leilighet med rikelig med strømuttak.

Likevel er det fortsatt for få stikkontakter til å lade dobbelt sett peilere til en liten kennel av bikkjer, i tillegg til jaktradioer, håndsett og mobil.

Instinkter! glefser gubben. «Før måtte bikkjene ha instinktene som trengtes for å komme seg hjem for egen maskin!»

Vi jakter elg. Plutselig er jakta mer eller mindre avsluttet, uten at jaktleder har avblåst. Ikke bare er vi manko ei bikkje og en hundefører, men også en postskytter. Med bikkjer på avveie, har vi to jegere ute av jakta, på kjøretur ut av terrenget på leit etter en hund av typen som henger på i det lengste, og som er vant til å bli hentet.

Når du møter deg sjøl i døra, er det greit å kjenne seg igjen, heter det. Sesongen etter er det nemlig vi som rykker ut i bil, da hjortelosen reiser ut av terrenget. Med E39 med tilhørende tungtransport som dundrer forbi, har vi hjertet i halsen når peileren viser at hunden snart er på veien.

Det er greit med instinkter, men evolusjonen har fortsatt ikke lært bikkjer med jaktlyst at biler er livsfarlige greier. Vi er ikke annerledes enn andre, vi rykker ut. Selvsagt gjør vi det vi kan for å unngå å miste en jaktkamerat og et kjært firbeint familiemedlem. Da er en peiler gull verdt.

Nytt terreng. Igjen er det hjorten som skal til pers. Vi jakter i et fjellterreng hvor vi tidvis får felt elg, men hvor hjorten lurer oss og bikkjene ti av ti ganger.

Hva med et viltkamera? Kanskje to?

Hva med den gamle elgposten som heter «Saltstein»? Tenk så fristende med en ny saltstein, med kamera …

Vi mener fortsatt det vi driver med i elva er innenfor det vi kaller sportsfiske. Det er opp til laksen om den er villig til å hogge. Det er en større prestasjon å få fisken til å ta flua, sluken eller marken, enn å gå i garnet.

Men hva med jakta? Hva når infrarøde kameraer plutselig gjør det mulig å se dyr som bruker alle sine sofistikerte sanser til å holde seg skjult i vegetasjonen?

Det er lenge siden los, ikke peiler, var det sikreste tegnet på at drevdyret og bikkja var på vei. Hva når bevegelsessensor, varmesøkende utstyr og termisk optikk på kikkerter og sikter langt på vei utligner fordelen viltet har, med sine ekstremt velutviklede sanser?

Er det fortsatt jakt, eller er det slakt?

Er det fortsatt sport, eller er det matauk? Er det et poeng i seg selv å bruke flere timer enn man absolutt må, når man kan få hjelp av teknologien? Har ikke villsvinet fortsatt fordelen av sin fenomenale hørsel, når jeg langsomt smyger innpå, etter å ha fått et pling og et bilde på mobilen som varsler at det er gris på åteplassen?

Vi jakter og fisker delvis for å forvalte ville bestander av fisk og dyr, delvis for sport og rekreasjon. Enkelte deltar fordi det gir status, andre fordi det er en del av et reelt matauk.

Jeg er jo kjøttjeger trøster jeg meg med, når jeg skyter en tung og flott 2,5-årig reinsbukk med elendig gevir.

Men etter en lang uke uten dyr i siktet, hvor langt vil jeg gå for å lykkes? Allerede i 2015 måtte Miljødirektoratet presisere at bruk av drone er ulovlig på villreinjakt.

Uavhengig av motiv – hva som driver akkurat meg og deg – er det all grunn til å stoppe opp og spørre seg hvor teknologidrevet jakt og fiske skal være, før det er rått parti. Helst før teknologien har jevnet ut oddsene så mye i menneskets favør at det verken er sport eller gentlemansskap igjen.