Mestringsgleden

Jeg legger ikke skjul på at jeg gjerne lander en laks i år, selv om tida i elva er fin også uten. Men livet som fisker og jeger åpner en verden av motivasjon til å lære noe nytt, skriver Hilde Charlotte Solheim.
Onsdag, 18. september 2019 - 12:12
​«Jeg elsker synet av et andepar i lav flukt langs elva, enten jeg får fisk eller ikke.»

Noen av oss liker å slite, andre ikke. Noen er flinke i idrett og andre tekniske utfordringer, andre har fått utdelt to venstreføtter. Av legning er jeg egentlig ganske makelig. Når andre trener for kondisens skyld, fordi de liker å komme i «flytsonen», eller fordi de liker følelsen av å presse kroppen, kan jeg heller tenke meg et glass vin og en god middag. Jeg er glad i å sove og brekker meg ikke opp av senga før jeg må.

Der andre var født med talent, for eksempel for idrett, skjønte jeg tidlig at jeg var sørgelig talentløs. Jeg husker følelsen av å oppdage at andre barn hadde bedre treningsdisiplin og skiteknikk, en helt annen ballfølelse og en treningsglede jeg ikke kjente noe til. Ja, det er nok pysete, men jeg ga opp å bli spesielt god i noe som helst.

Men én ting ble ikke påvirket av min tidlige innsikt i egne begrensninger: Fiskegleden. Hver gang jeg kom meg ut i båten og fikk dorge småfallen røye, kjente jeg på iveren og livsgleden bare en seksåring med egen fiskestang som faktisk får fisk kan oppleve.

Som voksen tok jeg jegerprøve og fikk kjenne på den samme motivasjonen og den samme gleden over å være ute. Ja, jeg elsker å lykkes på jakt og fiske, men det er ikke det eneste. Jeg elsker å være ute. Jeg elsker synet av et andepar i lav flukt langs elva, enten jeg får fisk eller ikke.

Jeg elsker når kamuflasjen fungerer og jeg klarer å sitte stille nok til at det landet småfugler på hodet mitt på elgpost. Og jeg elsker å studere en elg eller hjort som kommer på post, også når det er feil dyr og jeg ikke skal skyte. Det er en så stor mestringsopplevelse i disse øyeblikkene at jeg fint kan leve med at jeg ikke fikk dyr den dagen.

Jeg elsker å øke rekkevidden på fluefiskingen min med noen centimeter fordi jeg klarer å justere teknikken lite grann. Og jeg elsker å kjenne at jakt og fiske gir meg den indre motivasjonen jeg aldri fant i idrett eller trening som barn og ungdom. Jakta og fisket viste meg skogens ro. Etter hvert smittet roen over på meg.

Ja jøss, jeger- og fiskerlivet kan handle om resultater, fasade og skryt. Og jeg er ikke noe bedre enn mange andre, tvert imot. Jeg er mer fornøyd etter en jaktsesong hvor ting har gått min vei, enn det året jeg knapt fikk til noen ting. Det gjør ikke vondt å kunne skryte litt av de fem reinsbukkene jeg skjøt i fjor, når en gubbe begynner å belære meg om storviltjakt.

Jeg legger ikke skjul på at jeg gjerne lander en laks i år, selv om tida i elva er fin også uten. Men livet som fisker og jeger åpner en verden av motivasjon til å lære noe nytt. Til å trene skyting, kasting og holde meg i brukbar fysisk form.

Lenge trodde jeg alle ville oppdage og lære å elske denne fantastiske verdenen, bare jeg tok dem med ut og delte min egen fiskeglede. Men etter noen mislykkede forsøk på å introdusere venninner for gleden av å rusle med fiskestanga, for eksempel oppover elva på hytta i Finnmark, måtte jeg innse at smaken er ulik på dette området, som på de fleste andre.

Med overvekt av venninner som primært går på tur for å trene kondis og ta selfie på en fjelltopp, ga jakta og fisket meg en annen gave: Nye venner med samme lidenskap. Når en jaktkompis i 70-åra sender meg snapmelding med spørsmål om hvordan han skal tape holkene på laksestanga, er det den mest naturlige ting i verden for begge to. Jakta og fisket har gitt meg nye vennskap med spennende og kloke mennesker over hele landet, personer jeg hadde gått glipp av uten.

I en verden med stort fokus på prestasjon og resultater, er det opptil hver enkelt å finne sin flytsone og balanse. Følelsen av å være mislykket når jeg ikke får til noe fra barndommen, som fikk meg til å hoppe av mange aktiviteter, er erstattet med en motivasjon til å holde ut litt til. Dårlig rytmesans og timing og flere år med begrensede resultater hindret meg ikke i å elske fluefiske og nekte å gi opp.

 

Erkjennelsen av at det kan være fint å holde på med noe, selv om du ikke er spesielt dyktig, er gull verdt i møte med andre av livets utfordringer. Elendige kast med fluestanga eller en dårlig runde på skytebanen med masse frustrasjon er fantastisk for å trene stayerevne og robusthet til å prestere dårlig foran andre. Når alt kommer til alt, betyr det nemlig ikke noe hva andre synes eller mener. Jeg gjør nemlig dette for meg selv, ingen andre, til nesten like stor glede når det går bra som når jeg ikke lykkes. Skitt jakt og fiske!

Emneord: 

På forsiden nå