Et sønderskutt hjerte gir et umiddelbart blodtrykksfall med påfølgende bevisstløshet. Et slikt dyr kan i beste fall forflytte seg noen titalls meter om det var i stor fart i skuddøyeblikket, påpeker artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Kjell-Erik Moseid

Skade­skyting i teori og praksis - forskerne svarer

Jurist og villreinjeger Einar Østerdahl Poulsson har kommentert forskernes skadeskytingsmodell i Jakt & Fiske nr 1-2/2019. Her svarer forskerne på kritikken.
Tirsdag, 23. april 2019 - 13:28

Modellen, som Poulsson har liten tro på, er nå publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Det vil si at den er kvalitetssikret av andre eksperter på området. Artikkelen er fritt tilgjengelig (se nettadresse nederst). Modellen er tidligere publisert i forenklet form flere steder både i Norge og Sverige, blant annet i NINA-rapport 838, Norsk Veterinærtidsskrift og Fakta Skog.

Modellen er teoretisk og kan være vanskelig å forstå. Slike modeller tar utgangspunkt i målinger fra virkeligheten og forsøker å beskrive sammenhenger ved bruk av matematisk funksjoner. Vår modell baserer seg på registreringer gjort av jegere under praktisk jakt på de arter som er inkludert.

Modellen er altså ikke noe vi forskere har «funnet på»; den baserer seg i sin helhet på rapporter fra tusenvis av jegere i Norge, Sverige og Finland. Det er altså våre egne jaktkolleger som har bidratt med de data som modellen bygger på.

Det er litt vanskelig å forholde seg til Poulssons anekdotiske tilnærming. Han er sikkert en erfaren villreinjeger, men påstanden om at en rein kan løpe 300 meter etter et hjerteskudd der ingen biter av hjertet var større enn en lillefinger, vitner om manglende kunnskaper om medisinsk fysiologi.

Et sønderskutt hjerte gir et umiddelbart blodtrykksfall med påfølgende bevisstløshet. Et slikt dyr kan i beste fall forflytte seg noen titalls meter om det var i stor fart i skuddøyeblikket. Vi tror de fleste innser at et bevisstløst dyr ikke kan løpe 300 meter. Som jegere har vi erfart at påskutte dyr kan løpe overraskende langt etter et hjertetreff, men skadene på hjertet er da ikke store nok til å gi et momentant blodtrykksfall.

Maksimal fluktstrekning i slike tilfeller er estimert til 100 meter for en voksen elg som løper i full fart (10 m/s), basert på at det tar 10 sekunder før blodtapet gir tap av bevissthet.

Vi er godt kjent med at enkelte jegere ikke «tror» på vitenskapelige fakta. Verre er det at NJFF bruker sin posisjon til å så tvil rundt en vitenskapelig artikkel. Under Poulssons innlegg er det lenket til «NJFF skeptisk til skadeskytingsmodell». Her heter det at «jaktkonsulent Roar Lundby i NJFF har sett modellen – og kan styre sin begeistring».

Det er helt greit å være skeptisk til eller uenig med en publisert vitenskapelig artikkel, men for å delta i diskusjonen må man i det minste presentere data (vitenskapelig evidens) eller begrunnede innvendinger omkring artikkelens faglige innhold. Lundby henviser til at «alle som har litt jakterfaring» vet bedre enn dette.

Det er viktig å forstå at hensikten med modellen er å utvikle et objektivt mål på skadeskyting og at den selvsagt ikke har et presisjonsnivå på en meter. Så langt har ingen fra NJFF eller andre jegermiljøer bidratt med konstruktive innspill. Vi registrerer at modellen allerede er brukt som referanse i andre vitenskapelige publikasjoner om samme tema.

I 2013, etter at vi første gang beskrev en tidlig versjon av skadeskytingsmodellen i NINA-rapport 838, sendte NJFF et brev til Direktoratet for naturforvaltning der modellen ble kritisert. Brevet var signert av generalsekretær Espen Søilen og saksbehandler var viltkonsulent Webjørn Svendsen. Det eneste NJFF oppnådde med dette brevet var at avsenderne avdekket sin egen kunnskapsmangel.

NJFF gjennomførte selv undersøkelser rundt jakt på hjort, elg og villrein der det ble brukt ulike grenseverdier for skadeskyting. Disse grenseverdiene var tatt ut av lufta og manglet helt en faglig begrunnelse.

Vi kommenterte dette i NINA-rapport 838: «Denne rapporten [Bedre jakt på hjort, elg og villrein, 2009] oppsummerer fire undersøkelser og 12.000 skudd mot hjortevilt. Undersøkelsene, som sannsynligvis er de mest omfattende i sitt slag, er dessverre beheftet med store metodiske mangler, feiltolkninger og mangelfull framstilling av resultater. For eksempel ble det brukt samme definisjon på et dødelig skudd for alle tre arter, uavhengig av størrelse, nemlig at dyret ble funnet (dødt) innenfor 300 meter

Jon M. Arnemo, Morten Kraabøl, Scott Brainerd, Arne Söderberg, Bjørnar Ytrehus og Sigbjørn Stokke (forfattere av artikkelen «Defining animal welfare standards in hunting: body mass determines thresholds for incapacitation time and flight distance» https://www.nature.com/articles/s41598-018-32102-0)

Emneord: 

På forsiden nå