NJFF skeptisk til skadeskytingsmodell

Modellen er utviklet for riflejakt på pattedyr med ekspanderende jaktkuler, og er publisert i Scientific Reports.

Hovedforfatter er NINA-forsker Sigbjørn Stokke og Bjørnar Ytrehus, veterinær i NINA, har bidratt.

– Vi har utviklet en modell som tar utgangspunkt i den maksimale strekning som arter av ulik vekt kan tilbakelegge ved treff i lunge- og hjerteregionen, et såkalt dødelig treff. Fluktstrekninger utover dette indikerer en perifer treff i lunge- hjerteregionen eller andre organer og må derfor anses som skadeskyting og ettersøk må påregnes. Ved å sammenligne maksimal fluktstrekning med den faktiske fluktstrekning kan modellen altså si om jakta er human eller ikke, forklarer Sigbjørn Stokke i en pressemelding på www.nina.no

Nyvinning innen jakt

– Det som er stort med denne artikkelen, er at vi for første gang får en modell som definerer hva som er skadeskyting og hva som er dyrevelferdsmessig god avliving basert på hva som fysiologisk skjer i dyret. Det har man aldri hatt før. Tidligere definisjoner er basert på hva jegeren opplever, ikke hva som faktisk skjer i det påskutte dyret, utdyper veterinær Bjørnar Ytrehus.

Et dyr som er skutt slik det anbefales, det vil si sentralt i og rett gjennom lungene, vil ifølge forskerne normalt klare å tilbakelegge en forventet fluktstrekning efd = 1,14M0,73 (hvor M er kroppsvekt) før det faller om og blir liggende. Dyr som bare beveger seg denne strekningen eller kortere, dør så raskt som det er fysiologisk mulig og er da skutt på dyrevelferdsmessig best mulig måte.

– Noen data indikerer at enkelte dyr beveger seg hurtigere enn normalt, slik at de beveger seg lenger enn den forventede fluktstrekningen på tross av riktig skudd. Vi har derfor regnet ut en maksimal fluktstrekning basert på disse dataene, mfd = 4,92M0,73. Denne formelen beskriver den lengste mulige strekningen et dyr kan bevege seg etter skudd sentralt i og rett gjennom lungene. Løper dyret lenger enn dette, betyr det at man har bommet på det sentrale lungeområdet, og dyret er skadeskutt, forklarer Stokke.

Kan sammenligne jaktformer

Det unike med modellen, er at den skal gjør det mulig å sammenligne direkte mellom ulike kroppsstørrelser (arter).

– Den muliggjør sammenligninger mellom ulike jaktmetoder og kulturer innen en art og mellom arter. Ulike våpentyper kan også sammenlignes. For eksempel kan buejakt sammenlignes med riflejakt. Modellen gir også tidsestimater for de samme forholdene, men fluktstrekninger er langt lettere å forholde seg til ved praktisk jaktutøvelse, avslutter Stokke.

Skepsis i NJFF

Jaktkonsulent Roar Lundby i NJFF har sett modellen – og kan styre sin begeistring. Han sier at forbundet er skeptisk til å bruke en matematisk modell for å avgjøre hvor human jakta er, basert på hvor langt et dyr løper etter skuddet.

– Vi ser ikke helt nytten ved en modell som setter en maksgrense for hvor langt en dødelig truffet elg på 340 kilo skal kunne løpe. Alle som har litt jakterfaring, vet at tilnærmet like store dyr skutt på samme hold vil kunne oppføre seg ulikt, selv om treffpunktet er likt fra gang til gang. Man kan oppleve alt fra knall og fall, til fluktstrekning på flere hundre meter. Det blir litt merkelig å si at den er skadeskutt, hvis begge lungene er perforert og den ligger død etter 348 meter, mens den ut fra modellen ikke er skadeskutt om den går i bakken etter 347 meter, sier han.

– Avstanden til viltet, hva slags kule man benytter, hvor stresset dyret er når det blir påskutt osv., er alle faktorer som kan ha betydning for dyrets reaksjon etter at skuddet er avfyrt. Dette tar ikke modellen høyde for, sier Lundby.

Roar Lundby er ikke lenger jaktkonsulent i NJFF i dag. Redaksjonen har valgt å ikke skrive om denne eldre artikkelen.