Gudefisken kveite

«Ska dokk ut etter kveit? Da håpe æ dokker har haill». Vår venn, fiskeren, ler godt. På Smøla betyr kveit både kvinne og fisk, og haill er ikke noe man har, men noe man får.

Vi må umiddelbart unnskylde de doble betydningene her, men fiskeren bryr seg lite om slikt. I beste fall finner han støtte i norrøn mytologi. Kveita ble ansett som en personifisering av Balder, guden for lys, kjærlighet og fruktbarhet.

For å tiltrekke seg den gudommelige fisken, var det en fordel å ha med seg et bevis for fruktbarhet ut på havet. Om ikke annet har historien tjent mange fiskere.

Kjært barn …

Atlantisk kveite tilhører flyndrefamilien, og er blant de mest ettertraktede fiskeartene vi har.

Få fisketyper har flere navn: kveite, hellefisk, dronningen, jomfrua, gudefisken,

keivkjeft, abbeluna, skjerfa, balduska (fra russisk), styving, gamla, ho sjæl, flaket, spjeldet, flatfesken og lokket.

Bare å se kveitas majestetiske bevegelse i vann, rolig og buktende, er en opplevelse. Fisken kan bli 60 år gammel, 3 meter lang, veie over 300 kilo og dykke ned mot 2000 meters dyp.

Det er ikke rart at kveita er forbundet med noe hellig; heilag fisk, eller hellefisk, og det er ikke rart at den til alle tider har vært et gjevt trofé.

Det er funnet helleristninger av hellefisk i kystnære strøk fra Rogaland til Finnmark, den eldste 7000 år gammel. Kanskje et skrytebilde skrevet i stein eller mer sannsynlig en hyllest til en norrøn gud. Uansett er det en skildring av en fisker som hadde hellet med seg.

Hellig hell

Det er ikke mye guddom og historisk høytid i en plastbåt på 18 fot med en bøtte kveiteline agnet med gammel makrell («lukta av pæng») akkompagnert av fiskerens enorme repertoar av unevnelige historier. Vi trøster oss med at veien mellom grove vitser og hellig fisk er kort, mens vi lar oss drive medstrøms ned Edøyfjorden og slipper en halv kilometer kveiteline ut i havet.

40 sylskarpe kroker agnet med en tredjedels makrell får holde for å lure Balder. Så er det bare å vente. Seks timer seinere dras lina. Etter tre hundre meter line sitter den, kveita, hellefisken, abbelune, riktignok en liten en, så vidt over minstemålet på 70 centimeter, men mer enn nok til at man føler seg både heldige og hellige.

Når først gudefisken sitter på kroken, bør hele fisken utnyttes. I denne retten har vi brukt hodet og halen som base for en kveitesuppe. Mye av smaken sitter i hodet, med store mengder kollagen, som gir fylde og smak. Dessuten er det en god måte å utnytte hele fisken på. Kveita er tross alt hellig.

«Vi trøster oss med at veien mellom grove vitser og hellig fisk er kort, mens vi lar oss drive medstrøms ned Edøyfjorden og slipper en halv kilometer kveiteline ut i havet.»

Slik gjør du

Det er flere alternative måter å lage denne velsmakende kveitesuppa på. Det går fint å lage retten uten kveitehale. Om du verken har tilgang til kveitehode eller hale kan du først koke kraft på kveitebein, sile, og så koke og trekke grønnsaker og kveitefilet.

Det er også mulig å droppe filetene, og kun bruke kjøtt fra hodet og halen. Det er altså mange veier til frelsen. I denne oppskriften har vi brukt hode, hale og filetkjøtt.

Kutt opp rotgrønnsakene i grove biter. Ha gjerne med deler av stilken på gulroten. Kok grønnsakene halvmøre (8-10 minutter). Ha kveitehodet og halen i kjelen, og la det trekke sammen med grønnsakene i 20 minutter.

Det er viktig at vannet holdes under kokepunktet, så ikke grønnsakene blir overkokt.

Løft så hodet og halen ut av kjelen, slå av plata og ha i kveitefiletene i suppa, mens du plukker kjøttet fra hodet og halen. Ha deretter kjøttet tilbake i suppa. Filetene skal da være ferdig. Det tar 3-4 minutter, avhengig av tykkelse.

Tilsett grønnkål et par minutter før servering. Amen.